Dyreverd er en av mine hjertesaker

Hanne Kristin Rohde har skrevet en krimroman om pelsdyrnæringen. Her forteller hun hvorfor:

Publisert: Skrevet av: Hanne Kristin Rohde, forfatter (Kagge)

Om ikke løgnene dreper deg, vil sannheten gjøre det.

En mann. Naken, hvis du ser bort fra den digre rødrevpelsen han har på. Blir funnet død i en seng … i et soverom … i et hus han ikke hører til. Ingen av beboerne vedgår å kjenne ham. Ikke blod, ikke våpen, ikke tegn til vold. Ikke tegn til innbrudd.

Naturlig død? Nope.

Mistenkelig? I aller høyeste grad.

En hjertesak

Dette kunne definitivt ha skjedd i virkeligheten. Kanskje har det skjedd et sted i verden. Hva gjør politiet når legen ikke kan konkludere med en sikker dødsårsak?

I Offerdyr blir du tatt med helt inn til kriminalteknikk og tradisjonell etterforskning, slik du sjelden får det presentert i krimlitteraturen. Du får kjenne på politiets hverdag, vitneavhør, vitner som har noe å skjule. Interne stridigheter.

Offerdyr, Hanne Kristin Rohde, dyreverd, dyrevern, krim, boktips, Kagge forlag

Men Offerdyr er noe mer. Den tar utgangspunkt i en av mine hjertesaker: Dyreverd. Måten vi behandler dyrene på. Det var ikke for sent for meg. Heldigvis. Til å forstå. Til virkelig å ta innover meg hvordan rev og mink lider i fangenskap.

Mellommenneskelig forstår jeg at de familiene som har drevet med pelsdyr i mange generasjoner, er stolte av jobben sin. Likevel: På altfor få centimeter, født til et liv uten utløp for naturlige instinkter, står de der. Fanget av oss mennesker. Underkastet pengenes makt og kontroll.

jeg måtte ikke bare slutte å kjøpe pelsprodukter, jeg måtte også skrive en krim om det.

Jeg har kjøpt pelsprodukter av rev og mink, brukt dem, vært glad i dem og stolt av dem. Pelskåper, pelsjakker, pelskrager, luer og skjerf. Jeg måtte bli 52 år før jeg skjønte alvoret. Det er ikke bra. Jeg trodde jeg var mer oppvakt. Det er nå fire år siden.

Men gradvis har jeg maktet å ta inn over meg den virkeligheten disse dyrene lever i. Det er ikke et liv. Men de puster, altså er de levende. Og de tvinges til å leve i strid med sine naturlige instinkter fordi vi mennesker skal pynte oss.

Med denne erkjennelsen forstod jeg at jeg ikke bare må slutte å kjøpe pelsprodukter, jeg måtte også skrive en krim om det.

«En vond drøm, tenker Wilma. Jeg våkner snart. Vi gjør ikke dette. Norge gjør ikke sånt. Vi er et land med respekt for levende liv. Sjelden har hun følt en slik trang til å gråte, skrike, hyle, skjelle ut og bryte sammen på samme tid. Dette var langt forbi alt hun hadde forestilt seg. Bur. Netting. Fangenskap. Desperasjon. Meningsløshet.»

Er du Wilma Lind?

Mange spør meg på sosiale medier eller på gata: Er du Wilma Lind?

Både ja og nei.

«Jeg må slutte å være flink pike, tenker hun. En mann ville aldri i verden løpt slik jeg gjør nå.» Dette er Wilma når hun stresser før en pressekonferanse, noe jeg kjenner meg igjen i. Ofte er gutta mye flinkere til å ha senkede skuldre. Kommer de ti minutter for sent til en pressekonferanse eller et møte, sier de bare «da får de vente på meg. Det er tross alt meg de skal snakke med». Mens jeg ville beinflydd slik som Wilma gjør, og kommet med svetteperler på overleppa og følt meg pyton, i stedet for å gå inn i rommet med en god, rolig energi. Vi kvinner virker svake og kaotiske når vi behandler oss selv dårlig. Det bør vi slutte med.

Jeg ønsker derfor å la Wilmas energi vokse slik at hun en dag står støtt i sin egen energi. Ikke helt ulikt meg selv. For hvis jeg alltid løper ut av meg selv og supporterer mannlig energi, hvem blir jeg da? Verden i dag trenger stødig kvinnelig energi.

«I veska roter hun frem den knall røde leppestiften hun bruker i tillegg til blondeundertøyet, på dager hun trenger hjelp til å stå opp og imot. Som i dag.»

Jeg har kjørt samme taktikk selv. Det handlet om å klare å stå i hersketeknikker. Jeg begynte med å ta på meg tynne, røde strømper som jeg skjulte inni støvlettene, deretter ble det knall rød leppestift på jobb. Det var utenfor reglementet og jeg ble irettesatt. Uniform er uniform. Å være litt uskikkelig, ga meg mer indre styrke. Jeg byttet derfor ut leppestiften med rødt blondeundertøy. Det var det ingen som så, men jeg følte på Girl Power! Jeg har stått i trappen på politihuset og redegjort for drap iført rødt blondeundertøy. Det var fornøyelig å skrive inn akkurat dette i romanen.

Rettferdighet i sentrum

Wilma og jeg … vi er begge opptatt av rettferdighet

Landbruksministeren i  Offerdyr er tidligere eier av en pelsdyrfarm, og plottet i boken involverer store penger og mulig forskningsmanipulering. Ikke helt ulikt elementer vi har sett i norsk politikk; ministre med interesser eller en fortid i en næring, og forskere med økonomiske interesser innenfor et område de skal gi en uhildet vurdering av.

Jeg liker det ikke. Wilma liker det ikke.

Som mor så sønn?

Wilma selv havner i en vanskelig dobbeltrolle i Offerdyr, da hennes sønn Birk jobber i en NOAH-liknende organisasjon. Han vil ha action, og målet er pelsdyrfarmen til den tidligere landbruksministeren. En stram line å balansere på for Wilma, men klarer hun det egentlig?

Selvfølgelig håper jeg at Offerdyr begeistrer, og at den vil selge minst like bra som de foregående bøkene i Wilma Lind-serien. Men mitt hjerte brenner litt ekstra i disse dager, for en god slump av inntektene skal gå til dyrevern. Så er det bare å håpe at «slumpen» blir stor. I år og årene som kommer. Fordi dyrene fortjener det.

 

«Dette er dyreplageri satt i system. Økonomi trumfer alltid moral», sier Bjarne.

Jeg skulle ønske han ikke hadde rett.

 

Hanne Kristin Rohde