Hopp til hovedinnhold

Virkelighetslitteraten

En koffert full av gamle aviser skulle vise seg å også inneholde Gaute Heivolls nye roman.
Publisert15. jul. 2021
Foto & videoARK
TekstKjetil Lyche

Det å flytte kan være spennende for noen og enhver. Man vet ikke helt hva man går til, men man vet hva man gir opp: Det nære og kjære, som boligen, der man vet hvor alt er, hvor man kjenner møblenes plassering så godt at man kan bevege seg fra rom til rom i søvne uten å snuble. Om man ikke bare flytter fra en bolig men fra et sted man har bodd stort sett hele livet, gir man også opp den daglige nærheten til de geografiske områdene rundt. Lyden av vinden som rufser i trærne utenfor det halvåpne vinduet, den raskeste stien gjennom skogen til vannet, nøyaktig hvor mosen ligger på bergene underveis.

Forfatter Gaute Heivoll visste at han forlot alt dette kjente, da han for to år siden flyttet med familien til Kristiansand. Gjennom mange år, i flere bøker, har landskapet fra hjembygda Finsland i Indre Agder nærmest vært en alltid tilstedeværende karakter, sentralt eller i ytterkant av bøkene hans. Der har han bodd mesteparten av sitt liv, og kanskje det er derfor han har klart å beskrive det for ham så lokale på en så universell måte at bøkene er utgitt i over 20 land. Så da han flyttet, visste han hva han ga opp, men ikke helt hva han ville få fra sitt nye hjemsted. Kunne han fortsatt gå ut av døren og rett inn i en ny bok?

Født: 13. mars 1978

Bor:
Kristandsand

Familie:
Gift og tre barn.

Bakgrunn: Har studert jus og psykologi, og tatt forfatterstudiet i Bø. Har skrevet barnebøker, romaner, noveller, skuespill, dikt og essay. Han har også vunnet en rekke priser, deriblant Brageprisen i 2010 for romanen Før jeg brenner ned.

Aktuell: Romanen Forklaringen som kommer nå i sommer.

Ikke lenge etter at Heivoll var på plass i sin nye bolig, var nærmeste nabo i ferd med å flytte ut av sin. Som alltid når noen flytter, finnes det ting man ikke har tenkt å ta med seg videre, men som man ikke helt har hjerte til å kaste.

– Hvordan oppstår bøker?

– Noen ganger er det flere forskjellige årsaker, andre ganger starter det spontant. Som Forklaringen, som oppstod der og da, sier Heivoll.

Naboen hadde en gammel koffert som viste seg å være full av nesten like gamle aviser. Han visste at Heivoll var en forfatter som nærmest hadde gjort det til en spesialitet å skrive nye historier basert på gamle hendelser.

Heivoll åpnet en tilfeldig avis, og kom over en drapssak som involverte barn. Flere av de andre avisene i kofferten var fra den samme tidsperioden. Det sto om hendelsen, om mysteriet, skrekken som satte seg i nabolaget og mulige mistenkte. Heivoll leste, kom snart på at denne saken hadde han såvidt hørt om tidligere i løpet av oppveksten, og det hele hadde skjedd bare 200 meter fra hans nye hjem.

– Da skjønte jeg at dette tilhørte min litterære husholdning.

Forklaringen begynner med det som må være alle foreldres store mareritt. De to 15 år gamle venninnene Kristin og Eli tar følge hjem fra skolen. Det er en fin ettermidddag sent i november 1967. Eli bor langt nok unna skolen til at hun kan ta buss, men lar være, siden de har sluttet så tidlig på skolen denne dagen. I stedet går hun sammen med Kristin, som bor nærmere skolen. De går langs jernbaneskinner, gjennom en eventyrskog full av hule eiketrær, de skynder seg litt gjennom en kløft i et fjell, videre forbi en trehusbebyggelse. Det er stille i gatene og husene fordi det er tidlig på ettermiddagen, de ser ingen, og ingen ser dem. De går videre opp til blokkene der Kristin bor, prater om at de kanskje kan ta følge i morgen også. Eli vil fortsatt gå i stedet for å ta bussen hjem.

Siden hører ingen fra henne, før letemannskaper finner henne i et skogholt, rett ved sentrum, drept med kniv.

Alt dette kunne Heivoll lese om i avisene i kofferten. Han leste også at det raskt dukket opp en mulig gjerningsmann, en fyr nabolaget visste var litt annerledes.

«Han var jo ingen ukjent. Han var ikke noe ubeskrevet blad. Uskylden var slett ikke rein og plettfri. Man hadde sett ham på sykkelen. Man hadde sett ham i Wergelands-parken, på rutebilstasjonen, i regnet ute på Lagmanns-holmen. Man hadde hørt rykter om ham, og ryktene ble til historier: Noen unger hadde gjort en observasjon noen uker tidligere. De hadde fulgt stien som gikk bak bebyggelsen på Grimsmyra, den som ble kalt Kjærlighetsstien. De hadde skrådd opp i skogen, oppover mot stampene i Baneheia, og da – inne blant trærne i den bratte skråningen fått øye på en mann.»

Som om ikke flyttingen, kofferten med avisene, og den gamle drapssaken i det nye nabolaget var nok for Heivoll, utspilte en annen hendelse seg i virkeligheten mens han skrev boken. En 20 år gammel barnedrapssak, der svaret på hvem som var skyldig ble til et spørsmål om hvem som var uskyldig, etter at mediene igjen begynte å skrive om Baneheia.

– Det er en ren tilfeldighet, men jeg har kjent på dette underveis i bokskrivingen. Det har vært veldig spesielt å skrive denne boka parallelt med det som skjer i virkeligheten. Jeg kjører forbi Baneheia hver dag, og har følt at jeg har vært i begivenhetenes sentrum på en måte. Men utover de ytre parallellene har ikke min bok noe med den saken å gjøre. Det er kanskje som et ekko, men den er noe helt annet, sier Heivoll.

Livets vei. Heivoll sier han står i dyp gjeld til skrivingen. – Den har fått meg til å skrive ting jeg ikke hadde tenkt eller planlagt. Det er noe uforutsigbart i min skriving, den bringer meg til steder og bøker jeg ikke hadde planlagt.
Livets vei. Heivoll sier han står i dyp gjeld til skrivingen. – Den har fått meg til å skrive ting jeg ikke hadde tenkt eller planlagt. Det er noe uforutsigbart i min skriving, den bringer meg til steder og bøker jeg ikke hadde planlagt.

Boken er ingen krim, men helt klart et mysterium. Hvem er morderen, og hvorfor blir Eli drept?

For når drap begås, og kanskje spesielt når barn er involvert, leter man etter en forklaring.

– Er det meningsløse et tema i boken?

– Vanskelig å si, men det handler om en dyptliggende ensomhet, å være fullstendig alene, og en voldsom lengsel etter et annet menneske. Den dype, dype ensomheten og den dype, dype lengselen etter andre, sier Heivoll.

Han er ikke så interessert i selve forbrytelsen, som i alt som ligger rundt den.

– Problemet med denne saken, som i andre saker som har med forbrytelser og gjerningsmannprofil å gjøre, er at man kan være uskyldig. Spennet mellom alle ingrediensene i en drapssak er fascinerende. Boken er som en slags omvendt krim, jo nærmere man kommer forklaringen og løsningen, jo større blir gåten. Tittelen er egentlig ironisk ment, det er ingen forklaring, det handler om å møte en av livets gåter. Vi kommer til et visst punkt, og etter det kan vi ikke gi noen forklaring. Det som skjer er til syvende og sist uforklarlig.

Heivoll slo for alvor gjennom hos publikum med boken Før jeg brenner ned som kom i 2010, åtte år og åtte bøker etter debuten. Den var også basert på virkelige hendelser i nær fortid, på den tiden Heivoll ble født på slutten av 70-tallet. Han diktet om virkeligheten, men i motsetning til en annen forfatter fra Sørlandet som ble gjenstand for diskusjon om virkelighetslitteratur på den tiden, skrev Heivoll om hendelser utenfor sitt eget liv. Siden har han i stor grad brukt denne metoden i sine voksenbøker. Han tar tak i virkelige hendelser, researcher hva som har skjedd, og skriver en fortelling med det som utgangspunkt.

Skriveferie. Gaute Heivoll tilbringer deler av sommeren hos svigerforeldrene i Larvik, hvor han har en egen skrivestue.
Skriveferie. Gaute Heivoll tilbringer deler av sommeren hos svigerforeldrene i Larvik, hvor han har en egen skrivestue.

Det kunne ikke bli noe annet enn forfatter av Heivoll. Helt siden han satt på fanget til faren som leste for ham, har han vært bergtatt av fortellingens kraft. Over halve livet har han levd av skriving. Han sier at han bevisst gjorde de første bøkene han skrev vanskelig tilgjengelige for å vise at han kunne skrive, vise at han kunne være en forfatter. Da var han tidlig i 20-årene. Nå er han trygg på seg selv som forfatter, og har funnet sin stemme. Og han er særdeles produktiv, med noveller, dikt, skuespill, barnebøker og romaner på listen. Han har fått Brageprisen, Sultprisen, Tidenprisen og Sørlandets litteraturpris flere ganger. Forklaringen er hans 24. utgivelse.

– Det er mer en måte å leve på, enn det er en jobb. Jeg skriver hver dag, jeg holder alltid på med noe. Ofte skriver jeg på flere ting samtidig, sier han.

– Når skriver du?

– Versjonen jeg ofte forteller er at jeg står opp tidlig, og skriver fra fem om morgenen til syv, da barna våkner. Sannheten er vel at jeg oftere skriver i perioder på morgenen. Sånn det er nå, så skriver jeg etter at den yngste datteren er levert i barnehagen. Kall det rutine eller kall det nødvendighet, men jeg må skrive hele tiden for å være i balanse. Min kone merker det på humøret mitt hvis det er perioder det går trått. Og hun merker det også når det er en god periode. Det høres tvangsmessig ut, men for meg er skrivingen dypest sett lykke, det er en gledesfølelse, en frihetsfølelse.

Heivoll sammenligner det å starte på en bok med å være ung.

– Å stå utenfor ideen er som å være 17 år og stå foran livet. Alle muligheter er åpne, man kan få til hva som helst! Men så fort man begynner å skrive, kommer problemene. Det er som å være i 20-årene, man nærmer seg 30, og innser at alle muligheter ikke er åpne. Å skrive en roman er som å leve livet fra man er 17 til man er 40. Man starter med en åpen idé, men underveis blir man fanget av hvordan boken er og hvordan den skal bli. Så blir den slik, og da blir man ferdig med den. Da har jeg alltid lyst på å skrive en ny bok, sier Heivoll.

Da savner han rushet over å være 17, med alle mulighetene åpne. Men for å gi ut bøker, må han også klare å gjøre seg ferdig med teksten.

– Det mange forfattere opplever som lammende, er friheten. Hvert ord, hver setning kunne vært skrevet annerledes. Du må ha en fandenivoldskhet. Når jeg er ferdig med en bok, så er jeg ferdig. Jeg leser aldri om igjen noe jeg har skrevet, bortsett fra under opplesninger. For meg er det ikke vanskelig å gi slipp på en bok. Jeg liker starten, der alle mulighetene for ideen er åpne, jeg liker rushet. Jeg tenker alltid at neste gang skal jeg skrive den optimale romanen og alt skal være og bli slik jeg ser for meg.

Verre og lettere. – Det blir bare verre, sa en kollega da Heivoll ga ut sin andre bok og fryktet skrivesperre. – Men jo mer jeg skriver, jo mer får jeg å skrive om. Jo mer jeg lever, jo mer får jeg å skrive om, sier Heivoll i dag.
Verre og lettere. – Det blir bare verre, sa en kollega da Heivoll ga ut sin andre bok og fryktet skrivesperre. – Men jo mer jeg skriver, jo mer får jeg å skrive om. Jo mer jeg lever, jo mer får jeg å skrive om, sier Heivoll i dag.

Ferietid betyr gjerne ekstra tid til lesing for bokormer, det er tiden da folk tar frem bøkene de ikke helt har hatt tid til å lese i stormen av skoleavslutninger og innspurt av jobboppgaver, og der bøker tas med i bagasjen. Heivoll håper folk også faktisk leser bøkene, og ikke bare rister sanden av dem før de pakkes tilbake blant håndklær og sommertøy som en del av sommerens lettere dårlige samvittighet.

– Lesing er en truet aktivitet i vår tid. Personlig leser jeg ikke så mye. Altså, jeg leser bøker, men jeg er ikke en storsluker. Det har sin sammenheng med at jeg stort sett skriver selv. Da er det forstyrrende å lese andre ting parallelt.

– Hva er fint med å lese en bok?

– For meg har lesingen vært veldig viktig fra jeg var liten. Det har gitt meg alt, jeg har alt å takke lesingen for. Alt som har skjedd i mitt liv fra å lese bøker til å skrive bøker; lesingen har betydd alt. Lesing er en aktivitet som kan gi livet ditt en helt annen dybde og en helt annet forståelse, på et helt annet nivå. Man kan ikke måle det, man kan ikke sette det opp på et skjema, men at det gjør livet ditt dypere, det er jeg ikke i tvil om.

Heivoll var opptatt av å være forfatter da han startet. Å vise at han kunne skrive. Nå ser han litt mer pragmatisk på det.

– Jeg er bare forfatter mens jeg skriver. Jeg føler at jeg vaser rundt i hverdagens trivaliteter store deler av tiden, som jo også er selve livet. Noen forfattere går rundt og tenker på det de skriver hele tiden, det gjør jeg sjelden. I bunn og grunn er det når jeg skriver jeg er forfatter. Tiden utenfor det er jeg noe annet, sier han.

– Jeg har aldri gjort noe annet enn å skrive, og har levd utelukkende av det siden jeg var 23 år, men jeg føler meg ikke som forfatter - hva nå enn det er.

Mon det.

Forklaringen gis ut midt i fellesferien, og Heivoll befinner seg selv i Larvik-traktene hver sommer. Det er der kona kommer fra, der har de selv en hytte, der kan de bade og fiske og spise reker i skyggen. De fastboenede svigerforeldrene har et hus, hvor Heivoll har en egen liten skrivestue. For sommer og ferietid betyr ikke at han ikke skriver. For det gjør han. Hver dag. Allerede til høsten kommer neste bok, denne gang nok en barnebok.

Forklaringen

Av Gaute Heivoll

November 1967. En femten år gammel jente blir funnet knivstukket i et skogsområde like utenfor sentrum. Avisene tar frem krigstypene. Hele byen befinner seg i sjokk. Hvem kan ha gjort dette? En ung mann kommer raskt i politiets søkelys.

Kjøp boken

Drøm om de levende

Av Gaute Heivoll

Han vokser opp midt i skoghavet. Bygda er liten, likevel rommer den en hel verden. Det er revebjellene i Gunvors hage, og Jakobs brønn, det er butikken til Mass og historien om Laura Andersen som slo Jesus ned fra himmelen med en hesjestaur. Og det er Klaus som har en sprekk i beinet som ikke vil gro.

Kjøp boken

Utgivelser:

Drøm om de levende, 2020
Sang for sekstiåtte forrædere, 2018
De skyldfrie, 2016
Øksa og ishavet , 2015
Det kom et brev, 2015
Femten fortellinger fra 150 år, 2013
Over det kinesiske hav, 2013
Jeg kommer tilbake i kveld,
2012
Kongens hjerte, 2011
Før jeg brenner ned, 2010
Ord for ord,
2009
Himmelarkivet, 2008
Doktor Gordeau og andre noveller, 2007
Kjærlighetsdikt på bunnen av elva, 2006
Ungdomssangen, 2005
Metaforenes tyranni?
2005
Omars siste dager, 2003
Utskrift.
Nye norske noveller, 2003
Liten dansende gutt, 2002
Postboks 6860, 2000

Barnebøker:

Estragons historier. Himmelmannen, 2020
Klokkerens evangelium, 2019
Estragons historier. Rottefangeren fra Sorø, 2018
Det svarte pianoet, 2015
Lyset om kvelden, 2014
Svalene under isen, 2012
Båten mellom stjernene, med Line Halsnes, 2010
Himmelen bak huset, 2008