Virkelighetslitteraten

Ikke lenge etter at Heivoll var på plass i sin nye bolig, var nærmeste nabo i ferd med å flytte ut av sin. Som alltid når noen flytter, finnes det ting man ikke har tenkt å ta med seg videre, men som man ikke helt har hjerte til å kaste.

– Hvordan oppstår bøker?

– Noen ganger er det flere forskjellige årsaker, andre ganger starter det spontant. Som Forklaringen, som oppstod der og da, sier Heivoll.

Naboen hadde en gammel koffert som viste seg å være full av nesten like gamle aviser. Han visste at Heivoll var en forfatter som nærmest hadde gjort det til en spesialitet å skrive nye historier basert på gamle hendelser.

Heivoll åpnet en tilfeldig avis, og kom over en drapssak som involverte barn. Flere av de andre avisene i kofferten var fra den samme tidsperioden. Det sto om hendelsen, om mysteriet, skrekken som satte seg i nabolaget og mulige mistenkte. Heivoll leste, kom snart på at denne saken hadde han såvidt hørt om tidligere i løpet av oppveksten, og det hele hadde skjedd bare 200 meter fra hans nye hjem.

– Da skjønte jeg at dette tilhørte min litterære husholdning.

«Han var jo ingen ukjent. Han var ikke noe ubeskrevet blad. Uskylden var slett ikke rein og plettfri. Man hadde sett ham på sykkelen. Man hadde sett ham i Wergelands-parken, på rutebilstasjonen, i regnet ute på Lagmanns-holmen. Man hadde hørt rykter om ham, og ryktene ble til historier: Noen unger hadde gjort en observasjon noen uker tidligere. De hadde fulgt stien som gikk bak bebyggelsen på Grimsmyra, den som ble kalt Kjærlighetsstien. De hadde skrådd opp i skogen, oppover mot stampene i Baneheia, og da – inne blant trærne i den bratte skråningen fått øye på en mann.»

Som om ikke flyttingen, kofferten med avisene, og den gamle drapssaken i det nye nabolaget var nok for Heivoll, utspilte en annen hendelse seg i virkeligheten mens han skrev boken. En 20 år gammel barnedrapssak, der svaret på hvem som var skyldig ble til et spørsmål om hvem som var uskyldig, etter at mediene igjen begynte å skrive om Baneheia.

– Det er en ren tilfeldighet, men jeg har kjent på dette underveis i bokskrivingen. Det har vært veldig spesielt å skrive denne boka parallelt med det som skjer i virkeligheten. Jeg kjører forbi Baneheia hver dag, og har følt at jeg har vært i begivenhetenes sentrum på en måte. Men utover de ytre parallellene har ikke min bok noe med den saken å gjøre. Det er kanskje som et ekko, men den er noe helt annet, sier Heivoll.

Boken er ingen krim, men helt klart et mysterium. Hvem er morderen, og hvorfor blir Eli drept?

For når drap begås, og kanskje spesielt når barn er involvert, leter man etter en forklaring.

– Er det meningsløse et tema i boken?

– Vanskelig å si, men det handler om en dyptliggende ensomhet, å være fullstendig alene, og en voldsom lengsel etter et annet menneske. Den dype, dype ensomheten og den dype, dype lengselen etter andre, sier Heivoll.

Han er ikke så interessert i selve forbrytelsen, som i alt som ligger rundt den.

– Problemet med denne saken, som i andre saker som har med forbrytelser og gjerningsmannprofil å gjøre, er at man kan være uskyldig. Spennet mellom alle ingrediensene i en drapssak er fascinerende. Boken er som en slags omvendt krim, jo nærmere man kommer forklaringen og løsningen, jo større blir gåten. Tittelen er egentlig ironisk ment, det er ingen forklaring, det handler om å møte en av livets gåter. Vi kommer til et visst punkt, og etter det kan vi ikke gi noen forklaring. Det som skjer er til syvende og sist uforklarlig.

Heivoll slo for alvor gjennom hos publikum med boken Før jeg brenner ned som kom i 2010, åtte år og åtte bøker etter debuten. Den var også basert på virkelige hendelser i nær fortid, på den tiden Heivoll ble født på slutten av 70-tallet. Han diktet om virkeligheten, men i motsetning til en annen forfatter fra Sørlandet som ble gjenstand for diskusjon om virkelighetslitteratur på den tiden, skrev Heivoll om hendelser utenfor sitt eget liv. Siden har han i stor grad brukt denne metoden i sine voksenbøker. Han tar tak i virkelige hendelser, researcher hva som har skjedd, og skriver en fortelling med det som utgangspunkt.

Heivoll sammenligner det å starte på en bok med å være ung.

– Å stå utenfor ideen er som å være 17 år og stå foran livet. Alle muligheter er åpne, man kan få til hva som helst! Men så fort man begynner å skrive, kommer problemene. Det er som å være i 20-årene, man nærmer seg 30, og innser at alle muligheter ikke er åpne. Å skrive en roman er som å leve livet fra man er 17 til man er 40. Man starter med en åpen idé, men underveis blir man fanget av hvordan boken er og hvordan den skal bli. Så blir den slik, og da blir man ferdig med den. Da har jeg alltid lyst på å skrive en ny bok, sier Heivoll.

Da savner han rushet over å være 17, med alle mulighetene åpne. Men for å gi ut bøker, må han også klare å gjøre seg ferdig med teksten.

– Det mange forfattere opplever som lammende, er friheten. Hvert ord, hver setning kunne vært skrevet annerledes. Du må ha en fandenivoldskhet. Når jeg er ferdig med en bok, så er jeg ferdig. Jeg leser aldri om igjen noe jeg har skrevet, bortsett fra under opplesninger. For meg er det ikke vanskelig å gi slipp på en bok. Jeg liker starten, der alle mulighetene for ideen er åpne, jeg liker rushet. Jeg tenker alltid at neste gang skal jeg skrive den optimale romanen og alt skal være og bli slik jeg ser for meg.

Heivoll var opptatt av å være forfatter da han startet. Å vise at han kunne skrive. Nå ser han litt mer pragmatisk på det.

– Jeg er bare forfatter mens jeg skriver. Jeg føler at jeg vaser rundt i hverdagens trivaliteter store deler av tiden, som jo også er selve livet. Noen forfattere går rundt og tenker på det de skriver hele tiden, det gjør jeg sjelden. I bunn og grunn er det når jeg skriver jeg er forfatter. Tiden utenfor det er jeg noe annet, sier han.

– Jeg har aldri gjort noe annet enn å skrive, og har levd utelukkende av det siden jeg var 23 år, men jeg føler meg ikke som forfatter - hva nå enn det er.

Mon det.

Forklaringen gis ut midt i fellesferien, og Heivoll befinner seg selv i Larvik-traktene hver sommer. Det er der kona kommer fra, der har de selv en hytte, der kan de bade og fiske og spise reker i skyggen. De fastboenede svigerforeldrene har et hus, hvor Heivoll har en egen liten skrivestue. For sommer og ferietid betyr ikke at han ikke skriver. For det gjør han. Hver dag. Allerede til høsten kommer neste bok, denne gang nok en barnebok.