Dag Solstad briljerer – les første kapittel!

Ny roman fra Dag Solstad, et siste fortreffelige møte med Bjørn Hansen.

Publisert: Skrevet av: Jannicke Storm Glomsrød, ARK-bloggen

Nå er den her: Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen av Dag Solstad.

Kjøp Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen av Dag Solstad

Dag Solstad er et unikum i norsk litteratur, og blant våre mest markante og prisbelønte forfattere.

Når han kommer med ny roman, sitter fansen og sitrer av forventning.

Denne gangen får de igjen det de håper på. En tørrvittig og eksistensiell Solstad-roman, som både er lystig, briljant og rørende.

«Til alle dere som holder Dag Solstad som en av de største europeiske romanforfatterne etter krigen, og som elsker det steile språket hans og hans eksplosivt tørre humor: Herregud, som dere kan glede dere! Til alle dere andre: Er dere sikre på at dere ikke går glipp av noe? … Romanens avslutningsscene er en fest … det er en klassisk solstadsk scene, som kan måle seg med den hvor Elias Rukla maltrakterer sin sakesløse paraply i romanen Genanse og verdighet. Det er en scene vi vil le av, rystes over og diskutere lenge, og som burde gi anledning til en studie av slipsets betydning i Dag Solstads enestående forfatterskap» Trond Haugen, Dagsavisen

«Dag Solstads siste bok er en fulladet litterær energibombe! Dag Solstad holder sitt eget høye nivå hele veien inn!» Sindre Hovdenakk, VG

«vær trygg på at burleske klimaks vil bli stående klart og tydelig blant Solstads ypperste iscenesettelser … Likevel, det er det eksistensielle alvoret bak disse scenene som løfter teksten til et vesentlig nivå. Kanskje var det først nå, når Solstad med åpne øyne går i tett dialog med selveste døden, at trådene i forfatterskapet kunne samles … Det er en beskjeden, lystig og suveren bok Solstad nå tilbyr sine lesere» Jon Rognlien, Dagbladet

Vi får lov å dele første kapittel med dere her i ARK-bloggen, og det gjør vi med andektighet og den største glede!

God lesning.

 

Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen

Kapittel 1

Etter at han kom tilbake fra sitt besøk i Bø bare gjenopptok han det liv han mente han hadde blitt pålagt å føre. Det sto klart for ham da han litt etter midnatt kom til sin leilighet i bydelen Grønland i Oslo etter sitt uventede besøk i Bø hos sin sønn og dennes familie, som han ikke hadde latt høre fra seg til på 15 år, før han plutselig dro dit, i 2009, for å besøke sin eneste sønnesønn, som han aldri før hadde sett. Da han kom tilbake til Oslo etter denne skuffende, ja katastrofale, utflukt til et helt annet liv og væremåte, gjenopptok han sitt gamle liv. Det var ingen vei utenom. Han var jo alt en fastlagt person, 67 år gammel, nyslått pensjonist, en forhenværende kriminell, en selvskapt skjebne, ensom, men med en standhaftig utholdenhet på vei mot den endelige avslutning. Bjørn Hansen var tilbake fra Bø, og med mange år foran seg, og vendt mot det han vet skal komme. Årene som kom ble møysommelige år, langsomme, men hvor utrolig hurtig tiden rant av gårde! Snart hadde det gått ni år og vi skriver 2018. Da var Bjørn Hansen blitt en gammel mann på 77 år, en olding nærmest.

På den tiden hadde han begynt å skrante. Ellers skjedde det lite, kan man si. Han bodde i sin lille leilighet, nærmest en hybelleilighet, på Grønland, og satt for det meste inne og leste, og grublet, slik han hadde hatt for vane så å si hele sitt liv, til og med i ungdommen. Alle de fire veggene i stua var dekket av bøker. Ordnet og systematisert, først etter kategorier; romaner, dikt, historie, geografi, filosofi, samfunn, osv., deretter land i alfabetisk orden; Egypt, Frankrike, Norge, Ungarn, og så navnet på forfattere likeledes i alfabetisk orden, slik at han lett kunne finne Den fremmede av Albert Camus, ved å gå til avdelingen for romaner og så F for Frankrike, hvor han på bokstaven C for Camus fant den lille, men legendariske romanen Den Fremmede. Skulle han derimot finne fram den skjellsettende Myten om Sisyfos av den samme forfatteren, ville en utenforstående bli skuffet over at denne bok ikke fantes i Bjørn Hansens boksamling, men der tok den eventuelt utenforstående feil, for Bjørn Hansen ville ikke drømme om å plassere Myten om Sisyfos i bokhylla si som roman, det var filosofi. Se under filosofi, let deg fram til F i alfabetet, der finnes franske filosofer, og der, tidlig i alfabetet for franske filosofer finner man Myten om Sisyfos, av Albert Camus. Men hva med Søren Kierkegaard? Dikterfilosofen? Der hadde Bjørn Hansen et problem. Han burde ha plassert Kierkegaards verker i kategorien for filosofer, der den eventuelt utenforstående besøkende ville forvente å finne Kierkegaards samlede verker som den eneste danske filosof under bokstaven D, men det gjorde han til sin forbauselse ikke, for Bjørn Hansen hadde fulgt sitt hjertes røst, og ikke fornuftens stemme, og plassert Kierkegaards samlede verker under kategorien romaner, for han elsket disse bøkene slik som man bare kan elske romaner, tenkte han. Og dermed ville den eventuelt utenforstående besøkende bli forbauset, til og med skuffet, over ikke å finne en eneste bok av Søren Kierkegaard i Bjørn Hansens bokhyller, men det fikk stå sin eventuelle prøve, tenkte han. Godt det ikke er Sygdommen til døden den eventuelt besøkende leter etter, da ville han vel lett etter den i kategorien medisin, lo Bjørn Hansen for seg selv, Kierkegaard under medisinsk litteratur på bokstaven D, men det ville være utenkelig at en slik besøkende ville oppsøke Bjørn Hansen.

Egentlig ville det være utenkelig at Bjørn Hansen fikk besøk av utenforstående i det hele tatt, og at denne hadde interesse av å se etter hva Bjørn Hansen hadde i sine bokhyller, en slik utenforstående besøkende fantes kun i Bjørn Hansens fantasi. Men der fantes en slik, en fantasivenn, som faktisk var mer interessert i Bjørn Hansens bøker enn i Bjørn Hansen selv. Ellers var det så godt som ingen som banket på, eller ringte på, Bjørn Hansens dør. Og de ytterst få som gjorde det var i høyeste grad utenforstående, folk som skulle selge ham ett eller annet, spesielt til et veldedighetsformål. Disse slapp han ikke inn. Det kan nok ha hendt at han hadde hatt såkalt besøk inne i leiligheten sin, men det hadde ikke festet seg i hans hukommelse etterpå. På alle disse årene, fra 2009 til 2018, kunne han ikke huske et eneste såkalt besøk, det er jo litt påfallende, siden et slikt såkalt besøk jo ville ha vært en stor begivenhet i hans alderdom, og burde ha blitt husket og gjemt i bevisstheten, og ikke blitt strøket ut av hans erindring, som det åpenbart har blitt hvis han da i det hele tatt har hatt noe besøk hjemme hos seg på alle disse årene.

Men han satt jo ikke hjemme hele tida. Han var ute og gikk. Gate opp og gate ned, selv etter at han begynte å bli dårlig til beins. I bydelen Grønland, og de tilstøtende bydeler. De typiske innvandrerbydelene, der han bodde. Nå og da traff han på pakistanske bekjentskaper fra den gangen han arbeidet som illegal økonomisk rådgiver for dem. Da hilste han vennlig, men ikke noe mer. I en periode var det dem han hadde hatt mest omgang med, men nå var det bare utvaskede minner fra en episode av hans liv, som nesten hadde forsvunnet. Ellers benyttet han sin pensjoniststatus til å reise formålsløst rundt i Oslo med buss og trikk for halv pris, på såkalt honnørbillett. For en slik honnørbillett kunne han slå i hjel lange formiddagstimer med å sitte på en trikk og bli kjørt gjennom Oslo, Norges hovedstad, på kryss og tvers, på langs, og i bredden, og betrakte livet i sin alminnelighet slik det artet seg. Stemplet han sin billett på en trikk kl. 11.03, kunne han sitte trygt på en hvilken som helst av de offentlige framkomstmidler i Oslo til kl. 12.03, da utløp billetten. Men den gjaldt for turen på den trikken/bussen/t-banen man satt på, helt til man gikk av. Hvis man steg på trikken på Grønland kl. 11.03 og kjørte rundt på måfå i Oslo sentrum i en 40–45 minutter før man skiftet til Grefsen-trikken, og passet på å være på endestasjonen på Grefsen rett før 12.03, gå av trikken, og umiddelbart sette seg på en ny, trikken til Jar, og kjørte med den til endestasjonen, en lang tur gjennom hele Oslo, på 40 minutter, og så gikk av kl. 12.42 på Jar, har man da kjørt helt siden 11.03 på den samme gyldige honnørbilletten man startet med! Slik kan man holde på, time etter time, til halv pris hele tida. Dette tilhørte Bjørn Hansens store fornøyelser.

Ellers satt han stort sett hjemme og leste. Gikk han ut, så var det et formål med det. Da hadde han et ærend. Han skulle utrette noe. Hver dag handlet han det han trengte for å spise og drikke. Da brukte han lang tid på å gjøre seg i stand, og lengre og lengre etter som tida gikk. Han var nøye med sitt utseende. Ville se mest mulig ut som en kemner på Kongsberg, slik han en gang hadde vært, før han utførte sin kriminelle handling. Og han kledde seg slik han mente en pensjonert kemner på Kongsberg skulle se ut. Ordentlig. Han studerte seg selv kritisk i speilet før han forlot leiligheten. Ingen skulle si at han var sjusket. Han hadde for lengst sluttet å omgås noen, men ingen skulle komme og si at han var sjusket. Han savnet ikke å ha omgang. Han savnet ikke å ha en venn, eller en venninne. Den tid var forbi. Likefullt var han omgjengelig. Småpratet med kassadamer i supermarkeder, og med eiere av innvandrerbutikker, om løst og fast, gjerne på en spøkefull måte. Ingen måtte se noe på ham. At han var i ferd med å forsvinne. Med å miste interessen. Lite eller ingenting av det som det virket som andre var opptatt av, interesserte ham. Han så aldri på tv. Han var ikke på Facebook. Han hadde ikke e-post-adresse. Hver dag gikk han forbi avisstativene der dagens aviser skrek ut sine nyheter, han lot seg ytterst sjelden friste til å kjøpe en avis. Han nøyde seg med å se på forsiden av dem, der de hang i avisstativene, og fant, med tilfredshet, fordi det var et ondskapsfullt faktum, som ikke lot seg bestride, at de heller ikke i dag hadde noe å tilby ham, eller andre mennesker som var som ham. Men sannheten var at det også var blitt et økonomisk spørsmål å avstå fra å kjøpe for eksempel Dagbladet. 40 kr. kostet det nå. Det betydde 40 kr. Kastet rett ut i intet. Nei takk, tenkte han. Jeg avstår. Man kan godt si at Bj. Hansen, som han nå skrev seg, levde på et nullpunkt, også økonomisk, enda han slett ikke, i sin alderdom, led økonomisk, men han kastet likevel ikke pengene sine ut i lufta, han holdt på dem, betalte gjerne driks når han en sjelden gang var på restaurant, men ikke 40 kr. for nyheter og samfunnsoppdatering som ikke angikk ham. På en måte kan man si at avisstativenes forsider mer enn tydelig viste at samfunnet hadde slått handa av Bj. Hansen, denne mannen med den ene foten på gravens rand, denne fortidas mann som de levende og virksomme nå hånlig forviste til sine egne dødsforestillinger, mens de, som seierherrer, dyrket sine egne evige og universelle forestillinger om hvordan verden ser ut, hver eneste dag, ja, hvert eneste øyeblikk på dagen. Men her må det innskytes at om samfunnet hadde mistet all interesse for den avfeldige Bj. Hansen, så hadde sannelig den avfeldige Bj. Hansen mistet all interesse for samfunnet og alt dets vesen også.