Ikke nærmere!

Dagens gjesteskribent er Arild Stavrum, som er ute med ny bok i fotballserien Mikkel Milnbergan.

Publisert: Skrevet av: Arild Stavrum, forfatter

Arild Stavrum er fotballtrener, tidligere fotballspiller og forfatter. Stavrum skriver barnebøker for barn og er aktuell med ny bok i den morsomme fotballserien Mikkel Milnbergan: Zidanes dans.

Denne gangen er det Zinedine Zidane som trenger hjelpen til Mikkel Milnbergan. Hva gjør du hvis du spiller Playstation med kompisene og selveste Zinedine Zidane dukker opp på skjermen og ber deg om hjelp? Zidane er bortført, og i morgen skal han lede Real Madrid mot Barcelona i El Clásico, den største kampen i spansk fotball. Noen må finne ham og få ham hjem til Madrid. Og noen blir altså Mikke, Hansa, Shearer og Kari. Men hvordan kan det ha seg at Zidane er fanget inne i Playstation-universet? Hvordan kan Mikke og gjengen finne ham, og hvordan kan den berømte Zidane-finta hjelpe dem?

Her er det mye spenning og action, litt forelskelse og selvsagt en god del fotball!

Zidanes dans, en fotballbok av Arild Stavrum

Tanker om fotball i koronaens tid

Jeg er trener for et lag med 12-åringer. Jeg satte opp bane. Ved det ene målet sto det noen guttunger, som ikke hørte til laget vårt. De hadde skuddkonkurranse.

«Beklager, men dere må av banen», sa jeg. Og tenkte: hva sa jeg akkurat nå?

Problemet var at vi ville bli for mange på banen ut fra corona-reglene. Guttene bare nikket. De var vante med dette. Den ene dristet seg likevel til å spørre:

«Hva skal dere gjøre?»

«Vi skal spille», sa jeg. Han så på meg med trill runde øyne, nærmest sjokkert. Han stotret: «Skal dere sp-sp-spille?»

Jeg hadde vært upresis. Det var jo ikke snakk om noe normalt spill. Det angripende laget skulle være i overtall, banen var inndelt i soner og det var forbudt å komme nærmere enn én meter fra en annen spiller. Hvert lag skulle angripe fem ganger hver.

Jeg så på en av våre aggressive midtbanespillere, en som er flink til å lese spillet og ta ballen fra andre. Han nærmet seg motstanderen.

Tre meter, to meter, halvannen …

«Stopp», hørte jeg meg selv rope, «ikke nærmere.»

Ikke nærmere? Poenget er jo å få tak i ballen hvis du ikke har den. Jeg ropte noe som var direkte feil, fotballmessig, men da riktig smittevernmessig. Fotballen var blitt skinnende ren og skjermet for taklinger. Snart kunne vi spille inne i et glassmagasin.

To andre gutter forsøkte å lure meg. De hadde bare hatt tre angrep, påstod de hardnakket etter nummer åtte eller ni. Protestene haglet fra det andre laget også. I behørig avstand fra hverandre. Selv krangling på banen ble utført etter FHIs instrukser.

En av spillerne hadde Liverpool-drakt, en annen Ajax. Snart ville vel den første dukke opp i B36 Torshavn-drakt. Eller Klaksvik. Eller Fuglafjørdur. Eller hva de nå heter disse lagene på Færøyene, der de har startet opp med fotball igjen. Som TV2 sender.

Etter noen angrep til måtte vi avslutte treningen. Utstyret ble samlet inn og vasket på nytt. Vi må alle gjøre det på denne måten. Corona er ingen spøk. Vi må solidarisk følge reglene. Men jammen er det kjedelig, og jammen er det vanskelig å holde maska mens jeg driver med det jeg innerst inne vet er feillæring. Fotballmessig.

De snakker om å starte opp igjen de store ligaene. Blant annet skal det ikke være lov å juble. Takke meg til bøker. La oss lese. Det er i alle fall like trygt som før.

Arild Stavrum