Ømt og presist fra småbyen

Leif Enger behandler det norsk-amerikanske på en god måte i sin nye roman, med de menneskelige innsiktene og menneskeskildringene fra Ned til elva.

Publisert: Skrevet av: Vidar Kvalshaug, BOK365

Når sola vender tilbake, vil vi vite av Leif Enger

Skjønnlitteratur
Forlaget Press
340 sider
Oversatt av John Erik Frydenlund

Forfatteren Garrison Keillor skapte en fiktiv småby med tysk- og norskættede innbyggere som ble «virkelig» for mange, både gjennom bøker og radio. Den har til og med blitt et begrep innenfor psykologien. «Lake Wobegon-effekten» er å tro at vi er overlegene andre og å være uvitende om våre svakheter og feil. Da jeg leste Keillor på 90-tallet, åpnet han alltid stykkene sine med «Det har vært en rolig uke i Lake Wobegon».

Vi fikk brødrene Cohens spillefilm Fargo der det norske forstørres og til dels parodieres, men norskættede Leif Enger har en mindre vittig tilnærming til sin versjon av «det norske Midtvesten». Romanen står seg på det.

Bokanmeldelse: Når sola vender tilbake, vil vi vite - en roman av Leif Enger

Bonusklipp: Leif Enger (f. 1961) jobbet 16 år som manusforfatter og produsent i Minnesota Public Radio og programmet Mainstreet Radio før han satte seg til skrivebordet for godt.

Ømt og presis

Engers debut Ned til elva (på norsk i 2012) var et nydelig stykke skildring av sår barndom, men også full av fantastiske hendelser som Leif Enger har tatt med seg videre inn i denne vårens roman, Når sola vender tilbake, vil vi vite. Den har overdrivelsene, skrønene og den omtrentlige omgangsformen, men også den billedrike presisjonen som jeg finner i Elizabeth Strouts prosa og ikke minst ømheten som Kent Harufs roman Our souls at night kan stå som representant for.

Normalt er det rolige uker i Greenstone også, men byen får besøk av Rune Eliassen fra Tromsø. Han er enkemann. Kona døde fra ham. De var barnløse. Året etter bortgangen, kom et brev fra et amerikansk advokatkontor. Rune var faren til Alec i byen Greenstone i Minnesota. Slik kaster jo om på et liv. Lever Alec? Hans forsvinning er en av de mest omtalte i småbyen. Alec lånte et småfly, la ut over den store, iskalde innsjøen og ble aldri mer sett. Han etterlot seg sønn og kone. Når faren Rune dukker opp i småbyen med bobil for å finne ut mer om sin sønn, begynner ting å skje og følelser å settes i sving. Først er det dragene. Rune bygger spektakulære drager og flyr dem og blir således synlig i bybildet. Han kommer tidlig i kretsen til kinomaskinist og filmarkivar Virgil Wander (romanens originaltittel er Virgil Wander), en kar det ikke er blitt noe med til på familiefronten, men som driver en gammeldags kino i sentrum. Kinoen skranter og går. Wander har gleden av å invitere venner til ekstravisninger og matkalas i kinoen. Ting begynner å skje. Noen flytter hjem, andre må flytte ut og mysteriet med Alec-forsvinningen og en hel del andre ting nøstes opp i troverdig tempo og på fornøyelige vis.

Slik skildres Rune av Virgil Wander:

Den forrige beboeren ville viftet bort slik tullprat, men så hadde heller ikke den forrige beboeren hatt en eksentrisk, fremmed losjerende, en som sydde sammen kunstverk som fløy på himmelen, snakket med ravner og fortalte svimlende, mystiske historier fra nord. Min utslitte gamle grunnmur smuldret under meg, i stedet skjøt en generell lengsel opp. jeg begynte å føle meg som en filmfigur selv, en velmenende, men ubetydelig skikkelse, en som dukket opp langt ute i filmen.

Størje og utenforskap

Vi skal treffe en bombemann, en fordums filmskaper, ei enorm størje på flere hundre kilo som muligens har forårsaket en god manns død. Vi skal oppleve at gammel kjærlighet kan pusses rust av, og ikke minst at vår forteller Virgil Wander fra livet snudd på hodet. I åpningsscenen braser han gjennom et autovern og ut i elva i en gammel Pontiac, men blir reddet i siste liten. Det er med ny appetitt og med et nytt syn på livet Wander begynner å se forholdene rundt seg. Det er ikke bare solskinn. Når sola vender tilbake, vil vi vite er også en fortelling om å gå ned (sic!) og om utenforskap i et lite samfunn og hvordan det kompakte samfunnet klarer å lirke dette ut av de fleste.

Dylan i nabobyen

Greenstone er nabobyen til Duluth, Minnesota. Nå rykker det nok i forten til rockfolket, og ja, Bob Dylan blir forsøkt hyret på som artist når byen har markedsdager, og det er fornøyelig hvordan Leif Enger setter det kjente og et anonyme opp mot hverandre, uten å forminske noen av dem – eller menneskenes liv, for den saks skyld. Enger skriver med en stor respekt for menneskene sine, ung som gammel, betydelig som tilsynelatende ubetydelig. Han lar Virgil Wander være åpen for både froskenedfall fra himmelen og annet. Wander har sine små svin på skogen, men de er mest vakre og tilknyttet minner.

Agenten hadde så kontaktet Dylan, hvis korte svar var en gjenfortelling av hvordan han hadde kjørt gjennom byen på vei til Thunder Bay i 1964. Han hadde punktert i Main Street, lempet ut en haug med gitarer for å få tak i reservehjulet, jekket opp bilen og skiftet dekk, bare for å punktere et hjul til et halvt kvartal senere. Mens bilverkstedet fikset det andre dekket, hadde han gått inn på en kafé og bestilt en kjøttpai. Inni paien lå det et tommelstort, mørkebrunt skår av en ølflaske. Det var hans forhold til Greenstone. Han hadde visst skrevet en låt om det, jeg vet ikke hvilken.

Begge utdragene av innsikt og morsomheter står tett på hverandre, på side 192 og 193, og slik er det boka gjennom. Vidd og vanvidd, hånd i hånd. Leif Engers roman er ikke feelgood, Gud forby, men den kan få deg til å tro på det gode og lavmælte. Som en god film med den rette rufsen i kantene kan.