Lavterskeltilbud – Jens M. Johansson

Jens M. Johansson ville skrive en sår, morsom og sint roman. Det fikk han til.

Publisert: Skrevet av: Jens M. Johansson, forfatter (Tiden Forlag)

Jeg ville skrive en roman som var sint, sår og morsom.

Det skyldtes nok hvordan jeg hadde det selv, i tillegg til hvordan verden så ut rundt meg, politisk sett.

For jeg var sint og lei meg.

«Det er sannelig ikke ofte man leser en så underholdende og avslørende roman om klasseforskjeller, litteratur og litteraturmiljøet. … På sin treffsikre, lattervekkende måte utvider Lavterskeltilbud forståelsen både av strukturer i litteraturfeltet og klasseforskjeller i dagens Norge.» Anne Merethe K. Prinos, Aftenposten

Kona mi var alvorlig syk. Men sinnet var koblet til et behov for å kunne le av ting, akkurat som kona mi gjorde. Befrielse i det.

Jeg tror det er en stor del av grunnen til at denne boka ble som den ble.

Verden er jo veldig opprørende til tider. Men den er også svært komisk, tross alt.

«Vittig og vondt.» Knut Nærum

Lavterskeltilbud av Jens M. Johansson

Les første kapittel av Lavterskeltilbud

Del 1

Det første han hørte, var sin egen stemme. «Da går opptaket, tror jeg.» Så oppsto det en pause uten annen lyd enn en vifte eller et ventilasjonsanlegg som summet i bakgrunnen. Deretter plutselig støy. Det var han som flyttet på mobilen. Han husket det. Uten noen åpenbar grunn hadde han blitt nervøs for at mobilen ville virke hemmende på informanten om den lå synlig mellom dem på bordet, så han hadde lagt den i lommen på jakken som hang over stolryggen. Så informantens stemme. Hva han sa, var ikke lett å oppfatte. Mest av alt hørtes det ut som om mannen satt nettopp i en jakkelomme og pratet. Først var det bare et kort utsagn. Men så, da spørsmålene kom, ble svarene lengre, men stadig umulige å høre. Adams egen stemme var derimot fortsatt besynderlig klar og tydelig. Nå kikket han fortvilet ned på mobilen som lå foran ham. Men det hjalp selvsagt ikke, opptaket lød som det lød.

Han spolte seg bakover og forsøkte å høre på et av svarene på nytt. Bøyde seg over telefonen med pennen hvilende mot blokken. «Det kan nok hende.» Var det det han sa først? «Det kan nok hende, men samtidig er det jo så mange grunner …» Adam stoppet opptaket, spolte tilbake. «Det kan nok hende …» Jo, det var nok det han sa. Adam noterte uten å trykke på stopp, så fortsettelsen hørte han bare med et halvt øre mens han skrev, og nå syntes han informanten sa noe helt annet enn det han hadde oppfattet først. Etter å ha holdt på sånn en stund stoppet han opptaket i en blanding av frustrasjon og fortvilelse. Han trakk pusten, forsøkte å hente seg inn. Så fikk han heller prøve å huske hva som hadde blitt sagt, tenkte han. Adam lukket øynene. Så dem på bakrommet der de satt, informanten og han selv. Trakk inn pusten, syntes han kunne kjenne lukten av maskinolje eller hva det hadde vært. Hans første spørsmål var enkelt. Han hørte seg selv si: «Kan du kort beskrive arbeidet ditt?» Uten å tenke over det hermet han smilet han hadde avsluttet spørsmålet med. Han studerte informanten som satt overfor ham. Ventet på at han skulle begynne å snakke. Og informanten pratet, han, det var ikke det, men nei. Adam kunne ikke huske ett ord. Det eneste han mente å være sikker på, var at informanten hadde en dialekt som avslørte at han var fra Vestlandet, uten at Adam var i nærheten av å kunne si hvor på Vestlandet.

Han vendte i desperasjon tilbake til opptaket. Spolte fram og tilbake i håp om å finne noe. Spolte. Stoppet.

Trykket play. Adam tvang seg til å skrive ned det han hørte. Dokumentasjon var tross alt viktig.

Informant A: … (nesten uhørlig) fattern, utvilsomt. Han lærte meg det. Særlig Renault. Hehe. … (uhørlig) … enheter.

Jeg: Jøss. Tror du …kan vi si at …jeg tenker liksom … (tøy som gnisser mot mikrofonen) … Renault? Karosseriet … eller tenker du ikke at det var det, at det var …?

Informant A: Jo, karosseriet. Det er jo ikke (uhørlig) …

Jeg: Hahahahaha … (pause, sus fra luftekanal?)

Informant A: (dyp mumling) … industriavfall.

Jeg: Hahahahaha …Det tror jeg på. Hahaha …Men … Hva tror …?

Informant A: … vintertett (?) … stålpressa (?), tre millimeter … (mumling som varer i 1 minutt og 4 sekunder).

Jeg: Som … ja, hva skal jeg si … bil?

Informant A: (uhørlig) …

Adam hørte på ny sin egen latter fylle opptaket, nærmest hysterisk og tilsynelatende umotivert, denne gangen. Så oppsto det en ny pause, som om han ventet på noe, hva nå i all verden det skulle ha vært.

Her stoppet Adam avspillingen. «Informanten» var strengt tatt et begrep han hadde plukket opp under humaniorastudiene, men som han hadde ment ga arbeidet en klang av hemmelige tjenester, kodenavn og drinker i Damaskus.

Herregud, for en spiss og skingrende stemme han hadde. Motvillig tok han på seg høretelefonene i et siste håp om å kunne oppfatte informanten bedre. Han startet opptaket på nytt, men det eneste han oppnådde, var å høre seg selv i all sin glisne avskyelighet, enda tydeligere. Han fløt virkelig omkring i det opptaket. Adam så for seg informanten i den blå overallen med flekker av skit på. Bensinlukten i verkstedet hadde minnet ham om stille vann og somre. Under vinduet sto det et skittent bord: verktøy, motordeler, tvistdotter, kanner med olje. Han hørte seg selv le den skvaldrete latteren sin enda en gang, før han høyt og tydelig pustet, bare for å le på nytt, og nå var det pinlig åpenbart for absolutt alle at den falske latteren først og fremst var et uttrykk for en kavende nervøsitet.

Adam tok av seg hodetelefonene, la dem til side. Han hadde ryddet skrivebordet for dette.

Spekulasjonene hadde vært mange. Det tilhørte sjeldenhetene at det ble delt ut ekstraordinære statlige stipender, og enda sjeldnere at de var på en størrelse som dette. Norsk kulturråd skulle bevilge ett eneste ekstrastipend, og det på hele 700 000 kroner. Da navnet på mottageren ble kunngjort, viste det seg at vinneren var den utippede kandidaten Adam Berg. Han hadde knapt kunnet tro det selv. Av alle – 573 søkere – valgte de ham.

Den dagen ringte de fra fjern og nær (sånn føltes det i hvert fall), og Adam svarte etter beste evne. Med stipendet ønsket Kulturrådet å stimulere til en litteratur med utgangspunkt i begrepet ‘De andre’, gjentok journalistene, og Adam sa omtrent det han hadde forberedt: Jeg er så glad for at det blir gitt en mulighet for økonomisk støtte til å skrive om de tingene som brenner i vår tid. Jeg vil skrive en dypt politisk bok om mennesker det sjelden skrives litteratur om. Folk i vanlig arbeid, folk i nedgangstider, folk som sitter i kassa på butikken. Ja, om folk, rett og slett.

I notisen fra telegrambyrået, som ble gjengitt flere steder, siterte de dessuten fra søknaden hans. De hadde plukket ut passasjen der han parafraserte Hamlets time is out of joint som «verden er gått av hengslene», et valg han var godt fornøyd med. Da han i tillegg ble omtalt som kritikerrost forfatter i notis etter notis, hadde han til slutt måttet lukke øynene. Og mens han repeterte formuleringen Den kritikerroste forfatteren Adam Berg for seg selv, var det én vidunderlig tanke som klang i hodet hans: Herregud, jeg er tilbake.