Smakebit: Przewalskis hest av Maja Lunde

En liten appetittvekker, før du går i gang med boka?

Publisert: Skrevet av: Jannicke Storm Glomsrød, ARK-bloggen

Maja Lunde er aktuell med tredje bok i Klimakvartetten, Przewalskis hest.

Les intervju med Maja Lunde her

Denne følger i fotsporet til bestselgerne Bienes historie og Blå, til glede for lesere og anmeldere.

Kjøp romanen Przewalskis hest av Maja Lunde, tredje bok i Klimakvartetten

 

«Få forfattere fanger vår tids framtidsfrykt like godt som Maja Lunde. (…) Przewalskis hest er den aller mest uhyggelige boka hun har skrevet til nå.» Marie Kleve, Dagbladet

«Hennes beste klimaroman. Maja Lunde har med «Przewalskis hest» skrevet sin beste bok om klima og miljø. Men den som forventer seg tydelig og direkte tale, må bare pusse brillene og bli med på ferden.» Guri Hjeltnes, VG

 

Her får du en smakebit på boka:

 

Første kapittel

Eva

Heiane, Akershus, Norge 2064

Hingstens dragning mot hoppa var som en rus. Instinktet fylte ham fullstendig, gjorde ham utilregnelig, gal. Som menneske ville jeg aldri klare å forstå et slikt sterkt kroppslig sug. Jo, det fantes en tid hvor jeg også hadde latt meg dra under overflaten, hvor jeg hadde sluppet taket, men bare for noen få minutter av gangen, og det var lenge siden, jeg hadde ikke lenger råd til en slik luksus. Den eneste driften som nå drev mine handlinger, var sult. Sulten kan få et menneske til å opptre irrasjonelt, kan minne om galskap, sulten kan drive oss til å gjøre hva som helst.

Et dyrs drifter lar seg ikke argumentere med, så jeg måtte beskytte Nike, hoppa mi. Rimfakse ga seg nemlig ikke, selv om gjerdene rundt Nike og føllet hennes, Puma, burde vært nok til å holde ham unna. Nikes brunst trakk ham til havnehagen hvor mye jeg enn hylte og gestikulerte. Hun hadde mistet partneren sin, hingsten Hummel, i fjor høst. Han var gammel og sliten, jeg lot ham få slippe. Og nå var Nike alene. Jeg visste at hun ikke ville få ro før hun ble drektig. Men hun kunne ikke få det som hun ville, for hun var en takhi, en av de få villhestene som fantes i verden, og Rimfakse bare en helt ordinær tamhest som Richard hadde sluppet løs før han forlot nabogården for et år siden. Et føll født av en villhest og en tamhest ville få flest av tamhestens egenskaper; arvelinjen ville dø ut etter bare to generasjoner, og alt strevet som hadde ført henne hit, arbeidet som var nedlagt i å sørge for at arten hennes fremdeles fantes på jorda, ville vært forgjeves.

«Kom deg vekk, Rimfakse!»

Hingsten gned seg inntil gjerdet, stakk mulen mot Nike, forsøkte å nå frem til henne, og hoppa oppmuntret ham, løftet på halen, vendte baken i hans retning.

Jeg løp nærmere, veivet med armene.

«Forsvinn nå! Husj!»

Rimfakse vrinsket mot meg, vred på seg, tråkket litt rundt, før han travet av sted, med en ganske fornærmet bakpart.

«Bare glem det!» ropte jeg etter ham. «Du får finne deg en hest av ditt eget slag!»

Snart trengte jeg ikke vokte dem slik som dette. Det var september, Nike var på vei inn i seks måneder uten brunst, seks måneder med ro og fred, både for henne og for meg. Om vinteren hadde jeg kontroll, både over dyrenes atferd og min egen situasjon. Så lenge matboden var full nok, så lenge vinterstormene holdt seg på avstand, så lenge strømmen ikke gikk, var livet oversiktlig om vinteren.

Jeg gikk helt bort til gjerdet, lente meg mot en stolpe og strakte hendene mot villhestene.

«God morgen, Nike. Hei, Puma.»

De vendte hodene mot meg, kjente stemmen min. Puma kom først bort, de tynne bena raske mot bakken, han var fremdeles fersk i verden, litt ustø og liksom prøvende i bevegelsene. Han stakk mulen gjennom gjerdet og snøftet lavt.

«Om jeg har noe til dere?» sa jeg og smilte. «Du tror at jeg har noe til dere?»

Jeg stakk en hånd i lomma.

«Ja, men bare i dag.»

Nike kom også bort. Neseborene videt seg ut da hun oppdaget gulrøttene jeg hadde tatt frem.

«Vær så god, lille du.» Jeg stakk den første gulroten til Puma. Den var liten, for han var fremdeles for ung til å fordøye noe særlig annet enn hoppas melk.

Nike stampet med foten.

«Ja da, ja da, du skal også få.»

Jeg ga henne den største. Den forsvant lynraskt inn i munnen, det knaste der inne.

«Ikke si noe til Isa, da», sa jeg. Nike prustet, viftet med halen.

«Isa streng? Ja, hun er streng, datteren min.»

Jeg ble stående en liten stund og bare se på dem, uten  at de lot seg merke noe mer med meg, før jeg snudde og skyndte meg tilbake til gården. Det var fredag, handelsdag og jeg måtte komme meg ned til kaia. Fremdeles hendte det at fiskere eller jegere dukket opp der nede. Hønene hadde lagt mange egg den siste uken, og kanskje ville det komme noen som var interessert i dem.

Jeg fortet meg forbi den stengte kiosken, hvor vinduene var knust og reklameplakatene bleket av solen, tok bakken rundt innhegningene som hadde huset kattedyr av alle slag, passerte den lille våtmarken som bestefar hadde anlagt for å ta vare på utrydningstruede amfibier rundt årtusenskiftet og det inngjerdede skogholtet hvor ulvene hadde gjemt seg, den skyeste arten vi hadde hatt.

Dyrene hadde hatt det godt hos oss, i alle de tre generasjonene familien min drev parken. De hadde vist det ved å gi oss avkom. Publikum kom for å bli underholdt og undervist, og høydepunktet var å få se dyreunger. Da hvinte og lo de, pekte og sa se, se, så søte, så utrolig søte! En gang fikk snøleoparden trillinger, det var en sensasjon. Aldri mottok vi  så mange gjester som den sommeren. Men for oss var nytt liv alltid forbundet med stort alvor. Jeg husker at de andre barna på skolen syntes vi var rare, at det var flaut å ha besøk; bedekking og drektighet var temaer rundt middagsbordet hos oss. Og når det kom nye små vesener til verden, stelte vi dem som om de var våre egne unger … De var våre egne unger. Nei, ikke våre, de er sine egne, sa pappa alltid og vår oppgave er å sørge for at de har det best mulig, slik at de ønsker å skape nye liv.

Nå var snøleopardene borte, de fleste andre dyrene også, jeg hadde bare noen veldig få igjen. En liten flokk skogsrein holdt til på det gamle, store området hvor ulvene tidligere hadde vært. Arten var ikke truet, men de klarte seg stort sett selv der nede, derfor hadde jeg ennå ikke sluppet dem løs. To skabbete pilegrimsfalker, begge hunner, holdt jeg fremdeles i bur. De krevde lite stell, men jeg fryktet de ville dø den dagen jeg ikke lenger passet på dem. En eneste skotsk villkatt bodde alene lengst vest i parken, jeg fikk meg ikke til å sette ham fri, da kom han bare til å pare seg med en tamkatt, og linjen hans ville dø ut. Og så Nike og Puma, da, mine aller mest verdifulle. Dem beskyttet jeg iherdig.

Det var Anne, søsteren min, som hadde sørget for at vi fikk villhester her på Heiane, hun hadde snakket om dem siden hun var liten. Jeg husker hvordan hun så de samme filmene på

YouTube igjen og igjen, satt for seg selv med iPaden i fanget og klokker over ørene mens hestene løp foran henne på skjermen. Hun arbeidet i flere år for å få kjøpt en hingst og en hoppe fra et reservat i Frankrike, og til slutt fikk hun Heiane med  i et internasjonalt avlsprogram. Nike og Hummel var noen av de aller siste hestene som ble solgt mellom parker. Hester som Rimfakse ville alltid overleve, men villhestene fantes det altfor få av i verden. Jeg håpet at når alt dette var over, når livet stabiliserte seg og det var mulig å få kontakt med samarbeidspartnerne der ute, ville det være mulig å skaffe en ny hingst til Nike. For i Mongolia fantes det kanskje villhester fremdeles. De hadde jo hatt så mange. Noen av dem måtte vel være igjen?

Nike og Puma hadde navn etter joggesko. Anne ga dem navn, slik hun ga navn til alle dyrene våre. Hun kalte dem opp etter utryddede ting, klær, elektronikk, klokker og biler. Isa syntes det var morsomt, hun kunne fremdeles le av navnene. Selv minnet de meg litt for mye om Anne. Ikke bare om humoren hennes, men om handlekraften. Og tilstedeværelsen, de to tingene hang kanskje sammen. Hun var mye, og hun var et menneske som fikk ting gjort.

Men Anne var borte, den sterke stemmen, kroppen som aldri satt i ro. Hun hadde forlatt Heiane, hun hadde forlatt både oss og hestene, sa at det bare var for noen måneder, men hun kom aldri tilbake. Sist jeg snakket med henne, hadde hun nådd så langt nord som til Trøndelag. Det var nesten ett år siden. Så sluttet telefonen vår å virke. Signalene forsvant, og vi var virkelig alene. Isa begynte å låse døren hver kveld. Vi er trygge her, sa jeg, og monterte en slå på innsiden av døren.

«Når er du tilbake?» spurte Isa.

Jeg stod ved bilen, klar til å kjøre ned til kaia.

«Det vet du at jeg ikke vet. Kanskje ingen kommer i dag. Kanskje ingen har noe å selge. Sist måtte jeg vente flere timer.»

«Kan jeg ikke få være med? Vi rekker kyrne sammen når vi kommer tilbake.»

«Det er best at du er her.»

«Alene.» Hun trakk skuldrene fryktsomt sammen. «Kan du ikke lære meg å kjøre snart?»

«Du er bare fjorten.»

«Det er ikke akkurat sånn at vi kommer til å bli stoppet.»

Jeg tok sjansen på å strekke frem hånden og ruske henne i håret.

«Jeg skal være så rask jeg bare kan.»

Hun vred seg ikke unna, men lot meg klappe henne på hodet.

«Hvis det kommer fremmede, låser du», sa jeg. «Husk slåen, også.»

«Ja da.»

«Og lat som du ikke er hjemme.»

«Jeg vet det, mamma.»

«Og forresten, kan du sjekke om kjellerdøren er lukket, jeg vil ikke at det skal regne inn.»

«Ja.»

«Ha det, ungen min.»

Jeg ga henne en rask klem. Isa klemte tilbake, fredager var den eneste dagen hun faktisk klemte meg tilbake. Hun var like høy som meg nå og hadde fått kviser i pannen, men kinnene var fremdeles barnlig glatte. Når jeg tenkte på Isa, var det et barn jeg forestilte meg, og hver gang jeg faktisk så henne, skvatt jeg. Hun var lang, tynn og hengslete, hadde små bryster bak T-skjorten og høye, skarpe kinnben. For bare et år siden var hun en unge, nå beveget hun seg litt gyngende, selvbevisst og gjennomtenkt, som om hun viste seg frem, hele tiden, som om det fantes noen her å vise seg frem for. Jeg undret på om jeg alltid ville skvette fra nå av. Om jeg alltid ville bli overrasket over å se ungen min, og om det var sånn for alle foreldre.

Isa slapp meg brått, kom på at hun var for gammel til å klemme meg på denne måten. Vi ble stille, hun så vekk, flau.

«Du husker kjellerdøren, ikke sant?» sa jeg, for å hjelpe henne.

«Ja», sa hun. «Nå må du dra, da.»

Jeg satte meg i bilen, startet motoren. Himmelen mørknet, og de første dråpene traff frontvinduet med harde smell. Isa ble likevel stående på gårdsplassen, jeg kunne se henne i bakspeilet. Hvis jeg myste, så hun fremdeles ut som om hun var sju, eller åtte, hun stod slik hun alltid hadde gjort, med føttene litt vippet ut og den ene armen rundt den andre, som om hun klemte seg selv. Jeg svelget og konsentrerte meg om veien.

Jeg hadde kjørt et par kilometer uten å se folk da en liten gruppe plutselig dukket opp på venstre side av veien. Mor, far, to døtre. De hadde hver sin sekk på ryggen og dyttet en neongul sykkeltralle full av eiendeler foran seg. Regnet rant av dem, ansiktene var skjult bak store hetter, klærne mørke av fukt. Bare sykkeltrallens bokstaver lyste standhaftig, Sport Extreme. Faren rakte frem tommelen da han så meg, en hvit, enslig finger, stikkende opp av en mager hånd, det universelle tegnet på at man var en av dem, en vandrer.

Jeg tråkket på gasspedalen, passerte dem så fort jeg kunne, unngikk bakspeilet for å slippe å se reaksjonen deres.

Isa ville at vi skulle dra, bli som dem, leve langs veien. Forlate Heiane og vandre mot nord, slik alle andre hadde gjort, på jakt etter de små byene som fremdeles fantes, på jakt etter et menneskesamfunn hvor livet lignet det vi hadde hatt før. Hele Europa gikk, uten retning, uten mål. I mange år hadde folk vandret, tørke drev dem på flukt. Nord stengte grensene allerede da jeg var ungdom. Så kom Kollapsen. Og krigen. I sju år holdt de på, kriget om mat, om vann, i stedet for å bruke krefter på å forberede seg på det man visste ville komme, satte alle alt inn på å vinne. Men ingen vant, bare tapere stod igjen.

Nå kriget ingen lenger, og alt man hadde kjempet for, var borte. Selv grensene hadde forsvunnet.

Vi var heldige som bodde her, vi var heldige som aldri hadde hatt kampene tett innpå oss, som hadde en brønn full av vann. Som hadde gården, et hjem, noe å dyrke, dyr å avle. Så lenge vi hadde gården, slapp vi å vandre. Det burde ikke være noe å stille spørsmål ved. Men et eller annet forandret seg da Anne forlot oss. Og da Richard og familien også dro like etter, og Isa mistet Agnes og Lars, de eneste vennene sine, begynte hun å mase. Hun forstod ikke hvorfor vi fremdeles bodde her, problematiserte det stadig, bekymret seg, mente at dyrene ga oss mindre enn før, at de begynte å bli gamle, både kyrne og hønene og grisen Boeing, som egentlig skulle vært slaktet til jul i fjor. Richard og familien hadde dratt mot Nordland. Utenfor Bodø hadde de familie, og de levde fremdeles godt der oppe, påstod de. Det var nok fisk i havet til at de klarte seg, og samfunnet lignet fremdeles en liten by. Det var til Nordland Isa iblant sa hun ville når jeg spurte om hva planen hennes var. Som om vi ville klare å komme oss helt dit, som om det lille samfunnet fremdeles fantes, når alle andre var forsvunnet. Hvis vi dro, var det landeveien som ville bli hjemmet vårt.

Dessuten glemte Isa dyrene, de var der jo ikke for oss, vi var der like mye for dem. De få ville dyrene som fremdeles var igjen i parken, trengte meg. Særlig Puma, vi kunne ikke dra fra ham, og i hvert fall ikke nå som gresset visnet og en eim av forråtnelse lå i luften.

Da jeg dro fra gården, regnet det bare lett, men da jeg nærmet meg havna, mørknet himmelen. Det var flere uker siden siste harde regnfall, men jorden var likevel mettet av fukt. Vannet ville ikke finne noe sted å gjøre av seg, og jeg tenkte på kjelleren, så for meg hvordan regnet kom til å presse seg inn, legge seg på gulvet og stige.

Bare Isa hadde husket å lukke kjellerdøren. Den utvendige trappen ble som en bekk når det regnet mye, og stod døren åpen, ville det gjøre skaden enda større. Vi hadde melet vårt der nede, i sommer hadde jeg byttet til meg to hundre kilo sammalt hvete, og grønnsakene, selv om det var mindre enn jeg hadde håpet etter den våte sommeren, dessuten ti kilo ris jeg hadde vært så heldig å få tak i for noen uker siden. Sist det styrtregnet, hadde jeg plassert sekkene høyt. Men kanskje ikke høyt nok.

Det regnet stadig hardere, himmelen kom nærmere, en enorm, truende kropp som senket seg over landskapet. Dråpene smalt mot biltaket og lasteplanet. Mens forrige sommer var så tørr og varm at ingenting ville gro og jeg hele tiden fryktet brann, hadde vi knapt sett solen i år. Jeg hadde på meg regnjakke, regnbukse og støvler, var gjennomklam, selv inne i bilen. Fuktigheten snek seg inn overalt. Da jeg var liten, skilte vi mellom regn og opphold. Nå skilte vi mellom de mange ulike typene nedbør. Den letteste sorten lå som tåke i luften, man merket ikke at det regnet før man så hvordan vannet perlet på jakken. Yr og duskregn, jeg mente det var det samme, Isa insisterte på at yr var lettere enn duskregn. Så var det silregnet, denne mistrøstige nedbøren som falt rett ned på vindstille dager. Piskende regn, satt i bevegelse av vinden. Og det aller mest intense styrtregnet, hvor himmelens sluser åpnet seg, verden ble et hav og jeg ikke kunne la være å tenke på Noa.

Jeg kjørte helt ned til sjøen og parkerte bare noen meter fra brygga. Heiane hadde vært et handelssted i 1500 år, vi pleide å være stolte av historien vår, hadde til og med et lite museum hvor tilreisende kunne se gamle smykker og verktøy som stammet fra tiden da vikingene møttes her og byttet varene sine. Smykkene var for lengst stjålet, og i bygda ellers var det ingen synlige spor etter fortiden. Heiane var nå bare en samling hus og sommerhytter rundt kaia, bebyggelsen spredte seg oppover langs noen milde åssider. Husene hadde en gang vært hvite og røde, hele fargede flater, nå var de fulle av sjatteringer, som batikk. Det bodde fremdeles folk i noen få av dem, men de ble stadig færre, alle jeg hadde hatt kontakt med var flyttet for lengst. Alle unntatt Einar. Han bodde sammen med kompisene sine i en av bygdas flotteste hytter. Et gammelt skipperhus hvor malingen flasset av veggene, med et stort påbygg, der glasset i panoramavinduene var punktert. Hytta hadde en beliggenhet i sjøkanten man en gang ville betalt millioner for. Men den siste tiden hadde vannflaten kommet stadig nærmere, etter som havet steg umerkelig, noen millimeter i året. Jeg så ingen utenfor, det var heller ikke lys i vinduene. Så lenge jeg unngikk Einar, var alt greit. Jeg fryktet vandrerne også, den sultne desperasjonen som drev dem, men fremdeles hadde ingen funnet gården vår, ingen forestilte seg vel at den nesten gjengrodde grusveien faktisk ledet til noe, til noen, så det var Einars slitne, grove ansikt jeg så for meg når jeg vred nøkkelen om i låsen og dro slåen for hver kveld. Jeg gikk ikke ut av bilen med det samme, men ble sittende og se meg rundt. Havna lå stille. Det var flere år siden butikken stengte. Flere år siden jeg sluttet å bruke penger. Jeg betalte stort sett med melk og egg, som vi hadde nok av hele året. Om sommeren og høsten hadde vi også ofte mais og en del grønnsaker og frukt, men denne sesongen hadde mye regnet bort. Grønnsakene og frukten vi høstet, beholdt vi alltid selv, de var dyrebare, blomstene måtte befruktes for hånd. Det fantes fremdeles noen ville insekter som hjalp til, men bikubene hadde jeg for lengst gitt opp. De stod på låven nå, fremdeles hang den søte lukten av honning og bivoks i dem, den var svakt nærværende i hele det store rommet, og det hendte jeg gikk bort til hjørnet hvor kubene stod, trakk luften inn gjennom nesen, kjente duften fylle meg, og undret meg over hvor lenge den satt i, den lukten som var minnet om alt vi hadde mistet.

Jeg pleide å bytte til meg kjøtt eller fisk. Proteiner til Isa. Noen ganger kom jegere til kaia. De hadde med seg vilt fra skogen; ekorn, villsvin og rev, iblant rådyr og ulv, men også rømte gårdsdyr, ville hunder og katter. Og skjærer, man fikk alltid skutt skjærer.

De første årene etter Kollapsen hadde folk snakket om at alle dyr ville dø, for økosystemet var i villrede. Når noe stoppet, stoppet alt. Men de glemte at det alltid finnes arter som tar over, som stepper inn, som tilpasser seg. Og de glemte at vi, menneskene, tok mindre plass enn før.

De artene som klarte seg, hadde det bedre enn noen gang. Det var ikke alle fuglearter som greide seg uten insekter. Men alteterne, som kråkene og skjærene, ble det stadig flere av. De spiste det de kom over; nøtter, kompost, småfugler, åtsler, brunsegler, mark, andre fuglers egg, var aldri kresne, slo seg ned hvor som helst, matet skrikende unger i fulle reder, avlet. De ble bare større og større, skled over himmelen, skrek med rust i stemmen, lå alltid der oppe over oss, som om de eide verden.

Det siste halve året hadde færre og færre mennesker kommet hit på fredager, nå hendte det til og  med at kaia lå folketom. I dag satt en enslig fisker ved båten sin. En mann, de var alltid menn, de som ikke hadde følge. Jeg kunne ikke se noen andre enn ham og tok derfor sjansen på å åpne bildøren, ta kurven min med meg og gå bort til ham. Fra en sprukken isoporkasse stirret en torsk opp på meg, den var bare et par kilo, men stor nok for Isa og meg. Jeg sa at jeg ville kjøpe den og tilbød ham de tre eggene jeg hadde med meg.

«Fire», sa han.

«Tre», sa jeg. «Det er alt jeg har.»

«Torsken er verdt mer enn tre, det veit du.»

«Jeg tipper du er lei av fisk», sa jeg. «Jeg tipper du virkelig har lyst på egg.»

Han stirret på meg med øyne som smalnet.

«Jeg har et par måker», sa han så. «Du kan du få den ene for eggene dine.»

Han pekte ned på dekket. Der lå det to døde fugler, skutt, begge blodige. Noen søstre og brødre av dem seilte over himmelen, skjente inn over båten, som om de var fornærmet over drapene.

«Vi spiser ikke måker», sa jeg. «Det er for få. Du må slutte å skyte dem. Dessuten smaker de vondt.»

«Det er bare å krydre skikkelig, så kjenner du ikke transmaken.»

«Jeg vil heller ha fisken din.»

«Skjønner jeg godt. Den er fersk, jeg dro den opp i går.

Fersk og rein.»

«Den er ikke ren, det vet du like godt som meg. Jeg gir deg tre egg.»

«Jeg skal ha fire.»

«Hør her», sa jeg. «Jeg har en datter. Hun vokser fremdeles.

Vi trenger eggene våre selv.»

«Jeg har to sønner», sa han. «Tvillinger på åtte. Jeg ser dem sjelden, er ute hele uka … Nå er det så lite fisk at jeg snart må være ute i helgene også.»

«Jeg har også en sønn», sa jeg. «Og en mann. Vi er fire som deler på maten.»

Jeg kjente noen dråper fukt renne ned langs halsen. Jeg ville bare hjem, vrenge av meg regntøyet, steke fisken, dele den med Isa, bli ordentlig mett.

«Tre egg», prøvde jeg meg en siste gang. «Vær så snill, det er alt jeg har med meg.»

Jeg tok hånden opp til halsen, forsøkte å tørke meg, og kanskje var det den bevegelsen som fikk blikket hans til å begynne å vandre. Nedover, mot brystene, hoftene, alt som var skjult av det uformelige regntøyet.

«Hvor gammel er du?» sa han.

Så han var en av dem. Jeg angret på hånden, på at jeg ikke hadde klart å stå helt stille.

«For gammel for deg», sa jeg.

Jeg forsøkte å rette meg opp, gjøre ryggen rak.

«Du kan få fisken gratis», sa han. «Kahytten er varm.»

Han fortsatte å se på meg, jeg stirret tilbake, tvang ham til å møte blikket mitt. Det er ikke jeg som skal angre, som skal skamme meg, det er du. Dråpene fortsatte nedover, rant over kragebenet, ned mellom brystene, den fuktige ulltrøyen stakk mot huden, og jeg stod helt stille.

Brått slo han blikket ned og vred på seg, kanskje var han flau. Det gjorde meg modig. Raskt tok jeg ut en gammel avis fra kurven, bøyde meg mot fisken og løftet den opp i papiret.

«Jeg tar fisken. Fordi du var en idiot.»

Jeg merket forbauselsen hans, men så ikke på ham, pakket bare inn torsken så raskt jeg klarte, den var sleip mot papiret, det var vanskelig å få det til å sitte. Jeg la fisken i kurven, hadde fått slim og blod på fingrene, dro en hånd over panna, kanskje satte det seg noe der også.

«Greit», sa han. «Unnskyld.»

«Dropp det», sa jeg.

«Jeg vet ikke hvorfor jeg foreslo det», sa han. «Jeg har hørt andre gjøre det … og så tenkte jeg …»

«Ikke gjør det igjen», sa jeg. «Ikke foreslå det igjen. Ikke for noen.»

«Nei da», mumlet han. «Jeg skjønte det.»

At han i det hele tatt hadde lyst. Jeg visste hvordan jeg så ut. Håret mitt klistret seg fuktig til hodet, huden var blitt grov de siste årene, ansiktet kantete, kjevene presset seg frem, fikk meg til å ligne et dyr, en gaupe, med tyggemuskulaturen som den aller sterkeste på kroppen. Et aldrende dyr, det var lenge siden jeg farget håret, lenge siden det var hårfarge å få tak i, stadig flere stålgrå hårstrå presset seg frem, jeg så nok eldre ut enn mine førtitre år.

Jeg strøk fingrene over panna igjen, ville tørke bort blodet jeg ikke visste om var der. Så tok jeg et skritt vekk, skulle gå.

«Men jeg vil gjerne ha eggene», sa han.

«Du vil vel det.»

Jeg stakk hånden i kurven min og tok opp tre egg, to brune og ett hvitt. Jeg prøvde ikke å tenke på de åtte år gamle guttene hans, og det var ikke sikkert de fantes, de var kanskje bare noe han hadde funnet på, slik jeg også løy om en mann og ekstra barn.

Han tok eggene varsomt. Tre egg mot en fisk. Jeg hadde vunnet, for fisken var verdt fire egg, minst. Han hadde villet stjele noe fra meg, men det var jeg som endte med å stjele fra ham.

Jeg vendte meg vekk fra ham, litt skamfull, men fremdeles sint. Jeg måtte hjem, vekk fra ham, hjem til Isa.

Det var da jeg så henne.

En kvinne alene på bussholdeplassen. En vandrer.

Hun hadde en liten sekk på ryggen, ingen annen bagasje

Og hun holdt en paraply i hånden.

En paraply. Jeg kunne ikke huske sist jeg så noen med en paraply – et meningsløst lite tak som hun forsøkte å holde opp mot vinden, slik at den ikke skulle vrenge seg. Hun var allerede søkkvåt, jeansene mørke av vann, det dryppet av stroppene på sekken.

Jeg begynte å gå mot bilen. Kvinnen med paraplyen var ikke mitt ansvar, fiskerens sønner var ikke mitt ansvar.

Men jeg klarte ikke å la være å snu meg igjen, å se på henne en gang til.

Et opphold mellom to vindkast fikk henne til å slappe av. Hun stod rett opp og ned, ventet, selv om rutetabellen var revet ned for lengst og det måtte være åpenbart at det ikke gikk noen buss der.

Fiskeren var i ferd med å løsne fortøyningene. Han kom ikke til å røre henne. Men det fantes andre. Einar, kompisene hans, de skitne hendene deres og aggresjonen som oppstod når rus møtte sult. De var dumme og latterlige, men de var sterkere enn henne.

Regnet tiltok. Vinden dro gjennom landskapet, tvang regnet innunder paraplyen.

Jeg tenkte på kjellerdøren igjen, Isa hadde sikkert glemt den. Risen kunne bli skadet.

Jeg fant frem bilnøkkelen, stakk den i låsen. Kvinnen var kanskje ti meter unna meg, og nå møtte hun blikket mitt. Ansiktet lå i skyggen av paraplyen, men jeg kunne likevel se henne godt. Ubevegelig, hun blunket ikke, det var et blikk jeg ikke kunne gjemme meg fra.

Jeg kjente fisken stinke fra kurven. Jeg hadde tatt den for tre egg, den var verdt fem.

Jeg løftet hånden. Også den stinket, av fiskens blod og slim, og jeg var sikkert flekket av blod i ansiktet.

«Trenger du hjelp?»

«Nei», sa kvinnen.

Det kom så raskt at jeg ikke trodde på henne.

«Hvor skal du?» spurte jeg.

Hun trakk på skuldrene. «Nordover.»

«Bussen går ikke.»

«Jeg vet det.»

«Det er flere år siden den gikk.»

«Ja.»

«Hvor kommer du fra?»

«Sørfra.»

«Du haiket med en båt?»

«Jeg haiket, ja. Med en bil, en trailer, en bil igjen, en båt, en bil, så enda en båt. Kanskje var det flere. Jeg husker ikke.»

«Og nå?»

Hun gjorde en grimase. «Som jeg sa, sikkert nordover.

Hvis jeg står her, får jeg kanskje skyss.»

«Du burde gå ut på hovedveien», sa jeg. «Der kommer det flere.»

«Greit», sa hun. «Takk.»

Jeg åpnet døren til pickupen. Hun ble stående. Hun var spinkel, beveget seg lett fra side til side, selv når hun stod stille. Ikke stort høyere enn Isa, men selv om hun var liten, eller kanskje nettopp derfor, var kinnene runde. Hun trengte vel ikke så mye mat for å holde på vekten, eller kanskje var hun flinkere enn de fleste til å skaffe seg nok. Dessuten   var det jo tydeligvis bare henne, hun hadde ingen andre hun måtte skyve de beste og feteste bitene over til.  Øyne var også runde, litt oppsperret, på vakt, som om ingenting unnslapp henne.

Jeg satte meg i bilen, startet motoren, kjørte langsomt fremover. Strømmåleren var snart på null, så jeg satte verken på vifta eller vindusviskerne, håpet batteriet ville vare helt hjem.

Jeg kikket i bakspeilet, hun hadde begynt å gå. Den smale kvinnekroppen på veien.

Hun er ikke ditt problem. En hel fisk mot tre egg.

Vi trengte den fisken. Isa trengte den. Og dessuten … en vandrer.

Men en ensom kvinne, så lett å gripe tak i, holde fast, tvinge i bakken.

Jeg stanset bilen og åpnet døren.

«Hopp inn», sa jeg. «Her er det varmt og tørt.»

Hun kikket på setet ved siden av, mot varmen inne i bilen.

«Nei. Jeg trenger ikke hjelp», sa hun.

«Hopp inn likevel.»

Hun nølte. Regnet falt enda hardere. Vanndråpene spratt mot paraplyen hennes, det så ut som om den snart ville ødelegges av tyngden, som om sømmene i det tynne stoffet ville revne. Hun var begynt å skjelve av kulde.

«Nei. Jeg skal videre», sa hun. «Jeg trenger ikke hjelp.»

Selv om hun rettet nakken og jeg så at hun forsøkte å vise seg sterk, røpet den lille knekken i stemmen henne.

«Kanskje jeg trenger hjelp», sa jeg.

Hun vred på seg, paraplyen ristet svakt i hånden hennes, fikk små fosser til å falle mot bakken. Hun så på meg, på bilen.

«Er du alene?» spurte hun.

«Det er bare meg og datteren min.»

Kvinnen nikket så vidt, som om dette beroliget henne.

«Jeg kunne kanskje blitt en natt», sa hun så. «Bare til klærne mine er tørre.»

«Vi har ledig seng for en natt», sa jeg. «Vi har egg og melk også.»

«Takk», sa hun lavt og satte seg inn.