Smakebit: Siste bok om Neshov-familien – Datteren

Anne B. Ragde sjarmerer oss igjen med Neshov-universet sitt.

Publisert: Skrevet av: ARK-bloggen

Anne B. Ragde er aktuell med sjette og siste bok i Neshov-serien, Datteren.

«Smerte og hjerte så det monner!» VG

Denne gangen har hun gitt Torunn en helt egen bok. Denne kvinnen som hele tiden har flyktet, men som til slutt våger å ta ansvar, stå på sitt og velge kjærligheten.

Datteren av Anne B. Ragde, sjette bok i Neshov-serien

Datteren samler trådene i historien om Neshov-familien, som har samlet en enorm fanskare siden første bok kom i 2004, Berlinerpoplene.

Margido er død nå. Torunn har overtatt driften av Neshov Begravelsesbyrå. Samtidig forsøker hun å gjøre den gamle, nedslitte gården til sin.

«Bravo, Ragde!(…) Anne B. Ragde er endelig i mål, med denne fine avrundingen av Berlinerpoplene-serien.» Dagbladet

For farfaren er det viktig at det flagges forskriftsmessig på Neshov, han har bestemt seg for å spandere både ny flaggstang, vimpel og flagg på Torunn.

Det formelig skinner på tunet da stangen er reist, og for første gang i livet kjenner Torunn seg virkelig forpliktet.Da hun imidlertid tar skrittet helt ut og vil skifte etternavn til Neshov, går det i svart for moren, og den gode kontakten de to så møysommelig har opparbeidet, blir brutt med et pennestrøk.

I høstferien skal Erlend og hele den danske familien hans innta gården. Torunn gruer seg til besøket. Utsiktene blir ikke bedre da Kai Roger kommer drassende med to grisunger, som han mener Erlends tre barn kan ha glede av.

Torunn er ferdig med griser, hun er ferdig med Erlend, og hun er ferdig med Kai Roger. Men denne gangen skal Torunn få se hva Erlend virkelig er gjort av. Og kanskje skal det vise seg at Kai Roger får rett til slutt.

 

Les første kapittel av Datteren her:

Flaggstangen stod der hvit og strunk og tom i toppen, metallkulen aller øverst var nesten forsvunnet i tåken. Tauet som skulle heise og fire flagg og vimpel, var surret fast til beslaget. Farfaren hadde snakket i evigheter om denne flaggstangen han ville spandere på henne; han nøt åpenbart å bruke ordet spandere. Det var ikke stort han hadde spandert på noen gjennom livet, annet enn den tause lydigheten han aldri hadde fått takk for. Som hun gledet seg til å vise ham den nye stangen! Og det at de hadde kunnet bruke det gamle steinfundamentet, det ville han bli glad for.

– Fin hund, da. Husky?

Hun kikket overrasket på nordlendingen.

– Det er en husky, ja, sa hun.

– Bjeffer ikke eller maser eller nokka?

– Slik som jeg, mener du? Antagelig overveldende for

henne, dette. Med arbeidsfolk på gården. Hun ble vel litt satt ut.

– Du er vel … arbeidsfolk sjøl? Når du driver en gård, eller?

– Klart det. Men vi er her mest alene, hunden og jeg. Det var bare det jeg mente.

– Hva heter den?

– Anna.

– Menneskenavn, altså. Hunder skal ha hundenavn, spør du meg. Kan jeg klappe henne?

– Helst ikke.

Nå fikk de dra, nå var det nok, de bare strammer på egen hånd, hun orket ikke mer av den tosken selv om han skrøt av Anna, og polakkene hadde ikke engang møtt blikket hennes, ikke mens de jobbet med fundamentet, selv ikke da hun tilbød dem kaffe. Da hadde de bare ristet på hodet og pekt fort og nonchalant mot bilen sin, hvor de ganske riktig hentet frem termoser og små plastposer med mat da de litt senere besluttet at det plutselig var lunsjtid. Begge hadde blå jakke med frynser av utslitt bomullsstoff mot håndleddene. En stor papirpose med epler hadde de også med seg, gnafset dem i seg med åpen munn mens de snakket lattermildt på polsk, hun hadde stått tilbaketrukket inne på kjøkkenet og sett på dem gjennom det åpne vinduet og tenkt på hvor sorgløse de virket, og hvor feil hun sikkert tok. Antagelig satt de der så bekymringsløse fordi de var langt unna familiene sine i Polen, hvor hun hadde hørt at alt vaklet på randen av økonomisk avgrunn, så hva kunne de gjøre, annet enn å jobbe i Norge, skaffe penger, knaske epler, ingen kunne forlange mer av dem. Erlends polakker knasket forresten hele rå løk som epler, det fortalte han da han var her i forbindelse med Margidos begravelse. Det synet slapp hun heldigvis, de danske polakkmunnene måtte jo bare etses opp av løksaften, tanken var til å brekke seg av. Hun vinket og smilte da de endelig kjørte, nordlendingen sur på nytt fordi han ikke fikk klappe Anna. Torunn slukket smilet i det sekundet de var ute av syne, og snudde seg mot dagens nyvinning. Tåken var forsvunnet like fort som den var kommet, sola brant mot væten den hadde etterlatt, nå kunne hun se den blanke kulen i toppen, den skinte vel utover hele Byneslandet.

Nå skulle det sannelig flagges på Neshov.

Første påskedag og frigjøringsdagen og 17. mai og første pinsedag og noe med unionsoppløsningen i begynnelsen av juni, hun husket ikke helt, og første juledag. Alle de kongelige hadde jo bursdag i tur og orden, men da hadde hun visst ikke plikt, bare lov, hun var ikke helt stødig her heller. Hun hadde begynt å sette seg litt inn i dette med flaggregler da Margido døde. Hun måtte flagge ved begravelser i nærmeste familie, selvsagt, da skulle det heises slik at en tredjedel av stangen vistes over selve flagget.

Den neste begravelsen ble vel for farfaren. Men det hadde hun tenkt før, og så var det Margido som døde i stedet.

Nå stod hun her, odelsjenta, ved foten av den nye flaggstangen sin, nærmest i påvente av en anledning til å la landets nasjonalfarger flomme i toppen. I mellomtiden skulle det henge en vimpel der, siden det ikke var noe arbeid med en vimpel, som farfaren hadde sagt. En vimpel kunne henge oppe hele døgnet for å signalisere at det bodde folk på gården, mens storflagget måtte heises og fires på nøyaktige klokkeslett i forhold til soloppgang og solnedgang, noe annet var grov majestetsfornærmelse.

Farfaren hadde fortalt at han kunne se toppen av stangen fra verandaen foran dagligstuen på sykehjemmet. Men hun ville vente med å heise vimpelen, kom hun plutselig på.

Ja, hun skulle vente til hun fikk hentet farfaren hit. De kunne gjøre det sammen. Hun ville lage eggedosis til kaffen, så ble det nesten som en liten nasjonaldag, en fin feiring.

Vimpelen lå fremdeles i plastemballasjen på gulvet i yttergangen. Det var sikkert en majestetsfornærmelse, det òg.

Hun gikk sakte bort til Anna, som stod bundet til tuntreet. Hunden løftet seg stille og grasiøst opp på bakbeina da Torunn nærmet seg, hun satte seg på huk, plasserte Annas labber inn over skuldrene sine, boret ansiktet inn i halspelsen hennes og begynte å gråte.

Den gamle flaggstangen hadde bare stått der, flisete og elendig, og nærmest gått i ett med resten av gården.

Denne nye stakk seg ut så alle kunne se. Den stod der og jålet seg til, meldte noe høyt og tydelig, like rungende som kirkeklokkene fra Byneset kirke hver søndag, den var synlig for alle på lang avstand, folk kunne nesten bli forledet til å tro at det bodde en ekte bonde på Neshov fra nå av. En som satset og våget og til og med investerte selvsikkert i en staselig flaggstang.

Dette hadde ikke kommet over henne før nå.

Ikke da hun låste seg inn i hovedhuset alene for aller første gang og skulle innta gården som rettmessig eier.

Ikke da hun skrudde opp dørskiltet med navnet sitt i bislaget. Ikke da hun sov her den første natten.

Alt hadde handlet om forventning, en skråsikker magefølelse som jublet at dette var det riktige for henne å gjøre, endelig det riktige.

Og så var det akkurat det kom, en tilfeldig onsdags ettermiddag mens en frossenpizza lå og smeltet inne på kjøkkenbenken og stekeovnen hadde stått på full guffe i sikkert et par timer. Da først satt hun her på huk som en unge og gråt patetisk inn i Annas hvite pels.

Det var som om den nye flaggstangen boltet henne fast til denne jorden, denne gården, de generasjonene før henne som alle hadde sett fremover, og som nå var fortid. Hun var førti år gammel. Alene og barnløs og uten utdannelse, tenkte hun og snufset hardt, Anna stod fremdeles med labbene på skuldrene hennes og forsøkte å slikke henne på øret, men traff bare hår.

Margrete var den eneste venninnen hennes, og hun bodde i Oslo. Margido hadde hun heller ikke lenger. Hun kunne ikke basere seg på farfaren, han var for skjør og oppslukt av sitt eget knøttlille liv. Her måtte hun finne basen selv. Finne gråstein og plassere dem tett sammen til de utgjorde en sømløs enhet. Det var hun som måtte være noe for farfaren og ikke omvendt.

– Tosk, sa hun høyt. – Nå kutter du ut.

Anna greide endelig å slikke henne i ansiktet, pusten hennes luktet fuktigvarmt av jord og gress, pelsen som våte ullvotter, etter havtåken.

– Nei, ikke du. Du er ingen tosk, det er meg, det. Og jeg glemmer ikke deg, vettu. Du er vel litt odelsjente, du også.

Hun slapp Anna, reiste seg og så på den staselige stangen igjen, gned hendene hardt rundt i ansiktet, tørket vekk tårer og hundehår.

Den hersens stangen så da nøyaktig ut som alle andre flaggstenger over hele landet, over hele verden, verken mer eller mindre. Den var forbannet ordinær.