Les de to første kapitlene av ny krimroman fra Jørgen Jæger

Her kan du få en gratis smakebit av Jørgen Jægers nye krim, Hjerteløs!

Publisert: Skrevet av: Jannicke Storm Glomsrød, ARK-bloggen

Endelig ny krim fra Jørgen Jæger – Hjerteløs er tolvte bok i serien om Ole Vik og Cecilie Hopen!

Boka kommer 3. juli.

To kyniske drap ryster idylliske Fjellberghavn. Alle spor leder mot to ulike gjerningsmenn, men er det så enkelt?

Politistasjonssjef Cecilie Hopen får ingen lett oppgave når hun skal følge magefølelsen sin, for den er på kollisjonskurs med den tilsynelatende opplagte løsningen.

Marte Mellingens kropp avviser hjertepumpen som hun går med i påvente av hjertetransplantasjon, og hun er i ferd med å dø i donorkø. Mens Ole Vik leter desperat etter en utvei for å redde sin elskedes liv, får han et tilbud som han takker ja til. Men noe skurrer underveis.

Hvor langt er selv en hedersmann som Ole Vik villig til å strekke seg for å redde livet til den han elsker?

Hjerteløs av Jørgen Jæger

Hjerteløs kapittel 1 og 2

Kapittel 1

 

Oktober.

Det var kveld i Fjellberghavn. Årets første frostrøyk hadde lagt seg som en rå og kald dyne over landskapet allerede om ettermiddagen, et forvarsel om den nye årstiden som sto for døren. At det gikk mot vinter, var til glede for noen og sorg for andre, men mellomfasen fremsto akkurat da som en sur og utrivelig transportetappe for alle.

Det var hutrende innetid i Norges vestligste by.

 

Hjemme i stuen hos Fjellbergpostens redaktør Wenche Sunde og hennes ektemann Jøran var det godt og varmt denne mandagskvelden. Det unge ekteparet satt i hver sin lenestol rundt et sprakende peisbål, begge i sin egen verden, som om det var satt opp et usynlig skott mellom dem.

Og slik var det også. I motsetning til luften var atmosfæren i rommet mildt sagt like rå og iskald som temperaturen ute.

«Faen, dette orker jeg ikke!» Jøran Sunde brøt stillheten, klasket begge hendene i armlenet og reiste seg med et rykk.  «Å snakke til deg er som å snakke til veggen.»

«Sier du?» Wenche var øyeblikkelig i forsvarsposisjon. Hun holdt seg til hodet. «Jeg har prøvd å nå frem til deg, gudene skal vite at jeg har prøvd, men det trenger jo ikke inn!» tilføyde hun gråtkvalt. «Jeg har gitt opp, Jøran!»

 

Ektemannen stilte seg foran henne. «Det er du som vil rive familien i filler, ikke jeg!» kom det. «Det må da være noe vi kan gjøre!»

Wenche følte seg ubekvem ved å ha ham stående over seg og reiste seg, hun også. «Problemet er deg, Jøran!» ropte hun mot ham. «Du vil ikke forstå, vil du vel?»

«Jeg vil gjøre alt for å redde ekteskapet, det er saken!» Jøran Sunde stirret trassig på sin kone. «Skjønner du ikke det? Jeg vil kjempe for det vi har bygd opp sammen. Vi er 30 år gamle! Vi har holdt sammen siden vi var i tenårene – nesten halve livet vårt. Vi har to nydelige jenter, vi kan ikke gjøre dette mot dem, ikke uten å ha prøvd alt først!»

Wenche Sunde hev etter pusten. «Gjøre dette mot dem? Tror du jeg har sendt dem til mor og far uten grunn? Jeg har jo prøvd alt,» sa hun fortvilet. «Har du ennå ikke skjønt det? Jeg elsker ungene og er opprørt over å ha måttet skåne dem for denne evigvarige kranglingen din! Og du påstår at du bryr deg om dem?»

«Jeg elsker dem vel så høyt som du gjør,» kom det snurt. «Og det er ikke jeg som krangler, det er du. Jeg prøver bare å redde stumpene.» Jørans stemme skalv. «Besinn deg, Wenche, jeg ber deg!»

Wenche sukket. «Som jeg gjentatte ganger har prøvd å si deg: Det er over, Jøran!» Hun uttalte ordene med ettertrykk og prøvde samtidig å beholde roen. «Hør på meg nå, vil du det – for en gangs skyld?» Hun dyttet et par gjenstridige briller opp fra nesetippen og stirret inntrengende på ham. «Jeg har prøvd å si dette på en skånsom og vennlig måte for ikke å såre deg, men det nytter åpenbart ikke,» la hun til. «Ja vel, da får du få det i en uinnpakket versjon: Jeg elsker deg ikke mer! Vi har vokst fra hverandre, Jøran, mine følelser for deg er borte. Det er ikke noe jeg har valgt, det er noe som har utviklet seg over tid, og jeg kan ikke noe for det. Jeg hater deg ikke av den grunn, men jeg vil ikke leve i et kjærlighetsløst forhold. Det er slutt! Slutt! Forstår du nå?»

«Vær så snill, Wenche!» tryglet Jøran.. «Jeg gjør hva som helst! Jeg kan forandre meg, bli en bedre ektemann, og …»

«Slutt å fornedre deg.» Wenche så slitent på ham. «Du vet utmerket godt at det ikke har noe med det å gjøre. Vi kunne ha gått fra hverandre som venner slik jeg håpet, men det har du effektivt torpedert, og nå har jeg fått nok! I dag har jeg kontaktet en skilsmisseadvokat, og fra nå av må du forholde deg til ham, for jeg har gitt opp å kommunisere med deg. I mellomtiden drar jeg også til mor og far. Advokaten kommer til å sende deg et brev, og det første han vil kreve, er at du flytter ut. I mellomtiden får ungene og jeg pendle fra Lunde.»

«Flytter ut – jeg? Faen, det er mitt hus!»

«Det er vårt hus, Jøran. Gi deg nå.»

«Jeg flytter ikke, ikke faen!»

«Vel, i så fall må jeg og ungene gjøre det.» Wenche satte øynene i ham. «Har du råd til å betale meg ut?»

Jøran flakket med blikket. Det var en rå og brutal ting å si rett ut, spesielt siden de begge visste at det hadde han ikke. Derfor var det et usedvanlig sårt punkt for ham.

Wenche var ikke ferdig. «Synes du dessuten det er riktig å rive barna opp med røttene?» fortsatte hun. «Mener du at de skal flytte til et fremmed sted, bort fra vennene sine, og kanskje måtte bytte barnehage?»

«De skal bo sammen med oss når du har tatt til vettet,» sa han trassig.

«Nei!» Wenches øyne gnistret. «De skal bo hos meg når du har flyttet! Som sagt: Snakk med advokaten min, jeg orker ikke å slåss med deg mer. Jeg hadde tenkt å dra til mamma og pappa i morgen tidlig, men drar nå selv om det er sent, for dette holder jeg ikke ut lenger!» Hun snudde seg og gikk med stram holdning mot døren.

«Stopp!» Jøran gikk etter henne og grep henne i armen. «Du går ingen steder, du er min – min!» klynket han. «Vi hører sammen, vi er tvillingsjeler og ment for hverandre, forstår du ikke det?»

«Slipp!» Wenche rev seg løs. «Nå skremmer du meg, Jøran!»

Han grep fatt i henne på nytt. «Jeg vil ikke la deg gå, jeg vil ikke!» Hulkende holdt han henne fast. «Jeg kan ikke leve uten deg! Jeg elsker deg! Bli, vær så snill – bli!»

Nok en gang rev Wenche seg løs. Så løp hun mot døren med tårene strømmende og vaklet ned trappene og inn på soverommet i etasjen under for å pakke kofferten.

Jøran fulgte etter.

Oppe i stuen slo et veggur åtte slag. Det hadde så langt ikke vært noen god kveld hos ekteparet Sunde.

Og kvelden var ikke over ennå.

 

Kapittel 2

 

I møtelokalet til Fjell Security i Fjellberghavn var det intens møteaktivitet. Mellom laptopene og iPadene på bordet sto to halvfulle fat med snitter, noen colaflasker og tre kaffekopper.

Det var selskapets eneeier og styreformann, tidligere lensmann Ole Vik, som ledet møtet. Ved siden av seg hadde han sin administrerende direktør Roger Handeland, og på motsatt side satt en dresskledd, middelaldrende mann. Den karakteristiske blå logoen øverst i høyre hjørne på arkene foran ham viste at han representerte Nokas.

«La oss oppsummere hva vi er enige om,» sa Ole Vik med den buldrende røsten han var så kjent for. Han telte på fingrene. «Ved overtakelse av selskapet blir alle ansatte med over til Nokas, og samtlige skal sikres jobb og betingelser som i dag. Hva Roger angår, så skal det presiseres i kontrakten at hans unike kompetanse blir nyttiggjort på administrativt nivå i Nokas, med betingelser som i dag eller bedre.»

Mannen på motsatt side av bordet nikket. «Som dere vet, rapporterer jeg direkte til vår konsernsjef, som har fått et visst handlingsrom av styret for å gjennomføre denne handelen,» sa han. «Ditt ønske ligger innenfor våre rammer hva dette angår.»

Ole nikket tilfreds tilbake, for å selge Fjell Security uten å sikre de ansatte var uaktuelt. Han skulle til å fortsette, men ble avbrutt av mobiltelefonen som begynte å vibrere på bordet foran ham.

Et kjapt blikk på skjermen fortalte ham at det var Kine, stedatteren hans, som ringte. Han kunne ikke snakke med henne nå og avviste anropet.

«Så til de punktene der vi er uenige.» Ole dunket en tykk pekefinger i bordplaten og fortsatte. «Som eneeier er jeg tilbudt et oppgjør i Nokas-aksjer, samt noe kontanter, noe jeg dessverre må takke nei til, siden jeg er utestengt fra en retur til politiet så lenge jeg eier aksjer i et sikkerhetsselskap. Her ønsker jeg å stå fritt. Mitt krav er derfor ufravikelig: Jeg må ha kontant oppgjør.»

«Det kravet har jeg dessverre ikke mandat til å innfri,» sa den dresskledde. «Jeg vil konferere med konsernsjef, som må ta det opp med styret og be om eventuelt nytt mandat.»

«Og hvor lang tid tar så det?» Ole brysket seg. «Ærlig talt, for et selskap som Nokas, som har gjennomført mer enn 70 oppkjøp av små og store sikkerhetsselskap, burde dette være ren rutine. Tilbudet er dessuten for dårlig. Dere har tilbudt 30 millioner, betalt i Nokas-aksjer. Mitt krav er 50 millioner, betalt kontant.»

Utsendingen hevet øyenbrynene. «Vi mener å ha gitt et raust bud, Vik, basert på eksterne aktørers verdivurdering av Fjell Security – og har lagt oss godt over dette,» innvendte han.

Mobilen foran Ole vibrerte igjen, og han bøyde seg frem. Denne gangen var det en melding som tikket inn, og den var fra Kine. «SVAR TELEFONEN, DET ER VIKTIG!!!» sto det med store bokstaver.

«Selskapet er dessverre ikke verdt så mye, Vik.» Nokas-utsendingen smilte skjevt.

Ole hadde ikke øre for hva han sa, han reiste seg og grep mobilen idet den ringte på ny. «Beklager, jeg er nødt til å ta denne.»

Han gikk ut på gangen og lukket døren bak seg, så hadde han Kine på tråden.

«Ole, du må komme hjem, mamma er så innmari dårlig!» Stedatteren ropte ordene ut.

«Hva skjer?»

«Hun bare sover, og jeg får ikke vekket henne. Hun puster så rart og er gjennomvåt av svette.»

«Har hun vært sånn lenge?» Ole kjente hvordan fortvilelsen sank inn i ham, for dette var noe han fryktet mer enn noe annet.

«Bare nå i kveld. Hun ble gradvis så rar, og nå sitter hun der i stolen og jeg får ikke kontakt med henne.»

«Er du alene, Kine?»

«Ja,» svarte 11-åringen gråtkvalt. «Joakim og Valentina er ute, og Truls skal overnatte hos en kamerat.»

«Greit, vennen. Jeg ringer etter en ambulanse. Den vil være fremme før meg, så i stedet for å komme hjem drar jeg rett opp på sykehuset. Bli med i ambulansen, så møtes vi der, går det bra?»

«Ja, men tenk om hun dør!» Kine hikstet i røret. «Jeg er så innmari redd, Ole!»

«Mamma skal ikke dø, vennen – jeg lover!» Ole svelget, for han visste at det var et drøyt løfte. Men det var viktig å holde fast i håpet og aldri gi det opp.

Han ringte 113 og slo alarm, så gikk han inn igjen på møterommet.

«Beklager, men min kone er blitt dårlig, så jeg må dra,» sa han hastig til Nokas-utsendingen. «Men før jeg går: Gjør dere de rette grepene med selskapet, er det verdt prisen om kort tid, og om noen år kanskje hundre millioner, det vet dere nok, ellers hadde dere neppe vært interessert.»

«Vel,» sa gjesten. «Det går en grense for vår interesse. Også dette må jeg ta opp med konsernsjefen.»

«Gjør det, men jeg ønsker en rask avklaring,» svarte Ole. Han fortsatte å snakke over skulderen mens han grep jakken sin på vei ut. «Hvis jeg ikke hører noe fra dere innen klokken tolv i morgen formiddag, anser jeg forhandlingene som brutt. Jeg gjenopptar da forhandlingene med Securitas, som også har meldt sin interesse, bare så det er nevnt. Takk for at du kom.»

Så for han på dør.

 

I bilen raste tankene. Hvordan ville det gå med Marte nå?

Han visste hva som var i ferd med å skje – nemlig det de hadde fryktet mest av alt. I juni var hun blitt skutt og hadde så vidt overlevd. Legene hadde måttet fjerne en knust milt, og det i seg selv hadde svekket immunforsvaret hennes og gjort henne utsatt for infeksjoner. Så hadde hjertet hennes begynt å svikte, og for å overleve hadde hun fått operert inn en hjertepumpe i juli. Dermed hadde hun et fremmedlegeme i kroppen som den muligens ville avvise.

Han visste det, og Marte visste det: Prognosene var ikke gode, og hjertepumpen var bare en midlertidig løsning. Til nå hadde imidlertid antibiotika og betennelsesdempende medisin holdt gryende infeksjoner i sjakk, men skulle hun overleve på sikt, var hun avhengig av hjertetransplantasjon. Hun sto i køen, men å finne en donor var bortimot umulig siden hun hadde en vanskelig blodtype.

Hvor mange mennesker hadde dødd i en slik donorkø?

Altfor mange.

Det skulle ikke skje med Marte. Ole kjente kjevene stramme seg. Hun var kvinnen i hans liv. Han kunne ikke forestille seg livet uten henne. Og hun var mor til tre barn, fire hvis man regnet med Valentina som hun var verge for, og barna kunne heller ikke klare seg uten henne. Og hun var en viktig ressurs for politiet, politistasjonssjef som hun hadde vært da hun ble skutt.

Hun var for verdifull til å dø.

De hadde hastegiftet seg på sykehuset, uromantisk og formelt uten feiring og gjester, selvfølgelig fordi de elsket hverandre, men mest for barnas skyld. Ole hadde lovet Marte å adoptere dem for å sikre dem i tilfelle hun døde, og den søknaden var til behandling nå. De var enige om å bekrefte ekteskapet med en mer høytidelig kirkelig seremoni når helsen hennes tillot det, og det løftet aktet han også å holde.

Men helsen hennes ville ikke bli bedre uten nytt hjerte.

Ole ga gass nedover Sykehusgata. Angsten satt i magen som et glohett strykejern. Idet han parkerte utenfor sykehuset, hørte han sirenene runge utover Fjellberghavn, deretter svingte ambulansen inn på plassen og stoppet utenfor akuttmottaket.

Ole steg ut. Det svimlet for ham, og han måtte holde seg fast i bilen.