Smakebit: Terapeuten av Helene Flood

Månedens utvalgte i august er Terapeuten av Helene Flood – en internasjonal suksess før utgivelse!

Publisert: Skrevet av: Jannicke Storm Glomsrød, ARK-bloggen

Allerede før Terapeuten av Helene Flood ble utgitt i Norge i slutten av juli, var den solgt til hele 23 land.

Til vanlig er Helene Flood psykolog og forsker ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress.

Terapeuten av Helene Flood er Månedens utvalgte bok i ARK i august. Kjøp boka her.

Nå er hun i tillegg blitt en bestselgende krimforfatter – som kan vente seg mye oppmerksomhet og en stor fanskare i tiden som kommer.

Med Terapeuten markerer Flood seg som et stort litterært talent og en fornyer av den psykologiske thrilleren.

Forlagets omtale

Den unge psykologen Sara driver privatpraksis for ungdom fra et kontor over garasjen i den store, arvede villaen hun er i gang med å pusse opp sammen med sin ambisiøse og overarbeidede arkitektmann, Sigurd. Det går trått med både jobb og oppussing, og en dag legger Sigurd igjen en underlig beskjed på svareren til Sara, for så å forsvinne. Det gamle, halvferdige huset føles langt fra trygt. Gjenstander blir borte og dukker opp igjen, og er det fottrinn Sara hører på loftet om natten?

 

Les første kapittel av Terapeuten

Fredag 6. mars: Beskjeden

Det var mørkt ute da han gikk. Jeg våknet av at han lente seg

over meg og kysset meg på pannen.

Jeg går nå, hvisket han.

Fortsatt halvt i søvne snudde jeg meg. Han hadde på seg

ytterjakke. Bagen hang fra skulderen.

Går du, mumlet jeg.

Bare sov videre, sa han.

Jeg hørte trinnene hans i trappen, men sovnet før døren

smekket igjen bak ham.

––

Når jeg våkner, er jeg alene i sengen. Det er en glippe mellom

rullegardinen og vinduskarmen der en veik solstråle

slipper inn, den treffer meg i øyet og vekker meg. Klokken

er halv åtte. Det er ikke noe dumt tidspunkt å stå opp på.

Jeg tusler barbeint til badet, trosser sponflisene i veggtil-

vegg-teppet i gangen og de våte trepallene som dekker

leirgulvet på badet. Vi har ingen taklampe der inne, men

Sigurd satte inn en arbeidslampe da han røsket opp flisene,

og den står der fremdeles, urovekkende permanent.

Nå er det heldigvis lyst nok til at jeg ikke trenger å bruke

lampen. Den er effektiv, slik arbeidslamper er, med hardt,

hvitt lys som gjør at jeg føler det som om jeg dusjer i en

avslørende ungdomsskolegarderobe. Jeg skrur på vannet

i dusjen og lar det varme seg opp mens jeg kler av meg.

Varmtvannsberederen må skiftes ut, men Sigurd dusjer

kort, og jeg skal ikke vaske håret i dag, så det holder.

Dusjkabinettet er i plast. Det var også ment å være midlertidig.

Sigurd har tegnet dusj til oss, et muret avlukke

med glassdør og små blåspekkede og hvite fliser. Av alle

de halvferdige rommene i huset er stillstanden tydeligst på

badet. De gamle flisene er borte, de nye er ikke lagt. Vi har

ingen lamper, ingen ordentlig gardin. Paller til å gå på så vi

ikke skal skade gulvet, et hull i veggen der vannet kommer

ut, og dette provisoriske kabinettet, en utgammel etterlevning

fra Sigurds morfar. En stund så jeg huset slik det kom

til å bli når jeg gikk i denne forlatte byggeplassen: de blåspekkede

flisene, de glatte murene, de innfelte lampene,

kjente de varme flisene under fotsålene, det varme vannet

perfekt porsjonert ut fra et moderne dusjhode med flere

innstillinger. Nå ser jeg bare all tiden det kommer til å ta.

Mens jeg stikker hånden inn og kjenner at temperaturen

langsomt tar seg opp i strålen, slår det meg at jeg på ett

eller annet vis har sluttet å tro på at huset en gang kommer

til å bli ferdig.

Under det varme vannet våkner jeg. Det er kaldt her

inne. Greit nok på soverommet, iskaldt på badet. Vinteren

har vært lang, og hver morgen har jeg stått naken og

trippet med en hånd inn under vannstrålen. Nå går det i

det minste sakte mot vår. Dusjen gjør godt, hamrer mot

den kalde, nuppete huden min, og jeg samler vann mellom

hendene og dypper ansiktet i det, kjenner det rykke

meg ordentlig ut av natten, dagen tar tak.

Fredag. Tre pasienter, den vanlige fredagsgjengen min.

Vera først, deretter Christoffer, og så Trygve til sist. Det

er dumt å sette Trygve sist på en fredag, men det er så

fristende hver uke når timen er over. Jeg samler en ny

ladning vann, dypper ansiktet og gnir hendene langs kinnene.

Sigurd skal være på Norefjell med kameratene sine

til søndag. Jeg er alene hele helgen.

Jeg går inn på soverommet igjen for å kle på meg, orker

ikke være på det kalde badet et sekund lenger enn nødvendig.

Der inne ligger dynene våre krøllet sammen i sengen.

Det lukter tett av søvn, min, i alle fall, kanskje også

hans. Jeg så ikke på klokken da han gikk, kanskje er det

flere timer siden allerede. Vi har ingen skap, men Sigurd

har montert en metallstang mellom pipeløpet og veggen,

der vi har hengt opp kjoler og skjorter og jakker. Hans

henger hulter til bulter, mine klær er ordnet etter farge,

på rekke og rad. Jeg ser på hans, det ser ikke ut som om

noen mangler, men så skulle han også reise rett på fjellet.

Bagen som stod på gulvet, er borte, og jeg husker nå at

han hadde den over skulderen da han dro. Jeg tar på meg

skjorte og bukse, kler meg nøytralt og pent for dagen, og

tenker, mens jeg velger ut en myk, dueblå skjorte, at det

bare er snakk om timer før jeg kan gå opp hit igjen, hente

treningsklær hvis jeg bestemmer meg for å dra ned på treningssenteret,

kle meg i pysjbukse og vid T-skjorte hvis

ikke. Bare tre pasienter først.

Tre pasienter er egentlig for lite. Jeg bør ha fire hver

dag, og helst en dag eller to i uka med fem. Det var regnestykket

jeg gjorde da jeg startet for meg selv. I privat

praksis er det mindre papirarbeid, sa jeg til Sigurd mens

vi planla, mens vi satt på kjøkkenet i den gamle leiligheten

vår ved Torshovparken og plottet budsjett i et excelark,

jeg kan fint rekke fire pasienter om dagen, antakelig

fem. Fem de fleste dager. I alle fall én dag i uken, men

kom igjen, det hadde ikke gjort noe med litt ekstra penger.

Vi lo.

– Ikke jobb deg i hjel nå da, sa Sigurd.

– Sier du, sa jeg.

Han startet for seg selv på samme tid, hadde egne kalkuleringer

han plottet i samme excelark. Minst åtte kunder

samtidig, helst ti. Hjelpe de andre partnerne når de

trengte det, alle timer teller.

– Det blir litt overtid, sa vi til hverandre, – men vi tjener

på det, penger i felleskassa.

Nå er det flere dager med tre pasienter, og bare unntaksvis

fem på én dag. Hvorfor ble det sånn? Det er

vanskeligere å finne pasienter enn jeg hadde ventet, og

ungdommene avlyser ofte, men det er bare halve årsaken.

Jeg knepper de siste knappene i skjorten, tekkelig lukket.

Jeg glemte å kalkulere med en viktig ting der jeg satt

på kjøkkenet på Torshov, med Sigurds gamle skrivebordslampe

som lys over PC’en og papirene vi skriblet på. Den

menneskelige faktor. Også jeg, som trives så godt alene,

har behov for andre. Jeg bortdefinerte kollegene mine

med et pennestrøk, og hadde aldri gjettet at jeg skulle føle

meg ensom. At det skulle gjøre meg passiv. Hadde noen

fortalt meg det for et år siden, hvor tungt det skulle kjennes

å reklamere for å hanke inn flere pasienter, hvordan

jeg skulle kvie meg, ville jeg ikke ha trodd dem.

Frokost er dagens beste måltid etter min mening. Jeg sitter

ved kjøkkenøya vår med avisen, en brødskive og en

kaffekopp. Jeg spiser helst alene. Sigurd går alltid tidlig,

heller ned en kaffe stående ved kjøkkenbenken. Jeg liker

å ta meg tid. Lese debattsidene i Aftenposten, filmanmeldelsene.

Kontemplere dagen.

Han har satt igjen koppen sin. Der står den, ved siden

av kummen på benken. Kjøkkenbekledningen er en av

de få tingene ved huset som er nokså ferdig, og benken

er så glatt at jeg helt fra her jeg sitter, kan se halvsirkelen

av kaffe under koppen hans. Selvsagt. Det er muligens en

biologisk forskjell mellom menn og kvinner, evnen til å

se en kaffering under en kopp, smuler under brødristeren,

løse vanndråper langs benkeflaten. Sigurd vil ha det fint,

planlegger huset i detalj, lager forseggjorte tegninger og

imponerende presentasjoner med grafikk, men svikter når

det kommer til småtingene. Sette koppen i oppvaskmaskinen.

Tørke av benken. Pakke bort PC’en for kvelden. Det

er bare småting, hvorfor gnåler jeg med det, hvorfor lar

jeg det irritere meg, men, på den annen side, hvorfor kan

han ikke bare ofre de tre sekundene det tar å gjøre det?

Det er så langt jeg har kommet da jeg ser mot knaggen

på veggen der dokumentholderen til Sigurd pleier å

henge. Han bruker den til å frakte tegninger til og fra

jobb, den er et grått rør i hardplast med en sort bærestropp

festet i hver ende, og henger alltid på den samme kroken

hvis han har den hjemme. Jeg rynker pannen mens

jeg betrakter den tomme kroken. Skulle han ikke kjøre

direkte til Thomas og plukke opp gutta? Sa han ikke eksplisitt

det? Og hang ikke dokumentholderen på veggen i

går kveld?

Jeg har alltid syntes det er uvanlig vanskelig å trekke

på skuldrene av inkonsistenser. Jeg ser folk gjøre det, og

jeg misunner dem: Skulle ikke innom jobben, nå ja, kanskje

jeg misforstod. Skulle dra rett til Thomas, sa han, vel,

kanskje jeg hørte feil, kanskje han bare skulle gjøre noe

raskt på jobb først. Kanskje han hadde lagt igjen dokumentholderen

på jobben, og når jeg husker at den hang

her i går, tenker jeg egentlig på i forgårs. Det må være mye

lettere slik. De som husker dårligere, virker mye mindre

mistenksomme på verden, mindre kranglete. For å ta det

nåværende eksempelet: Jeg husker, uten skygge av tvil, at

vi snakket om det i går, da jeg reiste meg fra sofaen i vår

provisoriske sofakrok og gikk bort til denne kjøkkenkroken

for å tømme ut den siste teskvetten, slenge den brukte

teposen i søppelkassen og sette koppen inn i maskinen,

husker at jeg snudde meg kanskje én meter fra kjøkkenøya

der jeg sitter nå, og sa til Sigurd, så, når drar dere i

morgen? Og jeg husker Sigurd så klart som om jeg så et

bilde av ham, av den typen med fabelaktig oppløsning,

milliarder av megapiksler, så hver urenhet i huden er tegnet

i detalj, husker den slitte genseren og de hullete buksene

han ofte har på seg om kvelden, at han strøk en hånd

gjennom de bustete krøllene, så på meg med smale, trette

øyne, som om jeg vekket ham, og sa:

– Øh. Jeg drar tidlig. Prøver å være hos Thomas halv

syv.

Og jeg sa:

– Halv syv?

Og han sa:

– Ja. Så kommer vi opp på morgenen, og får hele dagen

i bakken.

Så glemte han seg kanskje, og tok med dokumentholderen.

Så skulle han kanskje jobbe litt fra hytta. Så ombestemte

han seg og dro innom jobben likevel.

Hukommelsen min er for detaljert. Jeg husker altfor

klart hvordan han så ut da vi snakket om dette, at han

hadde på seg den beige genseren med dårlig snitt og svart

krage, den det ser ut som om moren hans har kjøpt til

ham, og slik er det faktisk, det var hun som kjøpte den,

før han traff meg, lovet han meg da jeg først dristet meg til

å påpeke hvor hårreisende grusom den er. Det er en helt

uvesentlig detalj, ikke noe jeg trenger å huske. Det er i alle

fall ikke viktig å huske at jeg svarte ok og snudde meg, og

at da jeg hadde satt tekoppen inn og så bort mot sofaen,

satt han allerede med PC’en i fanget og øynene mysende

mot skjermen, øyenbrynene trukket sammen, munnen

halvåpen, og at jeg undertrykket impulsen til å si sett på

mer lys, du ødelegger øynene dine, og ta den PC’en ut av

fanget, den skader sædkvaliteten din, og det kan være vi

trenger at kvaliteten er på topp på et tidspunkt, og ikke

sitt der i sofaen med nakken bøyd, du kommer til å få

vondt i ryggen, og at alt jeg sa, var:

– Jeg går opp og legger meg. Natta.

Alt dette er uvesentlig. Det man trenger å kunne, er å

skille det som betyr noe fra alt det andre. Hvis alt huskes,

er det vanskeligere å finne frem til det betydningsfulle, det

som huskes.

Fra vinduet på badet kan jeg se dagens første pasient gå

stien opp til kontoret mitt over garasjen. Vera bøyer hodet

lett fremover når hun går, det gir henne en distinkt gange

det er lett å kjenne igjen, gangen til en tenåringsjente som

ennå ikke har vokst helt inn i den voksne kroppen. Hadde

du spurt henne, ville hun ment at hun er voksen nok. Jeg

trekker pusten ned i magen, følger henne med blikket til

hun lukker seg inn på kontoret. Bare tre pasienter nå, deretter

helg. Jeg kjenner meg sliten, selv om jeg nettopp har

stått opp.

Jeg pusser tennene balanserende på en av pallene Sigurd

har tatt med seg fra en byggeplass han besøkte, og plassert

på badegulvet. Vasken har tilhørt gamle bestefar Torp,

slik dusjkabinettet har, hvilket betyr at den ble installert

før 1970 og aldri siden har fått oppgraderinger som ikke

Gamle Torp selv har utført. Kranen har én knott for kaldtvann

og én for varmt vann, og når jeg ser på dem, kan jeg

formelig se Gamle Torps krokete, giktbrudne hender vri

dem. Sigurds bestefar trodde ikke på jordisk gods. Ifølge

ham var kommunistenes inntog i Norge uunngåelig. Det

må ha skuffet ham at det tok så lang tid, for han hadde

ventet på dem siden femtitallet. Da han omsider trakk sitt

siste sukk, i kommandorommet på loftet, hadde overbevisningen

hans stått klippestøtt gjennom Sovjetunionens

fall og ikke blitt rokket av at Kina reiste seg som global

økonomi, men den gamle ringreven må likevel ha fattet

mismot da helsen hans begynte å skrante i takt med at

verdens kommuniststater bukket under for kapitalistiske

ideer. Han hadde sine glansdager under den kalde krigen

og var påtakelig stolt når han fortalte alle som gjestet ham,

stort sett Sigurds mor eller Sigurd og meg, at politiets

overvåkningstjeneste hadde en mappe på ham i syttiårene.

Men i fjor var det altså over og ut, og nå er suvenirene i

dette huset alt som er igjen etter ham, de gamle ovnene

og kranene, og kommandorommet, som enn så lenge

står urørt med sine hyllemeter med lektyre, medlemsblader

fra kommunistpartiet og AKP (m-l), sine kartplansjer

med små tegnestifter som markerer det Gamle Torp anså

som strategisk viktige mål, og den gamle, rustne revolveren,

visstnok eid av en som kjempet i den russiske revolusjon,

som han anskaffet på syttitallet for å beskytte seg,

eller for å gi overvåkningstjenesten en grunn til å kikke

ham i kortene.

Gamle Torps død ga Sigurd og meg muligheten til å

oppfylle boligdrømmen. På femtitallet var Nordberg et

område som alle andre i byen, men med årene har statusen

steget, og i 2014 var det klin umulig for unge håpefulle

par som oss å hoste opp nok egenkapital til å bosette

seg her oppe. På vei til T-banen etter å ha besøkt den

gamle holken kunne vi sukke til hverandre og si men se

utsikten, og det er så nære marka, og en kort T-banetur

fra byen, og du kan se sjøen herfra. Mer var det ikke

vits i å si. Et rekkehus i en forstad uten nærhet til eller

utsikt over noe lå i kortene for oss. Men to dager etter at

den gamle mannen var funnet, erklært død og sendt til

et begravelsesbyrå for videre forberedelser, ringte Sigurds

mor til Sigurd og sa:

– Hør nå her. Ville ikke bestefars hus i Kongleveien

vært midt i blinken for dere?

Margrethe er enebarn og bosatt i en moderne enebolig

på Røa. Sigurds bror Harald bor i San Diego og har

ikke behov for hus i Oslo. Sigurds avdøde fars hytte på

Krokskogen ble overført til Harald, som lovet ikke å selge

før moren var for gammel til å bruke stedet, og han vil

bli begunstiget når Margrethes hus en gang skal selges.

Gamle Torps hus ble overført til oss.

Et ubehagelig faktum om Gamle Torps død er at det

gikk nesten tre uker før han ble funnet. Han utåndet altså

i kommandorommet sitt på loftet, rett over soverommet

Sigurd og jeg nå deler, mens han satt med kokekaffe på

termos og vaket over en kartplansje fra den tiden da det

fortsatt var snakk om Øst- og Vest-Tyskland. Antakelig

var det hjertet som stanset.Det var intet mysterium, mannen

var nesten nitti år.Han var heller ingen utpreget sosial

type og fikk ikke besøk av andre enn den nærmeste familien.

Margrethe var på en av sine tomånedersreiser til varmere

strøk da det hendte, og Sigurd og jeg hadde påtatt

oss å besøke ham ukentlig og se til at alt var i orden. Men

vi var travle, med jobber og egne liv, vi droppet en uke her

og en uke der, og så kom vi opp, to uker på etterskudd, og

kjente stillheten fra det øyeblikket Sigurd vred nøkkelen

om i døren.

– Bestefar? ropte Sigurd.

Jeg husker at vi så på hverandre med unnskyldende

smil, lett skyldbetyngede over at den gamle kommunisten

hadde vært alene så lenge, og når jeg ser for meg smilet

til Sigurd nå, ser jeg spenningen i det, som om han hadde

hektet sikkerhetsnåler i munnvikene for å få det til å sitte.

Jeg er fristet til å si at vi allerede visste, enda jeg vet det er

for dramatisk.Men kanskje påvirket skyldfølelsen oss til å

ane at noe var galt. Bestefar?

Det var jeg som fant ham. Han lå med ansiktet ned i

kartet. Huden var grå og knudrete, tørr som lær og like

lite levende, og med flekkede blodutredninger, slik menneskekropper

får når de ligger døde for lenge. Det er et syn

jeg gjerne skulle ha kunnet viske ut. De gule neglene som

så ut som om de kunne falle av. Knokene i nakken som var

i ferd med å bryte gjennom den døde pergamenthuden.

Den tunge, innestengte lukten av kjøtt som komposteres.

Jeg har nesten ikke vært i kommandorommet siden. Kanskje

var det denne påkjenningen som satte Margrethe på

tanken om å tilby oss huset.

Vi ville pusse opp med én gang, ville skrelle den gamle

mannen av veggene, ville tømme huset for ham og gjøre

det til vårt eget. Sigurd laget tegninger med det samme,

jeg satte opp budsjetter. Vår nyvunne økonomiske frihet

ga oss muligheter. Noen tidligere medstudenter av

Sigurd ville åpne sitt eget arkitektkontor og hadde invitert

ham med. Nå var det ingen fellesutgifter eller boliglån

som skulle betales, og leilighetssalget vårt finansierte summen

han brukte til å kjøpe seg inn. Jeg mistrivdes i jobben

i offentlig psykisk helsevern for ungdom. Nå hadde

vi plass til å installere et kontor hos oss selv. Huset var

begynnelsen på noe nytt for oss. Fire dager før vi flyttet,

dro vi til tinghuset i Oslo og giftet oss. Etterpå spiste

vi napoleonskake på Halvorsens Conditori med søsteren

min og Sigurds to bestevenner med kjærester. Det forandret

ingenting, vi skulle fremdeles være oss, men vi ville ha

det offisielle i orden. Vår første kveld i huset sov vi på luftmadrass

i stuen. Vi skålte i prosecco og sa til hverandre:

Nå begynner det.

Men Gamle Torp skulle vise seg vanskeligere å bli kvitt

enn vi hadde forestilt oss. Oppussingen tok tid. Oppstart

av våre respektive arbeidsplasser likeså. Særlig Sigurd

jobbet overtid, og planen om å pusse opp krevde først

og fremst ham, hans ekspertise, hans praktiske hender.

Vi hadde begynt, overivrige og fulle av pågangsmot. Vi

hadde revet av tapet i strimler, hadde rykket opp flisene på

badet. Vi hadde fått til noe også, hadde fått satt inn nytt

kjøkken, hadde installert kontor for meg over garasjen.

Men så begynte fremdriften å avta. Sigurd fikk flere kunder,

lengre dager.Han satt bøyd over tegnebrettet. Det ble

vinter, kaldere, mørkere, og vi ble tappet for energi. Når

jobben var ferdig, orket vi ikke å male, orket ikke å dra til

Maxbo for å kikke på dusjhoder eller kraner, eller til flisebutikken

eller malebutikken, vi blandet ikke sparkel, dro

ikke av flere tapetstrimler, men sank sammen i den gamle

sofaen vi hadde tatt med oss fra Torshov og så på TV. Ofte

kom ikke Sigurd hjem før sent på kveld, lut i nakken, med

dokumentrøret dinglende fra skulderen.

Til sommeren, sa vi. Sommerferien bruker vi på huset.

Det er drøye tre måneder til, og det skremmer meg at jeg

har mistet troen. Noe annet vil skje. Vi vil si til høsten, og

så kommer kulda, og så blir det enda en lang vinter der jeg

tripper barbeint med føttene stive og dumpe som frosne

klubber over pallene på badet.

Praksisen min drives fra etasjen over garasjen. Der har jeg

det aller minste forrom, med et skostativ, en pinnestol, og

et bitte lite bord med blader, og så en dør som leder inn

til kontoret mitt. Vera sitter klar på pinnestolen. Hun har

et blad i fanget, men det aner meg at hun ikke leser. Når

jeg kommer inn, ser hun opp.

– Hei, doktor, sier hun.

Hun har dette morgenfriske, nyfriserte draget over seg.

– Hei, sier jeg. – Vent litt, så skal jeg …Jeg kommer ut

og henter deg.

– Ja vel, sier hun tjenestevillig, med et øyenbryn kurvet

i det uttrykket jeg ser oftest hos henne, det lille islettet av

ironi hun tillegger de fleste av ytringene sine.

Jeg går inn på kontoret mitt og lukker døren bak meg,

så Veras blikk ikke skal følge meg der inne og fargelegge

alt jeg gjør.

Selve kontoret løste Sigurd fint. Det er ikke stort, og

skråtaket gjør at plassutnyttelse er alfa og omega. Han

fjernet veggen på den ene kortsiden, den som vender ut

mot oppkjørselen, og la glass langs hele. Der er stolene

mine plassert, to fine Arne Jacobsen-lenestoler, med et

lite bord mellom. Når vi sitter der, pasientene mine og

jeg, sitter vi på det lyseste stedet i hele rommet. I taket

over oss har Sigurd installert et skrått vindu så lys slipper

inn der også, og et par enkle taklamper gjør kroken

vennlig og hyggelig uansett høststormer og mørk fryseboksvinter.

Ved den andre kortveggen, den som avgrenser

kontoret fra venterommet, har han plassert mitt lille,

hvite skrivebord. Han har hengt hyller langs veggen helt

opp til mønet på begge sider av døren, slik at jeg har god

plass til bøkene og permene mine. Kortveggen og gulvet

er i lyst, lystig tre, langveggene er malt i hvitt, og det hele

er så moderne, så vennlig. Jeg har plassert et par planter

der skråtaket nærmer seg gulvet på langsidene, og enda det

sant å si er vanskelig å holde liv i dem, for det blir kaldt

her inne når jeg skrur av stråleovnen for dagen, gir de en

viss stemning. Her kan du puste, sier rommet. Her kan

du være deg selv. Ingenting du sier her inne, vil bli fordømt,

viderefortalt eller latterliggjort. Det var det jeg ville

ha, et kontor som inviterer. Det har jeg fått også. Det skal

Sigurd ha.

Men nå sitter Vera der ute og venter på meg, og i halsgropen

vokser det frem en klemmende tretthet. Jeg har

ikke lyst til å invitere henne inn. Jeg setter meg ved skrivebordet

og slår på PC’en. Jeg skal lese journalen hennes

fra forrige gang, enda jeg strengt tatt ikke trenger det, jeg

husker hva vi snakket om sist. Jeg vil ha tid, vil utsette øyeblikket

da jeg må gå ut og hente henne. Hvorfor jeg gjør

det, vet jeg ikke, eller jeg vil ikke tenke på det. En terapeut

bryr seg om sine pasienter, og jeg bryr meg om Vera,

men det er ikke til å komme fra at timene med henne er

tunge.

Vansker med foreldrene, står det i notatet fra forrige

gang, vansker med kjæresten. Veras problemer ligger i det

relasjonelle. Hun begynte å komme til meg like etter jul.

Bestillingen var å få hjelp med en depressiv reaksjon. Hun

er godt over gjennomsnittlig intelligent, kanskje til og

med spesielt begavet, og alt kjeder henne. Jeg føler meg så

lei av alt sammen, sa Vera i den første timen vår, da jeg ba

henne fortelle meg hvorfor hun kom til meg, det er akku-

rat som om ingenting betyr noe. Kjæresten, viser det seg, er

en gift mann. Foreldrene hennes er forskere, de forsøker

å bevise et matematisk teorem bare en håndfull mennesker

i verden har virkelig innsikt i, er alltid på jobben og

ofte bortreist. Søsknene hennes er voksne og har flyttet

hjemmefra for lengst, og Vera, atten år og eldre enn alderen

tilsier, sier at familien allerede var komplett da hun

kom. Foreldrene ønsket seg ikke flere barn. Hun var et

uhell.

Det er mye å ta i der. Det er ikke det. Det er smerte i

Veras liv. Men det er seig materie å jobbe med.

Jeg sjekker e-posten min, tværer tiden før jeg slipper

henne inn. Bare reklame, ingenting personlig. Et øyeblikk

får jeg lyst til å ringe Sigurd, men det er selvsagt bare

dumt, klokken er fem på ni, han er kanskje fremdeles i

bilen med gutta. Jeg trekker pusten. Tre pasienter, og så er

det helg. Hele kvelden alene. Spise lunsj hos søsteren min

på søndag, og ellers ingen planer. Kanskje trene.

– Klar, doktor? spør hun når jeg kommer ut for å slippe

henne inn.

Dette med doktor er noe hun fant på den andre timen

vår. Hun spurte meg om forskjellen på psykolog og psykiater,

jeg fortalte at jeg er psykolog, ikke lege, at jeg er

utdannet i hele menneskets fungering, ikke bare i patologoien,

men hun hengte seg opp i det første og sa: Så du

er ikke en ordentlig doktor, da? Irriterende nok lot jeg det

plage meg, pirke i et mindreverdighetskompleks jeg ikke

trodde jeg hadde, for jeg svarte, litt defensivt, at jeg visste

vel så mye som noen lege om det som foregår i menneskers

hoder, til hvilket hun lo og sa det er greit, jeg kaller deg

doktor. Jeg får alltid dette stikket av ubehag når hun sier

det, en prikkende følelse bak i halsen av at jeg har eksponert

for mye. Innimellom spør jeg meg selv om hun forstår

at det plager meg, om det er et passiv-aggressivt trekk

fra hennes side, men hun virker oppriktig nok, spøkefull,

bare.

Jeg slipper henne foran meg inn i rommet. Vera er litt

over middels høy, tynn, med rette hofter. Hendene er litt

store, de henger som pendler langs sidene hennes, og jeg

kikker på henne og spør meg selv, slik kvinner alltid gjør

når de treffer andre kvinner, er hun pen?

Ja, normalt søt. Ung. Men det er samtidig noe pussig

over henne, det lille, runde ansiktet, den lange kroppen.

– Vel, sier hun idet hun setter seg, – jeg kranglet med

mamma og pappa igjen. Og med Lars.

– Jaha, sier jeg og setter meg til rette i stolen, – fortell.

Den begynnende solen står inn det lille vinduet i taket

mens hun forteller, lyser opp håret hennes så det likner

en glorie, disse hundrevis av krusete småhårene som har

brutt seg ut av den ellers så glatte frisyren hennes. Alle

jenter har slike uregjerlige småhår, tenker jeg. Selv har jeg

massevis, flere enn Vera.

Mønsteret i det hun forteller meg, er åpenbart. Vera

føler seg avvist av foreldrene, som har så mye viktig å

gjøre at de ikke har tid til henne. Siden hun ikke greier å

fortelle dem hvorfor hun er lei seg, blir ingenting bedre

av konfrontasjonene med dem, og Vera, som nå føler seg

enda mer avvist, ringer kjæresten og starter en ny krangel.

Den gifte kjæresten drar hjem til kona når de legger

på, uansett hva som skjer, så i den fremprovoserte krangelen

er det ingen tvil om at hun vil bli avvist, og slik

tar hun den uhåndterlige følelsen av å ikke være prioritert

av foreldrene og putter den i mer håndterlige rammer

hos kjæresten. En halvtime ut i timen vår deler jeg denne

observasjonen med henne.

– Jeg vet ikke, jeg, sier Vera og griner på nesa. – Er ikke

det litt vel enkelt? Litt freudsk, liksom?

– Er det sånn å forstå at du tenker at det ikke stemmer?

Hun ser bort mot bokhyllen, liksom prøver ut tolkningen

min. Fingrene plukker på armbåndet hun har rundt

håndleddet, det er et tynt sølvarmbånd med en enkel

perle på, og hun tvinner perlen rundt med pekefingeren

og tommelen. Smykket er litt for voksent for henne, tenker

jeg. Jentene som kommer til meg, har ofte smykker

med bokstaver på, de pynter seg med ord som LOVE eller

TRUST eller ETERNITY. Dette armbåndet kunne tilhørt

en voksen kvinne.

– Jeg vet ikke. Jeg håper ikke det. Jeg tror egentlig ikke

jeg ringte Lars fordi jeg hadde lyst til å føle meg dårlig. Jeg

tror jeg hadde det dårlig og ville føle meg bedre.

– Skjønner, sier jeg. – Og så endte du opp med å føle

deg enda verre enn du allerede gjorde.

– Ja, sier hun og sukker dypt. – Så det var en dårlig

strategi, kan man si.

– Hva kunne vært en god strategi, tror du?

– For å føle meg bedre? Jeg vet ikke. Jeg kommer bare

på dårlige strategier.

– Som hva da?

– Selvskading, sier hun. – Er ikke det det klassiske, da?

Det er en jente i klassen min som driver med det. Blogger

om det også, tar bilder og viser frem sårene, det er helt

sykt. Men det er ikke min stil. Med mindre du tenker på

Lars som selvskading, da.

Den siste refleksjonen er en invitasjon, og jeg lar den

ligge. Hun vil snakke om kjæresten, trenger å diskutere

dette forholdet med noen og har ingen andre å betro seg

til, men det er ikke der det egentlig gjør vondt. Slik jeg

ser det, er kjæresten et symptom, mens årsaken til depresjonen

ligger dypere, i det Vera ikke vil snakke om. Det

er det vi må inn i. Kroppen min kjennes fortsatt søvnig,

jeg motstår lysten til å strekke meg i stolen. Bak Vera kan

jeg se at disen fordamper. Det kommer til å bli fint vær i

dag.

– Du var lei deg etter krangelen med foreldrene dine,

sier jeg. – Du ønsket å føle deg bedre, og i stedet for selvskading

eller noe annet dumt så valgte du noe som kunne

ha fungert bra, nemlig å søke støtte hos et annet menneske.

Problemet var bare at du valgte en person som du

visste ville avvise deg. Men det jeg tenker, er: Hva om du

hadde forsøkt å kontakte noen andre?

– Hvem da?

– Jeg vet ikke. Noen du kan stole på. En venninne, for

eksempel.

– En venninne, sier hun tungt.

– Har du venninner, Vera?

Hun ser på meg. Måler hun meg? Noe utfordrende

glimter til i blikket hennes, og hun sier:

– Jeg har mange venninner. Herregud, jeg har hauger,

flere enn jeg trenger. Men vet du hva problemet er?

– Nei, sier jeg, – hva er problemet?

– De er idioter. Alle sammen.

– Jaha, sier jeg, tenker et øyeblikk og reflekterer tilbake.

– Da høres det ikke ut som om de er så gode venninner.

Hun trekker pusten. Ansiktet hennes blir mykere.

– Ok, kanskje ikke idioter, da. Men de forstår så lite.

Jentene i klassen min, du aner ikke. De leser rosablogger

og planlegger russetiden og synes verdens viktigste ferdighet

er å kunne forme brynene akkurat sånn. Skjønner du?

Hvis du spør dem om kjærlighet, så begynner de å snakke

om da de rota med han ene i parallellklassen på en fest.

Hva slags hjelp skulle jeg kunne få hos dem?

– Så det høres ut som at selv om du har nok av mennesker

rundt deg, så har du ikke egentlig så mange du kan

søke støtte hos, sier jeg.

– Jeg har Lars.

– Ja. Men Lars er noe annet enn en venn. Det høres på

en måte litt ensomt ut, akkurat det?

Den vinklingen liker hun ikke, det ser jeg med det

samme. Vera vil at Lars skal være nok.Hun føler seg bedre

enn klassevenninnene, men vil ikke ha medynk på grunn

av denne særstillingen.

– Men må man egentlig være så jævla fortrolig hele

tiden, sier hun.

– Jeg tror at alle mennesker har behov for noen de kan

være fortrolig med.

Hun liker ikke det, heller.

– Men har du noen venninner du kan være fortrolig

med, da, sier hun, og nå er det noe slemt, noe spydig i

tonen hennes, det smeller mot meg, og jeg kjenner det i

magen, ubehaget av å bli gjenstand for angrep. – Har du

egentlig venner i det hele tatt?

Hun har hevet det øyenbrynet igjen. Så mange av jentene

som kommer til meg, forteller om denne kampen for

tilværelsen i skolegården, de brutale strategiene for å klore

seg opp på hakkeordenen, spis eller bli spist. Vera betrakter

meg på den måten, slik klassens dronning ser på den

stilleste jenta på bakerste rad.

– Ja, det har jeg, sier jeg, litt for fort. – Ikke at vi snakker

dypt hele tiden, men jeg har fortrolige. Det tror jeg

man trenger.

Vi vi ser på hverandre, begge ser den andre an, og jeg

kjenner det allerede, jeg bommet på utspillet hennes.

– Og det kan man jobbe med å få til, sier jeg, forsøker

å snu det til noe konstruktivt.

Det er et islett av noe jeg ikke helt kan tyde i blikket

hennes, hun vurderer meg. Så er det som om hun mister

interessen.

– Jaså, sier hun og kikker ned på perlen hun roterer på

armbåndet. – Ja, kanskje du trenger det, men det er ikke

sånn for meg.

Det ble feil, det der.Hun ble sint. Kastet sinnet sitt mot

meg, slik ungdommer gjør. Jeg greide ikke å håndtere det,

ga henne ikke det hun trengte. Endte opp med å forsvare

meg i stedet. Vera drar hendene trett gjennom håret, det

er en voksen gest, men når hun lar dem falle og ser bort

på meg igjen, ser hun yngre ut enn sine atten år.

– Jeg trenger ingen fortrolige, sier hun. – Jeg trenger

bare kjærligheten.

Hun har tonefallet til et trassig barn, det er nesten så

jeg får lyst til å stryke henne over kinnet. Dette er Veras

blindsone. Hun er så overbevist om at hun er så smart, så

mye eldre og visere enn venninnene at hun ikke aner rekkevidden

av alt hun ennå ikke har erfart. Kanskje er det

min jobb å hjelpe henne til å forstå det.Men jeg er så trett.

Det er fredag, og timen er dessuten snart over.

Jeg kikker på klokken, og Vera ser det.

– På tide å gi seg, doktor, spør hun meg.

Jeg skriver raske notater til journalen, som jeg vil skrive

etterpå. Kranglet med foreldrene, skriver jeg, kranglet

med kjæresten. Kjenner seg avvist av foreldrene, fremprovoserer

krangel med kjæresten. Jeg tar en liten pause,

leser. Stryker fremprovosert.Tenker. Skriver starter en krangel

med kjæresten. Vurdering, skriver jeg, og grunner.

Hvordan vurdere Vera? Frykt for avvisning, sårbar på

temaet ensomhet. Intervensjon: Fortolkning, forsøker å

øke refleksjon rundt egne reaksjoner. Følge opp følelse av

å ikke ha noe til felles med dem hun har rundt seg.

Ute ser jeg atBMW’en til moren til Christoffer allerede

står i veikanten med parkeringslyset blinkende. Jeg setter

punktum og strekker og vrir meg i stolen, som om jeg var

en kjøkkenklut.

Christoffer sitter på forværelset når jeg kommer ut. Han

har slengt ett bein over det andre, det ligger rett, med

ankelen balansert mot kneet, han sitter bredbeint og trygt

på pinnestolen.

– Hei, Sara, hvordan går det, sier han idet han reiser seg

og slentrer inn i rommet.

Uten å nøle går han bort til stolen han har valgt seg.

Det er en slags lakmustest i første time, mest av alt fordi

jeg har samme rutine med alle nye pasienter. Jeg slipper

dem først inn i rommet. De fleste ungdommene venter på

at jeg skal be dem om å sette seg, venter på at jeg med et

tegn skal indikere at en av stolene er til dem. Det er helt

naturlig. Rommet er mitt, de er gjester. Noen spør eksplisitt,

hvilken stol skal jeg ha? Noen, som Christoffer, velger

seg en. I vår første time stoppet han opp et øyeblikk og

vurderte de to stolene, så valgte han seg den venstre, sank

ned, slengte det ene beinet over det andre, og så ut som

om han eide rommet.

Jeg setter meg i den andre stolen. Tilfeldighetene vil ha

det til at Christoffer og Vera har hver sin stol, slik at jeg nå

sitter i stolen som fortsatt er svakt varmet opp av henne.

– Jaha, sier Christoffer, og gliser bredt så alle de hvite

tennene hans synes, fra jekslene på den ene siden til jekslene

på den andre, – da er jeg klar. Kjør på.

Han kunne nesten ha blunket til meg, han gjør det

ikke, men det ville ikke ha overrasket meg om han hadde

gjort det.

– Hvordan går det, Christoffer, spør jeg.

Nøytralt, forsøker jeg, vennlig, men avmålt. Ikke revet

med av gliset hans.

– Jo da, sier han. – Jeg har det finfint.

Det må sies at ansiktet som omslutter den digre tanngarden

hans, er lett skjeggete, at luggen er delt i midtskill

og faller nesten ned til haken, at håret videre er farget

svart, og at det rundt halsen hans hviler en streng med

nagler jeg ikke med beste vilje kan beskrive som noe annet

enn et hundehalsbånd. Christoffer har tatt av seg skinnjakken

og sitter i T-skjorte så tatoveringene på armene

hans synes, og rundt håndleddene og livet har han tilsvarende

naglebelter. Jeg undrer meg på om det noensinne er

noen som klemmer ham. Han er en pen, tiltalende gutt,

i denne outsider-posisjonen utelukkende fordi han har

valgt det selv, og jeg går ut fra at om jentene ikke svermer

rundt ham, så lar de seg i det minste interessere.Men

klemme ham, med alle de naglene? Vil det ikke være som

å trykke kinnet mot et pinnsvin?

– Skolen, spør jeg ham.

– Jo da. Jeg skraper bunnen, haha. Men jeg står. Tommelen

opp, ikke sant, Sara?

– Og familien?

Nå blir Christoffers glis enda bredere; plassen der visdomstennene

hans kan komme til å bryte frem om noen

år, blottes, og han sier:

– Strålende. Fader’n er i Brasil og vil ikke komme hjem.

Moder’n skjelver av redsel på grunn av dette.

Han dytter en knoke i en av piggene i halsbåndet.

– Du skulle hørt henne.

Han legger stemmen i fistel og ansiktet i et livlig dåreuttrykk,

med munnvikene trukket komisk langt ned,

Christoffer Alexander, skal du virkelig gå på skolen med

Det Der rundt halsen? Du ser ut som en simpel hore.

Jeg undertrykker et smil. Christoffer lener hodet bakover

og ler hjertelig.

– Og det gir deg glede, spør jeg ham.

– Selvfølgelig, sier han selvtilfreds.

– Hør her, sier jeg. – Det er ikke det at jeg ikke setter

pris på innsatsen du legger ned i stilen din. Men tror du

ikke at du kunne funnet en måte å irritere din mor på som

er litt mindre knyttet til, du vet, selvskading?

Nok en latter unnslipper Christoffers hals.

– Det er dette jeg liker med deg, Sara, det må jeg bare

  1. Innsatsen jeg legger ned, ja, du kan få sagt det. Jo, det

kunne jeg jo. Men jeg har jo aldri skadet meg selv.

– Det vet jeg, sier jeg, jeg ser alvorlig på ham nå, og han

har redusert gliset med en tredjedel. – Men det ligger jo

en hentydning til det i selve stilen.

– Her tror jeg vi må være enige om å være uenige, sier

han.

Han henfaller til slike voksenheter innimellom. Christoffer

har sett ut som en satantilbeder i de seks månedene

jeg har kjent ham, men rett under overflaten ligger en høflig

bærumsgutt og venter. Første gang vi traff hverandre,

tok han meg i hånden, ga meg navnet sitt og sa at det var

hyggelig å treffe meg. Christoffer går i terapi fordi hans

mor mener at det er nødvendig. Foreldrene skilte seg med

tåredryppende, dørsmellende, gjallende drama et par år

tidligere, og denne kles- og musikkstilen, kombinert med

en viss frekkhet og et brått fall i karakterer, rystet moren ut

av postskillsmissestuporen med et smell. Hun ringte meg

i fistel og forklarte at hennes sønn trengte hjelp med det

samme.

Det er en sannhet med modifikasjoner. Fra første time

har jeg vært overbevist om at det vil gå bra med Christoffer.

Han vil holde på opprøret sitt så lenge det opprører

moren, og, kanskje, i håp om at det skal få faren til

å ta turen hjem fra Brasil i ren og skjær forundring. Men

en dag om ikke så altfor lenge, og i god tid før avgangseksamen,

vil Christoffer pakke sammen de sorte klærne

og naglebeltene og lenkene, han vil ta på seg vanlige klær

og gå på skolen som om ingenting har hendt, og hente

inn det tapte. Han vil gå ut av videregående med karakterer

som er gode nok til at han kan gjøre det han vil her

i livet, og han vil greie seg fint. Dette vet jeg, og dette vet

Christoffer også.

Den eneste som ikke vet det, er Christoffers mor, og

heri ligger det etiske dilemmaet. For hvis Christoffer ikke

trenger terapi, er det ikke uetisk av meg å gi ham det, uke

etter uke? På den annen side: Jeg trenger de pasientene jeg

kan få. Christoffer, på sin side, er fornøyd med å komme.

Vi har en god tone oss imellom, og jeg gjetter at det å

være i terapi tiltaler ham, det befester på en måte stilen

han prøver ut. Christoffers mor, som nå sitter i BMW’en

med parkeringslyset på og venter på ham, sover utvilsomt

bedre om natten når hun vet at han tas hånd om, som hun

uttrykker det, av meg. Er ikke dette rett og slett en avtale

som gagner alle involverte?

Jeg har forsøkt å avslutte behandlingen, om enn ikke

så standhaftig som jeg burde. Da ringte Christoffers mor

meg i tårer på kvelden.

– Sara, jamret hun, – du må ikke gi ham opp. Du er

vårt eneste håp.

Dette var rett før jul, det snødde ute, og jeg satt i den

stolen Christoffer nå sitter i, og så ut i det mørke snøværet

der ute og tenkte: Sett at jeg beholder ham. Hvilken

skade skjer? Jeg ga det fagtermer, for meg selv, siden det

ikke var noen andre der å rettferdiggjøre det for. Jeg tilbyr

ham et emosjonelt korrektiv, sa jeg til meg selv. Jeg er en

trygg voksenperson med hvem han kan utforske identiteten

sin. Slike ting skriver jeg i journalen hans. Jeg trøster meg

med at siden jeg opererer privat, brukes ikke skattebetalernes

penger på dette, men derimot pengene til Christoffers

velstående far. Og det har, etter det jeg forstår fra telefonsamtalene

med moren, Christoffers far, den drittsekken,

bare godt av.

Sigurd har ringt meg. Han har lagt igjen melding på telefonsvareren

min da jeg var halvveis i timen med Vera. Nå

sitter jeg inne på kjøkkenet og spiser lunsj, tunfisksmørbrød

og appelsinjuice. Jeg spiller av beskjeden hans på

høyttaler, legger telefonen ved siden av meg på kjøkkenbenken

og lytter mens jeg spiser.

– Hei, elskling, sier hanmed sigurdstemmen, den varme,

melodiske lyden av ham. – Vi er fremme på hytta til Thomas.

Her er det, ah, det er godt å være her, jeg…

Det knitrer i telefonen, og så hører jeg ham flire, et par

boblende hakk i stemmen.

– Det er bare Jan Erik, han driver og holder på med

noen vedkubber her, han ser ut som en idiot, jeg … Jeg

må visst gå nå. Jeg ville bare si det, vi er fremme, og, ja,

jeg ringer siden. Jeg er glad i deg. Ok. Ha det.

Jeg er nesten ferdig med smørbrødet. Jeg sitter der, med

den siste skorpen i hendene mens mannen min snakker,

og jeg kjenner dette dunket mot mellomgulvet, jeg savner

ham. For en dum ting å tenke. Han har vært borte noen

timer. Jeg trives jo egentlig med å være alene. Trene. Spise

mat han ikke liker. Se filmer han synes er tåpelige. Drikke

hvitvin, som han synes er for brudepiker og gamle damer.

Legge meg tidlig. Få noe ut av dagene.

Det er bare stemmen hans på svareren. Jeg ringer ham

etter jobb. Jeg spiser den siste skorpen, skyller den ned

med vann. Neste pasient er Trygve. Jeg har tid til en kopp

kaffe mens jeg leser journalen hans.

Trygve kommer klokken to presis, alltid til tiden, aldri et

sekund for tidlig. I motsetning til Christoffer gjør han det

helt tydelig at han ikke har lyst til å være her. Han setter

seg ikke ned på forværelset, men står med ryggen mot

ytterdøren og hendene foldet over brystet når jeg åpner

døren for å slippe ham inn på kontoret.

– Kom inn, sier jeg, og han går forbi meg og inn med

bister mine, leppene klemt sammen så de nesten ikke

synes.

Han har samme stol som Vera har, men setter seg aldri

før jeg ber ham. Når han først sitter, aker han seg ikke inn

i stolen, men blir sittende på stolkanten, klar til å reise seg.

– Så, sier jeg, – hvordan har uka vært?

– Fin, sier Trygve med flat stemme.

– Skolearbeidet?

– Fint.

– Har du gjort det du skulle?

– Ja.

– Har du spilt?

– Litt.

– Har du spilt ut over de tidene vi ble enige om?

Nå ser han på meg. Han har sandfarget hår og brune

øyne, rette trekk, ingenting uvanlig, han ser faktisk påfallende

upåfallende ut, om jeg kan si det slik. Ansiktsmimikken

er uhyggelig kontrollert, og kun unntaksvis,

hvis han blir tilstrekkelig irritert, for eksempel, slipper en

bevegelse som ikke er kalkulert, forbi sensuren. Da jeg

først traff ham, tenkte jeg at det ikke ville overraske meg

om det viste seg at han var en seriemorder.

Men Trygve går ikke hos meg fordi han aspirerer til

drap, heller ikke fordi han er for kontrollert eller finner

livet meningsløst. Han går i behandling fordi han er

avhengig av å spille World of Warcraft, eller, mer presist,

fordi foreldrene hans satte behandlingen som betingelse

for at han skulle få fortsette å bo hjemme. Han

er tjue, eldre enn de fleste av pasientene mine, og sluttet

på skolen syv måneder før avsluttende eksamen fordi

den kom i veien for spillingen. Trygves foreldre er bekymret,

og de har grunn til det. Vi har avtalt at jeg ringer

dem om Trygve ikke møter til behandling, han har

selv gått med på det, kun, ser jeg for meg, fordi det

ville ta for mye tid fra spillingen om han ble kastet ut

hjemmefra og ble nødt til å jobbe for å få tak over

hodet.

– Jeg har nesten holdt meg til kvotene, sier han.

– I hvilke tilfeller har du ikke holdt deg til dem?

Han undertrykker et snøft, slik det ser ut når noen

undertrykker et nys.

– Det har vært to kvelder. Søndag og torsdag. Ellers

perfekt.

Munnen hans er rett og stiv, kjeven spent, og det er noe

med motviljen hans som gjør meg trett, som gir meg lyst

til å legge inn årene og si, så fint, da, nesten perfekt, skal

vi si det var det for i dag.

– Hvor lenge over tiden spilte du de dagene, da, spør

jeg.

– Litt.

Jeg sukker. Jeg vet det, med Trygve må jeg være konkret.

– La meg se, på søndag kan du spille fra seks til elleve,

når begynte du?

– Seks.

– Når var du ferdig?

Pause. En muskel bølger langs kjeven hans, så hardt

biter han tennene sammen. Kjevepartiet hans er forresten

merkelig firkantet, akkurat det er kanskje litt påfallende.

Jeg har lest at menn med brede kjever oppfattes

som tiltrekkende. Hos Trygve bidrar kjeven til det ugjennomtrengelige

inntrykket, vanlig, ja, kanskje, men selv

dette uttrykket, det grå, flate, tretten-på-dusinet uttrykket

hans, virker kalkulert. Det er ikke umulig at Trygve har

omfattende planer for livet sitt, men det er i alle fall sikkert

at ikke en sjel i den virkelige verden vet hva de dreier

seg om.

– Etter midnatt.

En åpenbar eufemisme.

– Hvor lenge etter midnatt?

Ny bølge langs kjeven.

– Tre

– Jaha, tre, og på torsdag, det vil si i går, da kan du spille

fra syv til elleve, og hvor lenge spilte du da?

Ny pause.

– Til tre.

– Ok, jeg forstår. Så da regner jeg ut at du har spilt, skal

vi se, åtte timer mer enn avtalt denne uken.

Han er stille, har kneppet igjen ansiktet.

– Hva tenker du om det?

Han trekker på skuldrene.

– Er det bra, synes du?

Han trekker på skuldrene igjen, ser på klokken, legger

hånden tilbake på armlenet og ser på klokken en gang til.

Det er ingen vei utenom med Trygve, hardt mot hardt,

styre inn i ubehaget han legger opp til.

– For jeg merker meg at du brukte uttrykket «perfekt»

da du kom inn her, Trygve.

– Jeg sa «nesten perfekt».

– Ja, jeg husker det. Jeg lurer på hva som fikk deg til å

velge det ordet?

Han blåser luft, fort og høyt, ikke egentlig et sukk, mer

slik en dampmaskin slipper ut damp.

– Jeg vet ikke, Sara, sier han, og nå syder det rett under

overflaten, – jeg valgte kanskje det ordet fordi jeg ikke

synes det er så jævla moro å sitte her hver uke og legge ut

om mine private vaner til deg.

Der kom den, irritasjonen hans. Det slår meg at den

er tydeligere i dag enn den pleier. Kanskje slår det ham

også, for det er som om han tar seg i det, han stopper,

ansiktsuttrykket hans, de nedtrukkede øyenbrynene, den

vridde munnen, henger et øyeblikk i løse luften, og så er

det som om han visker det ut, erstatter det med nøytral

modus.

– Ja, det tror jeg også, skynder jeg meg å si, kanskje kan

jeg nå ham før han har lukket helt igjen, – jeg tror det ligger

mye ubehag i timene våre for deg, kan du si litt mer

om hvordan du forholder deg til det ubehaget ellers i uka,

når du ikke er her?

Nytt skuldertrekk.

– Vet ikke. Tenker ikke så mye på det.

– La oss ta et eksempel, sier jeg, konkret igjen. – I går

kveld, da klokken ble ti, da du skulle ha avsluttet, hva

tenkte du da?

Kjente, burde jeg ha sagt, ikke falle i fellen og bli fornuftssentrert.

– Vet ikke. Ingenting.

– For du visste jo at jeg kom til å spørre i dag.

– Tenkte ikke på det.

– Jeg lurer på, Trygve, er det slik at du er motivert til å

forsøke å holde på opplegget vi har laget?

– Vet ikke. Jo da. Jeg skal prøve.

– For jeg tror ikke at jeg kan tvinge deg til å slutte, ikke

foreldrene dine heller, forresten, det er du som må ville

det.

– Ja da. Jeg vil.

Morgenens tretthet velter over meg igjen, hundre ganger

sterkere enn den Vera utløste. Det er riktig at om

Trygve skal endre seg, så må han ville det selv, og det er

skrikende tydelig at det vil han ikke. Det finnes alltid en

motivasjon, eventuelt en ambivalens, hos pasienter som kommer

i terapi, står det i lærerbøkene, og jeg vet hva veiledere

sier, ta tak i det som er der, Trygve ønsker å beholde hjemmet

sitt, bygg videre fra det, men verktøykassen kjennes

tom og ubehjelpelig. Kanskje er problemet at Trygves

ønske er så instrumentelt. Ikke å beholde relasjonen med

foreldrene, ikke å bo hjemme fordi det er trygt. Bare rett

og slett å ha tak over hodet og strøm til datamaskinen. Og

hvis jeg skal være helt ærlig, er jeg ikke sikker på hva som

skal til for å hjelpe Trygve.Mange spillere har spilt vekk år

av livene sine, slik Trygve virker bestemt på å gjøre. Han

er hugget i stein, og en del av meg tenker at så lenge det

er det han har lyst til, er det ikke noe å gjøre med det.

Men det er fredag ettermiddag. Jeg har det ikke i meg,

en ny skinndiskusjon der Trygve sier det han må si ifølge

avtalen vår.

– Ja vel, sier jeg, – men hva tror du skal til for at du når

målene neste uke?

– Jeg skal prøve hardere, sier Trygve sammenknepet.

– Fint, sier jeg, – da prøver vi det. Skal vi si neste fredag,

samme tid?

Før jeg går på trening, ringer jeg Sigurd, uten å få svar.

Jeg sitter på T-banen hjem når telefonen ringer. T-banevognen

bukter seg opp fra Ullevål med skranglende ledd,

det er mørkt ute, og gult lys her inne, det sitter noen

slitne arbeidskvinner og -menn med dokumentmapper og

smarttelefoner her, en og annen skifantast som vil tyne

vinteren ved å reise ut i marka, og ellers bare meg, svett

så det dugger på ruta ved siden av meg, det er mutt og

stille foruten vognas skrangling, og så bryter den durende

vibrasjonen fra telefonen i vesken min tausheten, og Jan

Eriks navn lyser fra skjermen.

– Hallo, sier jeg, spørrende, som om jeg ikke vet hvem

det er.

– Ja, hallo, Sara, det er Jan Erik her, svarer han.

Stemmen hans er underlig ustødig, fleipende, buktende

som vogna jeg sitter i, og jeg kveler et sukk, er de

fulle allerede, har de sunket enda lenger ned i barnslighetene

enn de pleier, driver de faktisk med tulleringing?

– Ja, sier jeg, skarpt, som i, ja, kom til poenget.

– Ja, vi, bare, vi lurer på, Thomas og jeg, om du har

hørt fra Sigurd?

– Hvordan det? spør jeg.

Ute blir stigningen brattere, vi nærmer oss Berg nå,

bare to stasjoner igjen. Husene likner modeller, sorte

klumper med lysende firkanter på, det ser ikke ekte ut, jeg

kan ikke tro at det bor folk i dem.

– Nei, vi bare …Vi lurer på…

Han kremter, og jeg tenker, dette er da uvanlig sausete,

selv for ham.

– Hva lurer dere på, Jan Erik?

– Nei. Når han kommer.

– Når han kommer?

Det banker i tinningene, først Trygve, så spinning, så

Jan Erik. Det eneste jeg ønsker, er en dusj, et glass hvitvin

og kyllingsalaten min.

– Ja. Jeg mener, han sa at han skulle være her i femtiden,

og nå er klokken over syv, og vi, bare, vi får ikke tak

i ham, så, hehe, ja, så vi visste ikke, vi tenkte kanskje du

gjorde det? Visste? Eller. Har hørt fra ham.

Det mumles noe bak ham, Thomas’ stemme. Jeg retter

meg opp i setet.

– Ja, det er sikkert ikke noe i veien, sier Jan Erik nå,

nesten skingrende, forekommer det meg, – vi bare ville

høre.

Thomas er mer fornuftig enn Jan Erik, jeg vet ikke om

jeg liker Thomas, men jeg foretrekker ham fremfor Jan

Erik.

– Hør her, sier jeg, så lavt jeg kan så ikke resten av

T-banevogna skal høre meg, men høyt nok til at de gjør

det likevel, selvsagt. – Sigurd ringte meg i halv ti-tiden på

formiddagen og sa at dere allerede var oppe. Jeg har ikke

hørt fra ham siden.

Det blir helt stille i den andre enden. Så mumles det

noe igjen, hva de sier, kan jeg ikke høre, men de snakker

seg imellom, jeg hører dem begge, de nærmest hvisker.

– Hva sier dere, sier jeg, nå snakker jeg høyt nok til at

de som sitter rundt meg, helt åpenbart får det med seg,

– jeg hører ikke hva dere sier.

Det blir stille igjen, og så mumler Thomas noe, og så

sier Jan Erik:

– Jeg forstår ikke helt, Sara, for Thomas og jeg kom

opp først rundt ett. Sigurd sa han skulle kjøre selv og

komme etter.

Det knepper i hodet mitt, hodepine, seig og sviende.

– Han ringte halv ti, ti, sier jeg, trett, lei av dem og

banen og hele denne dagen. – Han sa at dere var fremme,

han sa …

Jeg husker kjapt tilbake, Jan Erik, vedkubbene.

– Han sa at du drev og tullet med noen vedkubber.

Så er det helt stille. T-banevognen er på en rett strekning,

selv ikke den bråker. Jan Erik sier:

– Men klokken ti kjørte Thomas og jeg ut av Oslo.

Det finnes inkonsistenser i menneskers historier, små

usannheter, ikke egentlig løgner, heller snarveier, som gjør

at et menneske på ulike tidspunkter, eller flere mennesker

på samme tidspunkt, forteller historier som ikke går

hundre prosent opp. En person tok bussen til et sted det

ville ha vært enklere å nå med T-banen. Man var på sommerferie

i Danmark, men måtte forklare seg på tysk på

et apotek. Hvis man ikke tar dem for bokstavelig, er det

ikke så farlig. Kanskje man hørte feil, det var kanskje ikke

snakk om den kafeen ved den T-banestasjonen, men en

med et liknende navn som ligger ved et busstopp. De

skulle kanskje ikke med danskebåten, men med Kielfergen.

Det finnes som regel tilforlatelige grunner. Nei, vi var

i Danmark, men vi tok en dagstur til Tyskland. Det var

bare enklere å ikke fortelle hele historien.

Men fundamentalt forskjellige historier. Gjensidig utelukkende

faktabeskrivelser. Det er ikke så ofte. Selv ikke

i terapiens verden er det vanlig, ja, mamma sier at jeg var

full, men jeg hadde bare drukket en øl eller to, det var bare

det at jeg var trett, jeg snakket slørete, det kan jeg være

med på, men jeg var ikke overstadig beruset. Man tøyer

strikken. Man pynter på historien.Man drar i forskjellige

retninger. Men man sier ikke A når B er sant og B utelukker

  1. Man sier ikke, jeg var i bilen ved Sinsenkrysset,

hvis man i virkeligheten krysset et hyttetun på Norefjell

med en stabel vedkubber i armene.Man sier ikke, Jan Erik

krysser tunet, hvis man i virkeligheten stirrer på et helt

forlatt, tomt tun, hvis Jan Erik ikke engang er i samme

fylke.

Slike motsigelser er ikke tilforlatelige, er ikke et resultat

av en misforståelse eller inkonsistens. Her er kun ett av

to mulig; Jan Erik var på Norefjell klokken litt over halv

ti, og lyver nå, eller Jan Erik var i bilen på vei ut av Oslo

klokken ti, og Sigurd løy da.

Men jeg orker ikke tenke på det. Jeg kan ikke annet

enn å tro at Jan Erik tuller med meg. Jeg har aldri forstått

humoren hans. En gang lo han så øl kom ut av nesen hans

fordi han hadde lurt Sigurd til å ta en bit av en chilipepper

ved å si at det var søt paprika. Når jeg legger på, vil han

ligge tvekroket på hyttegulvet og hikste av latter fordi han

har lurt meg. Sigurd vil komme inn fra utedoen og se på

ham, smile uforstående og si hva er det som er så morsomt?

– Det er sikkert en naturlig forklaring, sier jeg. – Hør

her, jeg sitter på T-banen, jeg er på vei hjem fra trening.

Kan vi ikke. Kan vi ikke prøve å ringe ham igjen? Både jeg

og du? Ok? Og så snakkes vi litt senere i kveld når vi får

tak i ham.

– Jo, ok, sier Jan Erik, ivrig, nesten, – jo, det kan vi

godt si, ja, hehe, det er sikkert bare en misforståelse.Men.

Ja. Vi ville bare si ifra.

– Ok. Vi snakkes, da. Hils.

Vi legger på. Jeg ringer Sigurd, og lar det ringe til svareren

kommer på. T-banen kjører inn på Berg stasjon. Jeg

ser ut av vinduet, ser speilbildet mitt i ruta, fortsatt rød

i ansiktet etter spinningen, og tenker, det var da likevel

underlig.

Det er mens jeg står i Gamle Torps dusjkabinett og spyles

av varmtvannsstrålen fra veggen, at den logiske bristen

virkelig går opp for meg. Det er altså ingen annen mulighet

enn at én av de to lyver, Jan Erik eller Sigurd. Jan Erik

har en skrudd sans for humor, men selv for ham er dette

voldsomt. Og Sigurd er en grei fyr, han er mannen min,

han lyver ikke.

Men sett nå at det er sant som Jan Erik sier. Sett at

Sigurd løy, av en eller annen grunn, sikkert noe helt plausibelt,

en overraskelse, for eksempel, hva vet jeg. Sett at.

Hvorfor har han ikke kommet opp på hytta?

Først da blir jeg redd. Det begynner kaldt og hardt i

magen. Hvor er Sigurd nå? Deretter døyver jeg det, ikke

vær tåpelig, Sara, det er sikkert en grunn, han har mistet

mobilen, den er utladet, han er sikkert på vei opp dit nå,

han har sikkert ringt fra Jan Eriks telefon mens jeg har

vært i dusjen.Det hjelper, gjør redselen min mindre skarp,

pakker den inn i ull og vatt og gjør den til en murrende

klump av bekymring i stedet. Jeg skyller sjampo ut av

håret og skrur av vannstrålen. Jeg går ut av dusjen, hutrer

naken på trepallen mens jeg tørker meg raskt med håndkleet

og hekter badekåpen av en pall som er lent mot den

ene veggen. Jeg surrer håndkleet rundt håret, trekker på

meg badekåpen, slår hendene opp og ned langs armene

for å få varmen i meg og småløper ut av badet, ned trappen

og inn på kjøkkenet.

Men det er ingen ubesvarte anrop på telefonen. Når jeg

trykker på den, lyser et bilde opp, Sigurd og jeg og Theo,

den eldste sønnen til søsteren min, vi har appelsinbåter i

munnen, alle tre, vi gliser, det er oransje overalt. Sigurds

øyne er smale av latter, de synes nesten ikke, bare hudfolder

med små, mørke perler på innsiden, og smilet hans,

med appelsinskallet som dekker alle tennene, er enormt.

Et hjørne av den innpakkede frykten i magen bryter fri.

Jeg går inn på telefonsvareren og spiller av Sigurds

beskjed.

– Hei, elskling. Vi er fremme på hytta til Thomas. Her

er det, ah, det er godt å være her, jeg … Det er bare Jan

Erik, han driver og holder på med noen vedkubber her,

han ser ut som en idiot, jeg …Jeg må visst gå nå. Jeg ville

bare si det, vi er fremme, og, ja, jeg ringer siden. Jeg er glad

i deg. Ok. Ha det.

Jeg spiller den av igjen. Sigurdstemmen. Hei, elskling.

Slik han alltid sier det. Ingenting rart. Ikke det minste

skjelv i stemmen, ikke et host. Knitringen når Jan Erik

kommer, høres ikke ut som noe spesielt, nølingen før han

går, virker ikke tilgjort.

Han er glad i meg. Akkurat som han alltid sier. Ha det.

Jeg spiller den en tredje gang, mer konsentrert nå. Er

han ute eller inne, for eksempel? Vi var på den hytta på

Norefjell en gang for noen år siden, jeg kjenner planløsningen.

I sted så jeg for meg at han stod i døråpningen,

at Jan Erik krysset tunet med vedkubber i armene, at han

holdt på å miste dem, at Sigurd måtte legge på så han

kunne hjelpe ham å bære. Men er det sikkert? Kan det

ikke like gjerne være at de er inne, at Jan Erik tuller med

noen vedkubber som ligger ved peisen, at han løfter dem

til hodet og lager ører, for eksempel, eller at han løfter en

kubbe over hodet og liksom skal jage Sigurd rundt i rommet?

At Sigurd må legge på for å løpe?

Han ser ut som en idiot, er det fordi han holder på å

falle, eller fordi han gjør seg til? Er det forresten typisk

Sigurd å bruke et sånt uttrykk? Med et sukk tenker jeg

at nei, da jeg traff ham, ville Sigurd aldri sagt at noen så

ut som en idiot. Dette er barndomsvennenes påvirkning.

Særlig Jan Erik. Ikke den Sigurd jeg traff i Bergen for fire

år siden.

Ved fjerde avspilling avgjør jeg at han står ute. Innendørs

ville lydene av en tullende Jan Erik blitt kastet tilbake,

jeg ville ha hørt ham. Utendørs reiser lyden lenger.

Om da ikke Jan Erik er ute og Sigurd ser ham gjennom

vinduet.

Hvis Jan Erik i det hele tatt er der. Et annet hjørne av

frykten i magen bryter seg fri.

Jeg ringer Sigurd igjen. Det kimer og kimer. Hei, du

har kommet til Sigurd Torp, jeg kan dessverre ikke ta telefonen,

men legg igjen en beskjed, så ringer jeg tilbake. Det

piper.

– Hei, elskling. Det er meg. Kan du ringe?

Jeg nøler, venter. Hvorfor legger jeg ikke på?

– Jeg er glad i deg. Ok. Ring meg. Ha det.

Elskling. Vi har snakket om det. Vennen er for barnslig.

Kjære er for alvorlig, om man da ikke sier det ironisk,

i hvilket fall det blir fremmedgjørende. Baby er for tenåringer.

Skatten min er klissete.Men elskling. Litt koselig,

men ikke for søtt. Fra verbet «å elske», og dermed beskrivende.

Akkurat det vi føler, men ikke får oss til å si hver

gang vi snakker med hverandre på telefonen. Sigurd og

jeg er ikke et sånt par som sier «jeg elsker deg» på daglig

basis. Vi sparer det til store anledninger, hvisker det til

hverandre med stor inderlighet når det kjennes så sant at

det sprenger i brystet. Elskling er kode.

Jeg ringer Thomas. Han tar telefonen med det samme.

– Har dere hørt fra ham, spør jeg, og Thomas kremter,

svarer nei.

Jeg sier:

– Thomas. Hva er dette? Fleiper dere med meg, eller?

– Nei, sier Thomas, en stor, oval nektelse, hvordan kan

jeg tro noe sånt. – Nei, det ville vi aldri gjøre.

– Jeg bare, jeg skjønner det ikke, sier jeg.

Han sier:

– Ikke vi heller. Vi vet ikke hva vi skal tro. Det var ikke

noen spor i snøen utenfor her da vi kom. Jeg kan ikke tro

at han har vært her, jeg mener, er du sikker på at det er det

han sa?

Nå klemmer det til i magen. Thomas’ stemme er ikke

vinglete som Jan Eriks. Han snakker sammenhengende.

De er ikke fulle. Thomas er ikke slem, ikke egentlig.

Thomas har en vanlig humor, ler av Monty Python og

standup på TV.

Jeg sier:

– Han la igjen en beskjed på svareren min. Jeg har hørt

den fire ganger siden jeg snakket med dere sist. Jeg vet hva

han sier.

– Ok, sier Thomas. – Da vet jeg ikke. Han må ha tullet,

  1. Kanskje han skulle… Nei, jeg vet ikke.

Han puster tungt der inne. Bak ham sier Jan Erik noe.

Jeg holder pusten på min side.

– Hva gjør vi nå, spør Thomas.

Vi blir enige om å se det an, for hva annet er det å gjøre.

Gjør det du hadde planlagt, sier Thomas til meg, så jeg

lager kyllingsalat. Jeg åpner hvitvinsflasken. Jeg tenker, det

er for dumt. Jeg tenker, det kommer til å vise seg at det

var en forklaring på alt, vi kommer til å le av det, vi vil le

sammen, Sigurd og jeg. Jeg ser for meg hvordan jeg kommer

til å fortelle ham om akkurat dette øyeblikket, så da

stod jeg der, da, og laget kyllingsalat og visste ikke hva jeg

skulle tro, neimen, stakkars deg, tenkte du ikke på at jeg

selvsagt bare sov over på kontoret, nei, det falt meg ikke

inn, jeg skjønte ikke hvorfor du ikke ringte, men det var

jo selvsagt fordi, fordi, fordi. Men, elskling. Var du redd?

Jeg er så lei for at det ble sånn. At du ikke fikk kost deg

med den middagen og filmen. Nei, det er ikke farlig, klart

ikke det. Så lenge alt er i orden.

Klumpen i magen sliter mot laget jeg pakket den inn i.

Jeg heller opp et nytt glass vin.

Så Sigurd har løyet. Eller Jan Erik og Thomas lyver,

men jeg tror ikke det. Hvorfor stoler jeg mer på dem enn

på mannen min?

Fordi de er her nå. Fordi de snakker til meg. Fordi

Sigurd ikke dukker opp for å fortelle sin side av historien.

Det er det det går i. Sigurd, hvorfor gjør du ikke det? Kan

du ikke bare komme på banen. Fortelle hva den telefonbeskjeden

betyr?

Jeg ringer ham igjen.Det durer og durer, den aggressive

lyden, ingen svar, og så det lille kneppet idet telefonsvareren

kommer på, øyeblikket av håp, er det nå han svarer,

og så båndet. Hei, du har kommet til Sigurd Torp.

Maten smaker meg ikke. Jeg har funnet en jentefilm på

Netflix, Fornuft og følelser, en Jane Austen-filmatisering,

damer med kyser og lange kjoler, herrer med fine manerer

som undertrykker alt de føler. En film Sigurd aldri ville

giddet å se.

Så han løy. Hva så? Jeg sier at han aldri ville lyve, men

hva vet vel jeg. Hvis menn lyver, er det ikke da først og

fremst for konene sine? Finnes det ikke tusen grunner til

å lyve for den som står en nærest?

Jeg har vel løyet selv, lyver vel ofte, selv for Sigurd. Spesielt

for Sigurd. Sier det går bra i praksisen, litt tungt å

dra inn pasienter nå i vinter, men det kommer seg nok.

Sier ikke noe om at jeg føler meg ensom der ute i kontoret

over garasjen, jeg, som gledet meg til å slutte i jobben

med alle kollegene som klaget og kranglet og styrte og

sladret. Sier ikke at jeg ikke reklamerer, at jeg ikke har lagt

inn annonse på Google, enda han som gikk på kullet over

meg som driver privat, sier at det er måten å få pasienter

på, sier ikke noe om at jeg ikke har sagt fra til alle jeg

kjenner, om at jeg har startet opp, sier ikke at jeg ikke har

laget facebookside, at jeg ikke forsøker med alle midler å

finne pasienter. Sier bare det, det kommer seg nok. Lyver

mer, når jeg tenker meg om, sier at han jeg kjenner, også

synes det er tungt nå på vinteren, enda han aldri har sagt

det, bare sagt at det var litt stille den første måneden. Før

han begynte å reklamere. Jeg vrir ordene, legger til, trekker

fra. Så Sigurd ikke skal mase. Han har nevnt det et

par ganger. Du sa du kom til å tjene mer, ikke for å legge

press på deg, men vi trenger penger til oppussingen. Særlig

sier han dette når jeg maser på ham om at oppussingen

har stoppet opp. Gamle Torp sitter i veggene, han må gni

seg i hendene. Jeg har så mye å gjøre, sier Sigurd da, men

er det sant?

Atkinson, sier Sigurd. Det er en engelsk sjøfartstype

som bor i en leilighet ved St. Hanshaugen som Sigurd

har jobbet med, tegnet løsning for kjellerutbygging. Særlig

fru Atkinson har budt på problemer. Hun var trøblete

i begynnelsen, og verre er det blitt etter som prosjektet

skrider frem.Nei, sånn skulle ikke trappen bli, det var ikke

det vi ble enige om, sier fru Atkinson. I hennes hode skulle

det bli mye mer lys når det vinduet ble satt inn. Sigurd må

være vennlig, forstå at hun er skuffet, forklare, gå tilbake

til tegnebordet. I tillegg krangler hun på regningene. Jeg

betaler ikke for dette, sier hun, det var ikke dette vi ble

enige om.

Atkinson, sier Sigurd når han kommer hjem sent og

slenger seg ned foran TV’en, hun har vært på telefonen i

hele dag, jeg måtte for faen dra ned dit og kikke på trappen,

som ikke åpnet rommet slik hun hadde sett for seg.

Underforstått orker han ikke å jobbe i kveld, ikke med

badet, ikke med soverommet, spesielt ikke med noen av

trappene i dette kråkeslottet. Han vil sitte med beina på

bordet, se amerikanere på TV klare seg alene i villmarken

i 30 dager mens han spiller på PC’en sin. Fortjener han

ikke det? Når han har roet ned fru Atkinson i hele dag?

Eller har han det? Er det som når jeg sier at det er tungt

å dra inn pasienter?

Mens menneskene i filmen forsøker å uttrykke høflig

glede over at hjertene deres knuses, kommer jeg på den.

Dokumentholderen, det grå plastrøret som ikke er her.

Kanskje han skulle jobbe fra hytta. Kanskje det er logisk

at han tok med dokumentholderen. Men ringte han fra

hytta på Norefjell, når det ikke var noen spor foran døren

da Jan Erik og Thomas kom opp? Kanskje så han Jan

Erik med vedkubbene. Men hvorfor lyver de to kameratene

hans om det nå?

Han løy. Det må være slik. Kanskje lyver alle litt. Men

Sigurd løy om hvor han var. Om hvem han var sammen

med. Jeg hører svarerbeskjeden en gang til, kan den

utenat, det er ikke det. Hva hører jeg?

– Hei, elskling. Vi er fremme på hytta til Thomas.

Er det det minste hint av bedrag i stemmen hans?

– Her er det, ah, det er godt å være her.

Var nå det nødvendig, hvis alt var en løgn?Med et sukk,

til og med. Ah. Det er godt å være her. Vel, vet du hva,

Sigurd, her er det ikke godt å være, her, i Kongleveien, i

dette gamle huset, der den gamle bestefaren din levde og

døde, her, med den tomme kroken der dokumentholderen

skulle ha hengt, med stemmen din på telefonen, og

vennene dine som ringer meg og forteller meg ting jeg

ikke forstår.

Knitre, knitre.

– Det er bare Jan Erik. Han driver og holder på med

noen vedkubber.

Det begynner å koke i magen, varmt og voldsomt, det

smelter vekk frykt og agg, det er sint og kraftfullt og forløsende.

Så det er Jan Erik, sier du? Feil! Vi er fremme, sier

du? Løgn! Du er glad i meg? Din dritt. Jeg sletter telefonsvarerbeskjeden

i harnisk, bort med den, vil ikke ha den

mer, vil ikke vite av den, som om jeg kan slette minnet

av den med det samme, som om hele problemet slutter å

eksistere fordi den er borte.

Jeg setter kyllingsalaten i kjøleskapet. Jeg skrur av filmen,

skrur av TV’en. Jeg setter flasken til munnen og

tømmer resten av vinen ned i strupen.

Før jeg sovner, mens jeg ligger med Sigurds dyne rundt

meg og forsøker å få rommet til å slutte å snurre, tenker

jeg, det var kanskje ikke lurt. Å slette den beskjeden. Det

hadde kanskje vært greit å kunne spille den av igjen.

Pust, pust. Jeg kaver, våkner med hodet under Sigurds

pute. Var det noe? Hørte jeg en lyd? Jeg lytter, det er helt

stille.

Har han ringt? Telefonen er blank. Klokken er 3.46.

Plassen hans er tom, hans side av sengen kald.

– Sigurd?

Jeg sier det halvhøyt, gjentar det. Reiser meg, åpner

døren, roper ut, ned trappen, til stuen og kjøkkenet.

– Sigurd?

Det var som om det var en lyd der. Jeg våknet så plutselig.

Men jeg hører ingenting nå. Jeg legger meg igjen.

Ved siden av meg i sofaen sitter en historiestudine som prater

og prater. Hun har ansiktet vendt mot meg, drukner meg i

ordene sine, heller og spruter og øser dem over meg så de plasker

rundt ørene mine. Jeg ser mot verandadøren, den er åpen,

og på utsiden står venninnen min Ronja og snakker med en

gutt hun er interessert i. Det er hun som har slept meg med

hit. Vi satt hjemme i leiligheten vår og drakk sambucca fra

noen shotteglass hun kjøpte til meg i Peru i sommer, de er pyntet

med billige trykk av religiøse symboler, vi lo så vi gråt da

jeg pakket dem opp, og Ronja sa, hvis jeg drikker opp først,

går vi på den festen der Han Du Vet skal komme, og hvis du

drikker opp først, drar vi til hun venninnen din på Gyldenpris,

slik vi egentlig planla. Ronja drakk fortest, og her er vi.

Da jeg satte meg i sofaen, sa historiestudinen:

Så hva driver du med, da?

– Jeg studerer psykologi, sa jeg.

Hun sa:

Er det sant?

Jeg sa:

Ja.

Jeg visste hvor det bar. Jeg snudde meg etter Ronja, men

hun var allerede på verandaen.

Hun sa:

Da kan du kanskje hjelpe meg med noe. Du forstår,

pappa har giftet seg på nytt, foreldrene mine skilte seg da jeg

var ti, og den nye kona hans, la meg bare beskrive henne med

ett enkelt ord, hun er en hurpe.

Slik har det fortsatt. Jeg leter med øynene etter noen

jeg kjenner. Men det er Ronjas muligens-kjærestes venn som

arrangerer festen. Han er arkitektstudent og sitter på kjøkkenet,

jeg så ham da jeg satte ølen i kjøleskapet, da var han i ferd

med å fortelle en jente med piercinger i hele ansiktet om hvordan

han hadde tenkt å finne opp kjøkkenet på nytt. Det

sitter noen jenter og diskuterer i sofaen som vender mot oss,

men de er venninner, den ene har armen rundt den andre, og

den tredje slår den første på låret mens hun snakker.Det indikerer

en form for intimitet jeg ikke er en del av. Det er ikke

noe jeg kan bryte inn i. Så er det de fulle guttene som spiser

saltkringler ved spisebordet, og så er det han ene som står og

lener seg mot dørkarmen.

Han. Han står alene. Han ser ikke ut til å plages ved det,

men det kan være tillært. Han myser ut i luften foran seg, tenker

kanskje på noe. Ølflasken i hånden hans har revnet etikett.

Hendene hans har malingsflekker, men de er fine, passe

krokete, slik hender skal være. Han har bitt neglene helt ned

til røttene.

Jeg ser ham, de ødelagte neglene hans, de myke øynene, det

småbustete håret, men det jeg ser, er først og fremst at han står

alene. Han ser ikke håpløs ut, men han står alene, og jeg bare

vet at han venter på å treffe noen, noen som er morsom og

smart og passelig tiltrekkende, noen som meg.

Unnskyld meg, sier jeg til historiestudinen og reiser meg.

Jeg går bort til ham.

Hei, sier jeg, – er det deg?

Jeg legger armene rundt nakken hans og hvisker, like mot

det lille, runde øret hans: Lat som om du kjenner meg.

Hei, sier han.

Jeg ser på ham. Han har en føflekk under det venstre øyet,

den strekkes når han smiler.

Lenge siden sist, sier jeg, – ikke siden den dagen i Berlin.

Han sier:

Berlin, ja. Det må være flere år siden.

– Dro du til Frankrike som du sa du skulle, spør jeg.

– Nei, sier han, han smiler mer, føflekken trekkes ut, tynnere,

lengre, – jeg endte med å dra til Australia. Studerte i

to år på en pandaskole. Ble pandolog.

Jeg ler. Ok, så han spiller med. Men det var jeg som satte

det i gang. Jeg er morsommere.

Det er helt utrolig at du sier det, sier jeg, – for pandaen

min er faktisk syk om dagen.

– Hvordan syk?

– Litt nedfor. Hoster og harker. Kan du hjelpe?

– Dessverre, sier han, – jeg fusker ikke i pandamedisn. Jeg

underviser.

Vi gliser til hverandre. Det er nok. Han ser seg om, lener

seg mot meg og sier, med lavere stemme:

Hvorfor later vi som om vi kjenner hverandre?

– Jeg prøver å slippe unna hun i sofaen.

Han lener hodet ut forbi mitt for å kikke, og jeg ser nakken

hans, en sterk, frisk sene midt i den, og jeg tenker jeg liker

det, senete menn.

Hun ser ut til å være 1,60 og veie 50 kilo, sier han, – jeg

tror du kan ta henne.

Nå er han for morsom, tenker jeg, han må bevise noe, og

dessuten er det ikke pent å si noe om vekt, selv om det er sant

at jeg er nesten tjue centimeter høyere enn henne.

Jeg tror du heter Harald, sier jeg.

– Feil, sier han.

– Er du sikker? Du ser ut som en Harald. Vel, uansett,

Harald, denne festen er ikke det jeg trodde den skulle være.

Hva sier du til å ta en hamburger på BT-hjørnet?

– Jeg er med, sier han. – Men kall meg Sigurd. Harald er

broren min.

Fordi han stod alene. Fordi gutter som han står på fester og

kikker etter jenter som meg. Fordi jeg var småfull og tjuefem.

Fordi venninnen min stod på verandaen og snakket med en

gutt. Fordi jeg var så trygg med henne, med de andre jentene

jeg kjente på den tiden, at det ikke spilte noen rolle for meg

om han sa ja eller nei.