Leseutdrag: Jaktselskapet – gruelig spennende julekrim

Årets frydefulle julegys – inspirert av tradisjonelle mordmysterier!

Publisert: Skrevet av: Jannicke Storm Glomsrød, ARK-bloggen

Jaktselskapet er perfekt julekrim for deg som elsker de tradisjonelle britiske mordmysteriene, med julen som bakteppe.

Lucy Foley har skrevet en moderne psykologisk thriller, som har gjort stor suksess internasjonalt.

«Jaktselskapet er enormt stemningsfull og overraskende helt frem til siste side. Jeg elsket den!» Lucinda Riley

Få leseutdrag av Jaktselskapet, en krim av Lucy Foley

Dette er et julegys du ikke vil gå glipp av – midt i blinken å lese i adventstida eller romjula.

 

Les første kapittel av Jaktselskapet

 

2. januar 2019

HEATHER

Jeg ser en mann komme gående gjennom snødrevet. På avstand, og mot alt det hvite, fremstår han mer som en skyggefigur enn et menneske.

Da han kommer nærmere, ser jeg at det er Doug, viltvokteren.

Det går opp for meg at han er på vei mot jakthytta. Han prøver å løpe, men blir sinket av snøen som har falt og fortsetter å falle, snubler for hvert skritt han tar. Noe forferdelig har skjedd. Jeg vet det, selv om jeg ikke kan se ansiktet hans.

Da han kommer enda nærmere, legger jeg merke til at ansiktstrekkene har stivnet i en maske av sjokk. Jeg har sett det før. Uttrykket til en som har vært vitne til noe grusomt, hinsides grensene for vanlige, menneskelige opplevelser.

Jeg åpner døren til jakthytta og slipper ham inn. Han bringer med seg et iskaldt gufs, og snøen drysser av ham.

«Hva har skjedd?» spør jeg.

Han bruker lang tid på å få igjen pusten. Men øynene forteller historien før han kan gjøre det, og det de kommuniserer, er stum frykt.

«Jeg har funnet den savnede gjesten,» sier han omsider.

«Men det er jo godt nytt,» sier jeg. «Hvor …»

Han rister på hodet, og jeg merker at spørsmålet forstummer på leppene.

«Jeg fant et lik.»

 

Tre dager tidligere

30. desember 2018

EMMA

Nyttår. For første gang på aldri så lenge skal vi samles, alle sammen. Jeg og Mark, Miranda og Julien, Nick og Bo, Samira og Giles og den halvt år gamle datteren deres, Priya. Og Katie.

Fire døgn i den vinterlige villmarken i Highland, det skotske høylandet. Loch Corrin heter stedet. Veldig fasjonabelt: De tar bare imot grupper, og bare fire ganger i året – resten av tiden brukes det som privatresidens. Det er, som du sikkert kan tenke deg, mest populært på denne tiden av året. Jeg måtte reservere det rett over nyttår i fjor, så snart de åpnet for bestillinger. Kvinnen jeg snakket med, forsikret meg at siden selskapet vårt mer eller mindre ville legge beslag på alt som het innkvartering, kom vi til å få stedet for oss selv.

Jeg tar brosjyren opp av bagen igjen. En dyr sak trykt på tykt papir. Den viser en innsjø omgitt av barskog og med røsslyngrøde fjelltopper i bakgrunnen; men de er sikkert snøkledde nå. Ifølge fotografiene er selve jakthytta – det brosjyren beskriver som «den nye jakthytta» – en stor, übermoderne glassbygning tegnet av en topparkitekt som nylig sto for utformingen av Serpentine Gallerys sommerpaviljong. Jeg tror tanken er at den skal smelte umerkelig sammen med innsjøens blanke overflate, speile landskapet og de forrevne linjene i den høye, kneisende fjelltoppen Munro i bakgrunnen.

Rundt jakthytta, som rager over dem, er det mulig å skjelne en liten klynge med hytter som ser ut som de klumper seg sammen for å holde varmen. Det er der vi skal bo; ett par i hver, men måltidene spiser vi sammen i jakthytta. Med unntak av Highland-middagen den første kvelden – «det ypperste av lokale produkter og sesongens råvarer» – skal vi stå for matlagingen selv. De har bestilt matvarer for meg. Jeg sendte en lang liste på forhånd – ferske trøfler, gåselever, østers. Jeg planlegger et skikkelig festmåltid på nyttårsaften, som jeg gleder meg vilt til. Jeg elsker å kokkelere. Mat fører jo som kjent folk sammen.

Denne strekningen av reisen er spesielt dramatisk. Vi har sjøen på den ene siden, og klippene stuper flere steder loddrett ned, så det føles som om én feilmanøver kan sende oss skrensende utfor kanten: Vannet har en skifergrå farge og er tilsynelatende opprørt. På en eng på toppen av en klippe klumper sauene seg sammen i små flokker for å holde varmen. Du kan høre vinden; nå og da slår den mot vindusrutene så toget rister.

Alle de andre har tydeligvis sovnet, selv lille Priya. Giles snorker faktisk.

«Se,» har jeg lyst til å si, «se hvor vakkert det er!»

Det er jeg som har planlagt turen, så jeg føler et visst eierskap til den – en redsel for at folk ikke skal hygge seg, at ting kan gå galt. Men også stolthet, allerede, over de små suksessene … som denne, den storslåtte naturen utenfor vinduet.

Det er ikke akkurat overraskende at alle dupper av. Vi måtte grytidlig opp i dag for å rekke toget – særlig Miranda virket sur over tidspunktet. Og så har vi drukket altfor mye, så klart. Mark, Giles og Julien begynte tidlig, et eller annet sted i nærheten av Doncaster, selv om klokken bare var elleve. De ble blide og brisne, kjærlige og høyrøstede (de som satt i nærheten virket ikke særlig fornøyde). De har åpenbart ikke noe problem med å finne tilbake til det ukompliserte vennskapet fra gamle dager, især med et par øl innabords, uansett hvor lenge det er siden sist de så hverandre.

Nick og Bo, Nicks amerikanske kjæreste, inngår egentlig ikke i denne gutteklubben, for Nick var ikke en i gjengen i Oxford … og Katie har tidligere påstått at det ligger mer i det enn som så, en eller annen uutalt homofobi blant de andre gutta. Nick er først og fremst Katies venn. Jeg får av og til et klart inntrykk av at han ikke liker oss andre noe særlig, men bare holder ut med oss på grunn av Katie. Jeg har alltid hatt en mistanke om at forholdet mellom Nick og Miranda er litt anstrengt, sikkert fordi begge har så sterk personlighet. Og likevel, da de i morges hastet gjennom stasjonshallen arm i arm for å kjøpe «forsyninger» til reisen, så de ut til å være uatskillelige. Disse forsyningene viste seg å bestå av en flaske perfekt temperert sancerre, som Nick trakk opp av kjølebagen til litt misunnelige blikk fra øldrikkerne. «Han hadde tenkt å kjøpe gin & tonic på boks,» sa Miranda, «men jeg nektet. Vi må stevne som vi har tenkt å holde frem.»

Miranda, Nick, Bo og jeg tok hvert vårt glass vin. Til og med Samira bestemte seg for å smake i siste øyeblikk: «Mye ny forskning viser at du kan drikke når du ammer.»

Katie ristet først på hodet; hun hadde en flaske kullsyreholdig vann. «Å, nå må du gi deg, Kay-tee,» sa Miranda overtalende med et vinnende smil og holdt frem et glass.

«Vi er på ferie!» Det er ikke lett å si nei til Miranda når hun prøver å overtale deg til å gjøre noe, så Katie tok selvfølgelig imot glasset og smakte nølende på vinen.

Alkoholen lettet litt på stemningen; det var blitt noe rot med setefordelingen da vi kom på toget. Alle var trøtte og grinete og prøvde bare halvhjertet å finne ut av det. Det viste seg at ett av de ni reserverte setene av en eller annen grunn befant seg i den neste vognen. Det var nyttår, og toget var helt fullt, så det var ikke mulig å få gjort noe med det.

«Det er selvfølgelig mitt,» sa Katie. Katie er nemlig femte hjul på vogna, i og med at hun er singel. Du kan vel si at hun nå for tiden er mer av en inntrenger enn jeg.

«Å, Katie,» sa jeg. «Jeg er så lei for det – jeg føler meg som en idiot. Jeg skjønner ikke hvordan det kunne skje. Jeg var sikker på at jeg bestilte alle setene i midten for å forsikre meg om at vi fikk sitte sammen. Systemet må ha endret på det. Sett deg her, du … så går jeg og setter meg i den andre vognen.»

«Nei,» svarte Katie og løftet kofferten klossete over hodet på passasjerene som satt i setene sine. «Det blir for dumt. Det går bra.» Tonefallet sa noe annet. Herregud, tok jeg meg i å tenke. Det er bare en togreise. Spiller det virkelig noen rolle?

De andre åtte setene sto vendt mot hverandre rundt to bord midt i vognen. Rett bak dem satt det en eldre kvinne ved siden av en tenåring med piercinger – to enslige reisende. Det så ikke ut til at det var stort å gjøre med forvirringen. Men så bøyde Miranda seg mot den eldre kvinnen for å snakke med henne. Det lange håret falt fremover og skinte som gull, og hun utførte et av sine små mirakler. Jeg kunne se hvor sjarmert kvinnen ble: av utseendet hennes og den distinkte, nesten gammelmodige aksenten. Når Miranda vil, kan hun virkelig skru på sjarmen. Alle som kjenner henne, har vært utsatt for den.

Nei da, sa kvinnen, det var ikke noe problem å bytte plass. Det var sikkert fredeligere i den neste vognen uansett: «Å, dere unge!» – selv om ingen av oss er så veldig unge lenger – «Og jeg foretrekker uansett å sitte i kjøreretningen.»

«Takk, Manda,» sa Katie og trakk så vidt på smilebåndet. (Hun lød takknemlig, men så ikke ut som hun var det.) Katie og Mirandas vennskap går langt tilbake. Jeg vet at de ikke treffes særlig ofte for tiden; Miranda sier at Katie bare jobber. Og ettersom Samira og Giles har vært travelt opptatt i babyland, har Miranda og jeg sett mer til hverandre enn før. Vi har shoppet og møttes over en drink. Vi har sludret om løst og fast. Jeg har begynt å føle at hun aksepterer meg som en venn, ikke bare dama til Mark som først ble en i gjengen nesten ti år etter at de andre ble kjent med hverandre.

Tidligere har Katie alltid vært der og stjålet henne fra meg. Hun og Miranda har bestandig hengt sammen som erteris. Så til de grader at de er mer som søstre enn venner. Denne samhørigheten og den felles fortiden deres har bestandig fått meg til å føle meg utenfor. Det gjør det umulig for ethvert nytt vennskap å blomstre. Så innerst inne er jeg, for å si det som det er, storfornøyd.

For at turen skal bli vellykket, håper jeg oppriktig at alle kommer til å hygge seg. Nyttårsfeiringen betyr en god del, og gjengen har alltid gjort den til noe spesielt – lenge før min tid. Planleggingen av denne turen er vel på en måte et ynkelig forsøk på å bevise at jeg virkelig er en av dem. På å si at jeg omsider for alvor bør innlemmes i den indre krets. Du skulle trodd at tre år – som er den tiden Mark og jeg har vært sammen – burde holde. Men det gjør det ikke. De har kjent hverandre veldig lenge, skjønner du: siden studietiden i Oxford, der de møttes og ble venner.

Som alle som har befunnet seg i samme situasjon vet, er det vanskelig å være det siste tilskuddet i en vennegjeng. Jeg kommer nok alltid til å være den nye jenta uansett hvor mange år som går. Jeg vil alltid være sistemann, inntrengeren.

Jeg ser igjen ned på brosjyren jeg har i fanget. Kanskje denne turen – så omhyggelig planlagt – kan endre ting. Bevise at jeg er en av dem. Jeg er så spent.