Leseutdrag: Illvilje av Jørn Lier Horst

Få en smakebit av William Wisting-boka Illvilje!

Publisert: Skrevet av: ARK-bloggen

Her får du en smakebit på Jørn Lier Horsts fjortende krimroman om William Wisting: Illvilje.

Kjøp Illvilje av Jørn Lier Horst

Vær så god! Les, nyt og gled deg til fortsettelsen:

 

Illvilje – første kapittel

Line løftet hodet og kikket gjennom trådglassvinduet i døra. Hun kunne se ham i enden av gangen på den andre siden. Tom Kerr. Han kom gående mot henne med en fengselsbetjent foran seg og en bak.

Han var forandret.

Etter pågripelsen og under rettssaken for fire år siden hadde ansiktet hans vært i alle medier. Glattbarbert med mørke øyne og tykt, kortklippet hår. Velstelt, i et forsøk på å skape et godt inntrykk. Nå lignet han mer på den mannen han egentlig var. En som hadde vært i stand til det han var sperret inne for. Skuldrene var bredere, brystkassa skjøvet lenger fram. Håret hang ned i pannen. Ansiktet var blekt og skjemt av uren hud. Blikket skulte framover mens han slafset tyggegummi med åpen munn. Skummende spytt hadde samlet seg i den ene munnviken.

Han var framme ved døra som skilte ham fra politifolkene som sto og ventet. Det raslet i nøkler. Tom Kerr beveget hodet fra side til side, løftet skuldrene og rullet med dem, som for å løse opp i stive muskler.

Line kikket bort på Adrian Stiller, som ga henne et nikk. Hun løftet kameraet og gjorde seg klar, tok et skritt tilbake. En kald trekk fulgte med da fengselsbetjenten åpnet døra.

Tom Kerr strammet munnen til et smil, som om han akkurat hadde hørt noen si noe som behaget ham. Så skrittet han over dørstokken. Line fanget ham i linsen og startet opptaket. Han hadde på seg blå olabukse, grå T-skjorte og mørk treningsjakke.

Her finner du alle bøkene i William Wisting-serien

Adrian Stiller tok et skritt fram og kom inn i bildet. Han var et halvt hode lavere enn mannen foran seg. I den ene hånden holdt han en dokumentmappe, i den andre hadde han en radiosender slik at det ikke ble naturlig for de to å håndhilse.

«Tom Kerr,» sa Stiller i en anlagt, formell tone. «Du har sagt deg villig til å medvirke i en strafferettslig befaring.»

Han kastet et blikk mot kameraet.

«Alt du sier, vil bli tatt opp på bånd og bli en del av din formelle forklaring. Du kan la deg bistå av og konferere med din forsvarer underveis, uten at det blir gjort opptak av det.»

Line zoomet ut slik at Claes Thancke også kom med i bildet. Advokaten var kledd i mørk dress og hadde på seg et par svarte sko som ikke var egnet for det de skulle ut på. Han hadde hatt mange kontroversielle saker. Klientene hans var blant de verste. De som samfunnet måtte beskyttes mot. Han gikk for å være en dyktig forsvarer, men Line hadde aldri likt måten han bagatelliserte sakene sine på i media.

«Jeg kommer til å lede befaringen,» fortsatte Stiller. «Vi kommer begge til å være utstyrt med mikrofon og sender, for å sikre opptak av din forklaring.»

Han gjorde en bevegelse med hånden hvor han holdt senderen.

«Jeg kommer til å feste den på deg nå.»

Tom Kerr svarte med et nikk. Stiller rakte ham den lille mikrofonen slik at han selv kunne tre den inn under T-skjorta og feste den til linningen i halsen. Så gikk han rundt ham og brukte tid på å feste senderen til beltet bak på ryggen.

«Kan du si noe, så vi vet det fungerer?»

«Test, test,» sa Kerr.

Stemmen hans var ru, som grus.

 

Line sjekket nivåene på lydinngangen til kameraet og ga Stiller et nikk. Hun hadde batteri- og opptakskapasitet til tolv timers opptak. Det var lenger enn hun hadde barnevakt.

«Har du noe med deg?» ville Stiller vite.

«Hva mener du?» spurte Kerr.

«Har du noe på deg? I lommene?»

«Nei.»

Stiller tok fram et par latekshansker fra baklomma.

«Jeg må sjekke,» sa han.

Kerr strakte hendene over hodet, som en innøvd øvelse.

Stiller strøk hånden over lommene på utsiden av buksa.

«Gap opp!»

Tom Kerr stakk ut tungen og løftet den mot ganen for å vise at ikke hadde skjult noe i munnhulen.

«Ta av deg skoene,» fortsatte Stiller.

Kerr satt tuppen på den ene joggeskoen mot hælen på den andre og vippet den av seg.

«Jeg har sittet inne i fire år,» sa han og tråkket ut av den andre skoen. «Tror du jeg har funnet noe her inne som jeg vil smugle med meg ut?»

Stiller plukket opp skoen uten å svare og ble stående med ryggen halvt mot kamera mens han undersøkte den.

Line kikket opp fra kameraet, betraktet ryggtavlen hans og de harde musklene under den tynne skjorta.

«Greit,» sa han og plasserte skoene foran fangen. «Foruten sjåføren og kamerakvinnen blir vi seks mann i bilen, i tillegg til deg.»

Han vrengte av seg latekshanskene og så seg om etter en søppelkasse, men fant ikke noen.

«Førstebetjent Gram vil ha ansvar for sikkerheten under framstillingen,» sa han og pekte på en politimann i kjeledress.

Line fikk han med i bildet.

 

Gram sto klar med et par hånd- og transportjern. Han gikk fram til fangen og gjorde tegn til at han skulle holde fram hendene.

Kerr henvendte seg til Stiller.

«Må jeg ha jern på beina også?» spurte han oppgitt.

«Han bestemmer,» svarte Stiller med et nikk mot Gram.

Det virket som en innøvd fordeling av rollene, der den uniformerte politimannen tok seg av den konfronterende delen.

«Du er vurdert som rømningsfarlig,» fastslo han bryskt. Advokaten slo ut med armene.

«Dere er åtte mot én, bare i bilen,» argumenterte han.

«Og sikkert enda flere på stedet. Kan det virkelig være nødvendig?»

«Dette er ikke et diskuterbart tema,» svarte Gram. «Du har sendt klageskriv til Politidirektoratet og fått gjennomslag for at denne framstillingen skal skje ubevæpnet.»

«Dere vet veldig godt hvorfor,» fortsatte advokaten. «To betjenter løsnet skudd under pågripelsen, helt uten at det på noen måte var berettiget. Bare tilfeldigheter gjorde at han ikke ble skutt.»

Gram overhørte ham og stirret Tom Kerr i øynene.

«Løsne beltet,» ba han.

Kerr gjorde som han fikk beskjed om. Line beholdt bildeutsnittet og dokumenterte hvordan Gram tredde en lenke med bøyle på ned langs innsiden av det ene buksebeinet og låste den rundt ankelen. Den andre enden ble hektet fast til håndjernene.

Det var en reell fare for at Tom Kerr ville forsøke å rømme. Han var dømt til 21 års forvaring med 15 års minstetid. Det innebar at etter utløp av tidsrammen kunne straffen forlenges med inntil 5 år av gangen så lenge retten mente at det var stor risiko for at han ville begå ny kriminalitet ved løslatelse.

 

I realiteten kunne forvaringsdommen innebære livstidsstraff. Han hadde ingenting å tape på å forsøke å stikke av.

«Er vi klare?» spurte Stiller.

Gram nikket og ga en beskjed over politiradioen. Den ene av de avventende fengselsbetjentene låste opp den neste døra for å sluse dem ut til den ventende minibussen.

Line hadde holdt seg på avstand, bare nærmet seg Tom Kerr gjennom kameralinsen. Nå kom han mot henne. Hånd- og fotjernene fikk ham til å gå med korte skritt og gjorde gangen subbete.

Da han passerte Line, snudde han seg mot henne og kastet et blikk rett i kameraet. Han var så nærme at hun kunne kjenne lukten av ham. En sur og innestengt lukt, som i et hus som hadde stått lenge tomt.