Mannen som elsket Sibir

Sommerfuglsamler og en vaskekte villmarkens sønn.

Publisert: Skrevet av: Jannicke Storm Glomsrød, ARK-bloggen

Mannen som elsket Sibir av Roy Jacobsen og Anneliese Pitz

Cappelen Damm

282 sider

 

Snøføyka kullkaster deg omkring og rovdyrene uler utenfor husveggene dine mens du leser den nye boka til Roy Jacobsen og kona Anneliese Pitz.

Mannen som elsket Sibir er en dokumentarisk roman – og en dramatisk og nydelig en – om en sommerfuglsamler og eventyrer som utforsket Sibir og andre ugjestmilde steder fra han var bare 25 år gammel.

Mannen som elsket Sibir av Roy Jacobsen og Anneliese Pitz

Tyske Fritz Dörries (1852–1953) var naturvitenskapsmann og levde et liv det er vanskelig å forestille seg. Han gikk Lars Monsen en høy gang, allerede fra han var 25 år gammel.

Dörries reiste til de mest ugjestmilde strøkene på kloden, der han samlet insekter og planter, og fanget rovfugl, tigre, hjort og ulike dyr, som så ble registrert og sendt til museer og samlere over hele verden.

Han forserte isødet i Sibir, vandret tvers gjennom et krigsherjet Japan, og overlevde angrep fra både rovdyr og banditter – i hopetall.

Mannen som elsket Sibir er basert på erindringene til Fritz Dörries, ført i pennen av Roy Jacobsen og Anneliese Pitz, som aldri tidligere har samarbeidet om et romanprosjekt.

Boka byr på et usedvanlig vitnesbyrd fra en tid og et liv som står i sterk kontrast til vårt, der vi sitter trygt og varmt med tøfler på føttene og kaffekoppen i hånda.

Dette er unik lesning om et helt unikt liv, som en stakket stund setter farge på hverdagen og trigger eventyrlysten.

Mer naturlig enn å si «god lesning», når du leser Mannen som elsket Sibir, er å si «god tur»!

 

Utdrag fra Mannen som elsket Sibir

Vinteren er roens og fredens tid i den kalde og tempererte sonen, da får man virkelig kjenne verdens tomhet på kropp og sinn, noe enhver bør utsette seg for, ikke minst for å lære å verdsette livet. Første gang jeg beveget meg ut på steppene rundt Abagatui var følelsen overveldende, denne vinteren har jeg ikke ord for, og hadde jeg i dette øyeblikk visst at jeg kom til å overleve, hadde jeg vært lykkelig over å få erkjenne noe så dyptgripende, nå visste jeg ikke hva jeg skulle tenke, jeg var vel fylt av en form for age.

Horisonten var uendelig, noen grå snøskyer i nordvest, luften så ren og glassklar at blikket aldri stanset. Noen snøspurver flakset forvirret omkring i bosetningen på leting etter frø på de rufsete saltvekstene; i sommer- og høstmånedene kler disse plantene hele landskapet i en voldsom fargeprakt. Et ravnepar holdt til innendørs. Gatene var mennesketomme. Laftehusenes vinduer var små og lukket med skodder. Hundene søkte tilflukt i den innerste kroken, og hønene hadde ballet seg sammen under ovnen, antagelig med planer om å overvintre. Og nå tårnet nye snøskyer seg opp på himmelen.

Men mongolene og burjatene kjente ingen frykt. De hadde levd med disse ugjestmilde elementene fra fødselen av. Kledd i lange saueskinnsfrakker med vide ermer steg de daglig opp på de uunnværlige hestene sine. De kjente steppen og dens himmel, de kjente hver stein, hver høyde og vannkilde og hadde gitt alle formasjoner navn. De kunne forutsi været med den største presisjon og visste nøyaktig hva de hadde å gjøre for å beskytte mennesker og dyr.

Men så ble de likevel urolige – noe var i gjære. Fra det ene øyeblikket til det neste pisket vinden snøen så hardt inn mellom husene at de gikk i ett med terrenget, steppene ble et land av død og undergang. Vindkastene truet med å velte filtjurtene og rev taket av to hus, folk og dyr løp omkring i vilske. En blek solskive kunne fortsatt skimtes gjennom føyken, før den forsvant i et blaff og alt ble flakkende skygger for en halvblind manns øyne.

Kulden ble enda mer uutholdelig, krystallene skar oss i ansiktet, vi kunne ikke se, vi kunne ikke være ute, men det måtte vi, for en slik storm kan vare i opptil seksogtredve timer, og det overlever ikke buskapen.

Buskapen måtte hjem – men mot vinden. Og det klarte bare de sterkeste, mens det ene dyret etter det andre ga tapt for overmakten og forsvant som galopperende høns i hvit røyk, muligens med et siste håp om å kunne smette ned i en ujevnhet eller en liten dal. Eller for å styrte utfor et stup. Eller for å gå til grunne på de gjørmete saltsjøbreddene, som aldri frøs til.

Det samme skjedde med de dyrebare hestene: De svakeste galopperte foran stormen med løftet hale og flagrende man og forsvant én etter én. På nærmeste stasjon mot vest hadde hele ti dyr gått tapt i et lignende uvær sist vinter.

Vi reddet dem som lot seg redde. Og tidlig på kvelden denne fryktelige dagen skjedde noe enda underligere: Stormen la seg i merkbare og svært brå faser, som trinnene i en trapp, brølene ble svakere og færre, i små blaff kunne vi igjen skimte solskiven, husravnene kom seg på vingene, snøspurven tittet fram fra takskjegget og mongolene kunne puste lettet ut og krype til køys i jurtene sine – men hvor var det blitt av snøen?

På steppene rundt oss lå nesten ingenting igjen. Slettene var snøbare og svarte som en ørken av kull, bare her og der bemalt med hvite penselstrøk, de små ujevnhetene i terrenget som nå var pakket med snø, det lignet et sebraland, det lignet noe jeg aldri har sett, og det forandret seg fra time til time.