Villblomster

Faren hadde kalt henne Embjørg. To ganger. Mens Staynor fylte lungene og svimmelheten gled over, foldet han arbeidsnevene med alle blodflekkene og rakte dem slik, hardt sammenflettet, mot henne.
«Om jeg en dag må stå foran himmelporten med noens blod på hendene, utestengt, håper jeg for Guds skyld at jeg står der alene. Gud hjelpe deg, Steynor, så ikke forfedrenes misgjerninger skal ramme deg enda hardere enn de allerede har gjort.»