Mamma er trygda av Mímir Kristjánsson

«Det er ikke ‘de andre’ det er snakk om, det er oss alle.»

Publisert: Skrevet av: Mímir Kristjánsson, forfatter og politiker

Mamma er trygda av Mímir Kristjánsson

Kagge forlag

189 sider

 

Da jeg for noen år siden fikk ideen om å skrive en bok om folk som gikk på trygd, støtte jeg på et lite problem: Jeg kjente ingen som var trygda. Det var i alle fall det jeg trodde. For da jeg presenterte problemet mitt for en gammel kompis, spurte han umiddelbart:

«Har ikke mora di gått på trygd i 15 år snart?»

«Jo da», svarte jeg. «Men hun er ikke trygda på den måten, liksom.»

«Hva mener du, den måten?»

«Nei, hun er ikke noen naver. Hun er bare en kreftsyk lærer».

Kjøp boka Mamma er trygda av Mímir Kristjánsson

Sannheten er at mora mi har hevet uføretrygd i godt over en tredjedel av sitt voksne liv. Den 20. hver måned får hun utbetalt akkurat den samme stønaden fra Nav som 343 000 andre uføretrygda nordmenn.

«likevel har det aldri falt meg inn å tenke på mora mi som trygda»

Hun står ikke «opp om morran» for å gå på jobb, slik tidligere arbeidsminister Robert Eriksson fra Frp ville at hun skulle gjøre, men sitter hjemme i slagbenken på kjøkkenet og ser på TV mens hun røyker.

Alt dette vet jeg. Og likevel har det aldri falt meg inn å tenke på mora mi som trygda, «bare som en kreftsyk lærer». Hvordan kan det ha seg at det er enklere for meg å akseptere at mamma har hatt dødbringende kreft enn at hun mottar stønader fra den norske velferdsstaten?

En skamløs tid – for noen

Vi lever i en skamløs tid. Vi kan skamme oss over å fly, eller å spise biff,men vi skal aldri skamme oss over dem vi er. Kjendiser, forskere, politikere, bloggere, journalister – alle som er noen har blitt innrullert i denne gigantiske dugnaden for å gjøre folk skamløse. Du kan knapt skru på en TV-kanal uten å høre at «dette ikke er noe å skamme seg over». Det blir delt ut Skamløs-pris, og tabuer brytes på løpende bånd.

Alkoholisme, psykiske problemer, seksuelle avvik, plastiske operasjoner, moralen er den samme:

Ikke skam deg, uansett hvem du er.

«Mamma er ikke dummere enn at hun skjønner at hun er til bry for samfunnet»

Med mindre du er trygda, selvfølgelig. Da er samfunnets beskjed til deg en noe annen. Da er du en byrde for den norske velferdsstaten.

«Trygdebølgen» er den største trusselen mot norsk økonomi, ifølge tidligere NHO-sjef Kristin Skogen Lund. «Trygdeeksplosjonen er en udetonert bombe under velferdssamfunnet», sier Høyres Torbjørn Røe Isaksen. Vi venter på en «uføreeksplosjon» som kan sprenge hele den norske modellen, mener Civita.

Mamma er ikke dummere enn at hun skjønner at hun er til bry for samfunnet. Hun gjør ikke annet enn å sitte hjemme og se på TV, og da er det ikke til å unngå at hun hører folk som Kristin Skogen Lund og Torbjørn Røe Isaksen, friske og raske, begge to, med godt over millionen i årslønn, fortelle om «trygdebølgen» og «trygdeeksplosjonen» og om hvordan velferdsstatens bærekraft kommer til å kollapse under vekten av alle de trygda og syke som ikke bidrar med noe annet til samfunnet enn å nave statskassen tom for penger.

Verdige og uverdige trengende

Nå vil sikkert både Kristin Skogen Lund og Torbjørn Røe Isaksen si at det ikke først og fremst er sånne som mamma det gjelder. Som kreftsyk regnes mamma av de fleste som en verdig trengende. Det er noen andre trygda som er problemet her, ikke sånne som henne.

Sånn har jeg vel tenkt selv også. Kanskje er det derfor det aldri har falt meg inn å tenke på mamma på trygda, enda hun nå går på uføretrygd for 17. året på rad. Mamma har fått stønad fra Nav i flere år enn hun har jobbet i skolen. Likevel har jeg sett på henne som lærer, ikke som naver. De trygda har vært de andre, en «bølge» av ukjente som er iferd med å snylte i stykker velferdsstaten vår.

«De trygda har vært de andre»

Men det jeg har forstått mens jeg har skrevet Mamma er trygda, er at de aller, aller fleste uføretrygda i Norge ligner mer på mamma enn de gjør på NRKs Trygdebeistet. Det kan være knær eller rygg som ryker etter et langt liv i verftshallen eller på sykehjemmet. Det kan være psyken som knekker etter å ha misbrukt rus over lengre tid. Det kan være en sykdom som rammer som lyn fra klar himmel, som kreft. Men på en eller annen måte har de blitt ødelagt fysisk eller psykisk på en sånn måte at det ikke lenger er plass til dem i det norske arbeidslivet.

Trygdebølger og trygdebomber

I vårt samfunn snakker vi om trygd nesten helt frikoblet fra sykdom. De færreste politikere ville tørre om å snakke om syke mennesker som en eksistensiell trussel mot velferdsstaten. Men farene i «trygdebølgen» snakker de gjerne om, med et presisjonsnivå som rammer både det overveldende flertallet som har god grunn til å søke trygd og det forsvinnende lille mindretallet som bare har vondt i viljen. Blant forskere snakker de til og med om «trygdesmitte», som om det var trygd som var sykdommen, og ikke først og fremst syke folk som ble trygda.

«det er ikke de andre det er snakk om, det er oss alle»

Dersom fortellingen om «fornøyde navere» får dominere, er det en smal sak å legitimere kutt i velferden til syke og uføre. Da kan NHO og Høyre legge ansiktet i alvorlige folder og advare mot trygdebølger og trygdebomber,  og de fleste vil tenke at nå snakker vi om de andre.

Men det er ikke de andre det er snakk om, det er oss alle. Det er våre felles velferdsordninger vi snakker om, ordninger de aller fleste av oss er avhengige av dersom vi blir alvorlig syke eller ødelegger kroppen vår på jobb.

Det er ikke noen fundamental forskjell på trygda folk og oss andre, annet enn at vi har jobb og de går på trygd. De aller fleste navere ivrer etter å arbeide og bidra til fellesskapet.

Og det gjør faktisk mamma til en ganske typisk naver.

 

Mímir Kristjánsson