Osnabrück

Osnabrück er en roman om forholdet mellom en mor og en datter, laget som en datters portrett av sin mor mens moren ennå var i live, og skrevet med like mye ømhet og humor som brutalitet. I Osnabrück forsøker datteren å redde morens jødiske slekt fra glemselen. Med morens hjelp, og gjennom skriften, vil hun vekke dem alle til live og få dem til å fortelle før det blir for sent. Etter at romanens Eve Klein forlot den tyske byen, som romanen henter sin tittel fra, tidlig i 1930-årene, ble hele slekten utryddet. Mellom mor og datter er det et forhold som ikke kan kalles kjærlig. Likevel er de, og har de vært, uadskillelige. Moren er den realistiske, den konkrete og den som har økonomisk sans. Om sin egen mor sier forfatteren: «Når min mor konfronteres med noe tragisk, tar hun på seg ryggsekken og går.» Om seg selv sier Cixous: «Jeg er en tragisk person, for alltid bergtatt av det tragiske.» Slik er forholdet mellom mor og datter også i romanen: Datteren er poet, drømmer og oppdager. Datterens portrett av moren er en følelsesnær, jeg-sentrert, åpen og monologisk fortelling, en fortelling full av humor og paradokser. Dette er en roman om det livslange morstapet, like fra den første tårevåte adskillelsen da treåringen skal begynne på skolen i åpningsscenen .; «Tre og eit halvt år gammal miste eg mor mi. Det var første gangen.» .; til de avsluttende scenene der den gamle morens liv nærmer seg en slutt. Boka gjengir tankene på døden, og det endelige morstapet blir tydelig. En modig disseksjon av et forhold som rommer det meste: kjærlighet, hat, incestuøse trekk, frastøting og tiltrekning, fortielser og blottleggelser.«Etter Osnabrück må man virkelig betrakte sin egen mor på en ny måte.»Fabienne Pascaud, Télérama