Lilli Bendriss: Du er klarsynt

Har du et ønske om å bli mer intuitiv, kanskje til og med klarsynt?

Publisert: Skrevet av: ARK-bloggen

Lilli Bendriss, forfatter av den aktuelle boka Du er klarsynt, tror alle har evnen til å være klarsynte.

I boka skriver hun og medforfatter Camillo Løken om hvordan denne evnen kan utvikles, trenes og pleies.

Du et klarsynt av Lilli Bendriss - syv trinn til å aktivere dine evner som klarsynt

De byr på en 7-trinns oppskrift i Du er klarsynt, som skal bidra til at du aktiverer din egen klarsynthet, og andre intuitive evner du har i deg.

Her finner du Du er klarsynt som e-bok

Selv har Lille Bendriss vært klarsynt i over 30 år. Reisen startet da hun var 42 år gammel – noe hun i boka sier endret livet hennes fullstendig.

Er du nysgjerrig på hvordan det gikk til da Lilli Bendriss oppdaget sin evne som klarsynt?

Her får du svaret:

Utdrag fra boka Du er klarsynt

Det er nå mer enn 30 år siden jeg åpnet opp for mine intuitive evner. Jeg sitter her en stille kveld i mitt ellers hektiske liv og reflekterer rundt det som har vært min livsvei. Store og små begivenheter som har vært bakteppet for skuespillet på livets brokete landevei. Valg som ble tatt, som ikke alltid var de klokeste, ser jeg nå i ettertid, men det var konsekvensen av disse valgene som uansett ledet meg til det ståstedet jeg henter min erkjennelse fra i dag. Den røde tråden var der, men det var ikke alltid den var synliggjort for meg da valgene skulle tas.

Det var så mye jeg hadde lyst til i min ungdoms vår, og det var midt i livet jeg måtte stoppe opp og spørre meg selv: Var det dette du planla? Var det dette som var visjonen? Ja, noe av det stemte med kartet, helt klart. Men hva var det som hvisket meg i øret i søvnløse netter? Stemmen var for svak, og jeg forsto ikke. Når sjelen ikke når deg, kan det være at det skapes hendelser i ditt liv som tvinger deg til å rette oppmerksomheten mot noe, noe som sakte tegner opp et slags nytt kart og et kompass å styre etter, og det var det som skjedde meg.

Et tilsynelatende perfekt liv på overflaten, men med en økende tomhet og tristhet i mitt indre. Jeg gjorde ikke det jeg skulle her i livet. Etter en kreativ utdannelse som frisør, som var det yrket mitt hjerte banket for, tok jeg valget etter ti år å følge min mann i hans drøm, som riktignok også var min den gangen, men det endte ikke som vi hadde håpet på, og det ble en berg- og -dalbane. Med tre barn og utfordringer med å få endene til å møtes, måtte vi starte på nytt. Vi var begge entreprenører og gründere, og det ble restaurantdrift og eiendomsprosjekt som skulle styre dagene. Den kreative kunstneren i meg ble satt i skammekroken. Hardt arbeid var mitt lodd i livet nå. Det var ikke noe nytt, det, men jeg lengtet etter noe annet.

Det var da beskjeden kom. Celleforandring. Og tomheten som hadde kommet snikende, fikk et navn. Kreft. Hva vil du, Lilli, leve eller dø? Jo, jeg kan styre dette, det er en ufarlig tilstand som ikke behøver å utvikle seg. En liten laseroperasjon var det som skulle til, og i påvente av den, det var tre måneders ventetid, kunne jeg gjøre noe selv. Valget falt på en, for meg, litt ukjent behandlingsform. Akupunktur. Det skulle være veldig bra for mye, det.

Det ble et viktig valg for meg, for det var akupunktøren som først så kraften som var blokkert i meg: healingkraften. Det var den kraften han satte seg fore å åpne opp i meg. Etter mange måneders behandling, hvor jeg ikke kjente så stor forandring på energinivået og tomheten, kom dagen da jeg meddelte at jeg hadde bestemt at jeg ikke skulle fortsette hos ham etter operasjonen. Den skulle foregå to dager etter. Jeg husker at han kikket på meg, lenge, tenkte, gikk ut av rommet og kom målbevisst tilbake. En eneste nål skulle han sette i dag. En gullnål. Han hadde min fulle tillit. Det hadde han hatt fra første dag. Nålen ble satt i et område rett under navlen. Han arbeidet med stor konsentrasjon. Ikke var den vond, som mange av de andre nålene hadde vært, og ikke følte jeg noe spesielt, og ikke fortalte han hensikten med denne ene nålen, heller.

Hvordan kunne jeg vite at denne dagen var første skrittet på en ny fremtidsvei? Universet var koblet på, og jeg ble ledet til å ta nye valg. Et selvutviklingskurs som ble holdt for mennesker med kreft? En venn hadde noen måneder før gitt meg en brosjyre. Jeg hadde tittet på den og forkastet den som uinteressant, men brosjyren hadde ikke blitt kastet. I en opprydding noen dager før hadde den havnet øverst i bunken ved siden av telefonen. Nå fanget den min interesse fordi sykehuset hadde gjort en datafeil og operasjonen som var satt til dagen etter, ble utsatt tre måneder til. Det sies at universet arbeider med deg når du begynner å gå den veien du er ment å gå, uavhengig av om du begynner å gå den tidlig eller sent i livet. Hadde ikke operasjonen blitt utsatt, hadde jeg ikke meldt meg på kurset, og kurset i brosjyren startet denne dagen. Tilfeldigheter? Et kurs hvor mine klarsynte evner begynte å ta form allerede første dagen, for ja, jeg ringte og spurte om de hadde plass til meg. Kunne jeg komme, og ja, de hadde plass og jeg var hjertelig velkommen.

Det var et ukeskurs jeg hadde meldt meg på, og hver dag ble et lite eventyr hvor tårer og latter sloss om plassen. Visualiseringsreiser åpnet et nytt univers av fantasi, eller var bildene reelle? Nålen roterte usynlig i skapelsen av broen mellom to verdener, og jeg begynte å få et fotfeste i begge. Så kom den siste dagen. Vi var alle kvinner i ulike aldre som hadde blitt kjent med hverandre gjennom uken. Noen med alvorlige kreftdiagnoser. Vi satt der i en sirkel. Det hadde vært en fin uke, og det var en avslappet stemning.

Lederen av kurset, Kaja, satt der, trygg og sterk som moder jord. Hun hadde brakt med seg en helt spesiell sten inn i sirkelen, og forklarte at dette var en hellig sten som var gitt henne av en nord-amerikansk sjaman. Hver og en av oss skulle få holde den, og den ville hjelpe oss til å finne ordene våre hjerter hadde og deretter dele dem med de andre i sirkelen.

Jeg hører ordene, snille og ufarlige, men kroppen min reagerer. Hjertet begynner å dunke, brystet snører seg sammen, og jeg vil ikke ta i stenen. Allikevel er jeg den som sitter til venstre for Kaja, og stenen blir uten videre gitt til meg først. Det blir først totalt kaos inni meg, og jeg må gi stenen videre til neste person. Allikevel øker pulsen samtidig som en stillhet vokser, men i denne stillheten bygges det opp en kraft som er rå og ukjent. Den er et levende vesen, uavhengig av meg, samtidig som jeg kjenner at jeg må bli dens forløser. En protest, en redsel dannes. Gode Gud, ta deg sammen, Lilli. Ikke lag noe drama her, ikke ta plassen fra de andre.

Som fugler i bur flakser tankene. Det er ikke nok plass, ikke nok luft. En hånd blir lagt i min. Kaja, velsignede Kaja. Pust, Lilli, gi slipp, ikke hold noe tilbake lenger. Det er greit. Jeg får lov til å føde denne kraften som river og sliter i meg. Jeg slipper kontrollen på et dypt innpust, og hodet mitt kastes bakover. Jeg forlater denne virkeligheten og reiser, reiser, gjennom nåtid, fortid og fremtid. Jeg vet ikke, vil ikke vite, jeg bare er. Et panorama åpnes sakte for mitt indre blikk og jeg føler en intens, klar tilstedeværelse.

Jeg ser en gammel indianer sittende på bakken foran meg. Han har et slitt teppe over skuldrene, og kroppen rugger sakte frem og tilbake. Et bål brenner i nærheten, og ringer av røyk stiger sakte oppover til de forsvinner i et blått hav av sollys. En hvit ørn, majestetisk sirklende høyt der oppe i det blå. En liten gutt, kledd i hvite skinnklær, kaster små baller opp i luften, som også forsvinner opp i det blå lyset. Jeg blir stående der foran den gamle. Han løfter blikket, og uten ord trer han inn i min bevissthet.

Kom nærmere, gi meg dine hender. Blikket hans, fylt av tidenes visdom, ser alt, og jeg forstår alt. Jeg har ventet på deg. Tiden er kommet. Det er ingen vei tilbake nå. Som en magnet trekkes jeg mot ham. Min vilje smelter bort. Dette er alt som eksisterer nå. Den gamle ørnen, gutten. Lilli, den blå himmelen, fred, overgivelse, aksept.

Han låser sitt blikk i mitt, og sakte strekker jeg hendene frem inntil de nesten berører hans. Så, et voldsomt lynnedslag. Det treffer hodet mitt først og strømmer så gjennom kroppen, før det befester seg i håndflatene mine. En brennende og stikkende smerte, så sterk at jeg slynges tilbake til virkeligheten.

Alt flyter sammen i den nye bevisstheten som er født i meg utenfor tid og rom, men skapt gjennom min fysiske kropp. Ingen hallusinasjon, men en smerte så intens at jeg må se på mine brennende hender. De bærer ingen merker, men kraften som strømmer gjennom håndflatene er råere og sterkere enn noe jeg har kjent før. Hvor har den kraften blitt gjemt, og hva skal jeg bruke den til nå når den har brutt gjennom skallet av beskyttelse? Jeg får ikke alle svarene der og da, men jeg hviler i forståelsen av at jeg nå er hel og i total samhørighet med alt som eksisterer. Den gamle er der i mitt sinn, og rundt munnen skjelver det et smil og et nikk og en aksept. Jeg skal gå veien med deg, men ikke for deg. Vi går over broen sammen.

Slik var det jeg åpnet opp for mine evner.

 

Lilli Bendriss