Hopp til hovedinnholdet

– Jeg kommer fra et sted mange lengter til

Stadig flere drømmer om et liv på landet. I sin nye roman, Etterklang, vil forfatter Helga Flatland vise et mer nyansert og realistisk bilde av livet på bygda.
Foto & videoAgnete Brun
TekstBerit Rødstøl

Under pandemien økte flyttestrømmen fra by til bygd. Flere valgte å forlate bylivet til fordel for større plass, nærhet til naturen og et «enklere» og «mer autentisk» liv på landet. – Plutselig var verdiene andre steder enn i Oslo. Det er ikke lenger meningsproduksjon og langhelger i Paris som er hot. Nå er det in med selvberging og det å være i takt med naturen og seg selv, sier Helga, som selv er oppvokst på en storgård i bygda Flatdal i Telemark.

Hvem: Helga Flatland debuterte i 2010 med romanen Bli hvis du kan. Reis hvis du må, om fire unge menn som verver seg til Afghanistan. Den ga henne Tarjei Vesaas debutantpris, Ungdommens kritikerpris og Aschehougs debutantstipend. I 2011 kom den frittstående oppfølgeren Alle vil hjem. Ingen vil tilbake, og hun avsluttet trilogien med Det finnes ingen helhet i 2013, som blant annet ble nominert til Bokhandlerprisen. Hun ble tildelt Bokhandlerprisen i 2017 for sin roman, En moderne familie.

Født: Oppvokst på gård i Flatdal i Telemark. Bor på Kampen i Oslo

Aktuell
med romanen Etterklang

Dynamikken mellom by og bygd har interessert henne helt siden hun skreiv den kritikerroste trilogien om bygdeguttene som vervet seg til krigen i Afghanistan. – I mye nyere norsk samtidslitteratur synes jeg bygda har blitt skildret på en måte jeg ikke kjenner meg igjen i, dystert, mørkt og med ensidige karakterer. Mye skittenrealisme. Det betyr ikke at jeg ikke anerkjenner at bygda også kan romme dette, men jeg vil vise at den kan være noe annet. Derfor var det viktig for meg å skrive om det morderne landbruket, ikke bare de nedleggingstruede gårdene og de ensomme bøndene, sier hun.

Forfatteren møter stadig mennesker som tar det for gitt at hun har foretatt en klassereise siden hun kommer fra bygda. – Jeg har flere ganger opplevd at det blir tatt som en selvfølge, uten at de aner noe om min bakgrunn eller hva jeg kommer fra, sier hun og viser til en scene i Etterklang der gamle Johannes, en av romanens hovedpersoner, blir intervjuet av en ung og uerfaren NRK-journalist. «Men da journalisten i opptakta til eit spørsmål innforstått refererer til klassereisa Johannes som kunstnar har føreteke, brest det for han. Klassereise, seier han høgt og hånleg, veit du kva eg kjem frå, veit du i det heile teke kor du er?

Jeg synes å huske at jeg tenkte at det skulle være mindre moderne, at jeg på en måte skulle reise tilbake i tid, jeg oppdager i alle fall at både mamma og jeg har pakka ned klær med tanke på en slags hyttetur. Jeg ble flau da vi rusla en tur i bygda den første dagen, hun hadde på seg den typiske hyttenikkersen sin i skinn, et plagg jeg fra før har forsøkt å forby henne å bruke på alle mulige måter, den hører ikke hjemme noe sted, det er et ikke-plagg, har jeg sagt, men hun mener at den er både praktisk og fin. Passe luftig, passe varm. Passe ubrukelig, svarer jeg, du kan like gjerne gå med bermudashorts. Da hun tok den på seg her, var jeg for første gang usikker på om det faktisk var innafor å bruke den. Vi ble forbijogga av tightser og joggebukser, passerte arbeidsbukser og kjeledresser, ser du, ingen bruker nikkers her, sa jeg til mamma, ingen bruker den stygge anorakken din heller, svarte hun og nappa meg i hetta og lo.

Fra boka Etterklang

Etterklang handler om Mathilde som rømmer fra Oslo etter at hun har hatt et forhold til den atten år gamle eleven sin. Hun flytter til et nedslitt hus på storgården til brødrene Johs og Andres. Mathilde ser for seg et mye mer gammeldags og autentisk småbruk enn det moderne industribruket som møter henne og oppdager raskt at hun ikke kan rømme fra sine egne håpløse relasjonelle mønstre. – Mathilde ender opp med å gjøre de samme feilene på nytt. Det relasjonelle kompasset hennes er ganske ødelagt, hun føler seg uten forankring, og er veldig søkende, men kanskje ikke etter de helt riktige tingene, sier Helga.

I bygda møter Mathilde en tradisjonell og traust kultur med mye kvinneforakt. I romanen fortelles gamle slåttesoger, som handler om kvinner som gjør opprør og som blir straffet for det. Det er den avdøde morfaren til Johs og Andres, Johannes, som styrer familien fra grava. – Det meste er forutbestemt av ham, og dessuten av 300 år med tradisjoner. For familien til Johs og Andres er tradisjoner en udiskutabel verdi, de har tradisjoner for nesten alt, og de følges slavisk uten at noen stiller spørsmål ved dem, før Mathilde kommer og stiller seg uforstående. Jeg har tenkt at det sier mye om dem som familie, at familieidentiteten er så avhengig av hvem de har vært, og at det gjenkjennelige og trygge i å opprettholde tradisjonene er en ramme de ikke våger å bevege seg ut av, for hvem er de da? spør Helga.

Helga Flatland er vokst opp på en storgård i bygda Flatdal i Telemark. Foto: Privat.
Helga Flatland har vokst opp på en storgård i bygda Flatdal i Telemark. Foto: Privat.

– Hvorfor har Johannes så mye makt over familien?

– Johannes er kanskje en av de mest outrerte karakterene jeg har skrevet frem. Og den jeg har moret meg mest med. Jeg har beskrevet ham som en av landets fremste felespillere, og som ekstremt nevrotisk, sier Helga. – Nevrosene som herjer i ham, gjør at han i neste omgang herjer med familien sin. Han er uforutsigbar og kompromissløs, en ganske skummel kombinasjon, og han trenger – og forlanger – konstant beundring fra omgivelsene sine. Han er ikke basert på én virkelig person, men la meg si det slik at jeg kjenner flere som ligner.

Både folkemusikken, sogene og tradisjonene har vært en del av miljøet og landskapet forfatteren har vokst opp i. Hun har også spilt hardingfele, selv om det ble en kortvarig affære. – Det har vært interessant å vende tilbake til denne kulturen litterært, og oppdage hvor mye som ubevisst både har festet seg og preget meg, sier Helga.

Etter at boka kom ut har hun fått tilbakemeldinger fra flere av leserne som blir opprørte over Mathildes oppførsel, og som misliker henne sterkt. – Jeg er ikke overrasket over at hun vekker reaksjoner, men jeg hadde ikke forutsett graden av forakt. Jeg vet jo at det er mange som synes at flere av karakterene i bøkene mine er selvopptatte og usympatiske, noe jeg til en viss grad er enig i, men etter sju romaner er det et tydelig mønster at kvinnelige lesere misliker mine kvinnelige karakterer i langt større grad enn mannlige lesere. Det er kanskje ikke så overraskende, men det er interessant likevel, sier hun.

– Hvilket forhold har du til leserne?

– Jeg er veldig glad i leserne, de betyr mye. Det å diskutere boka med folk som har lest den, er alltid gøy, uansett om de likte den eller mislikte den. Og så er det utrolig fascinerende å høre hva folk har lest inn i den, det er ofte mye som er overraskende for meg.

– Hvordan da?

Noe er naturlig, som da jeg skrev Bli hvis du kan-trilogien, om tre unge gutter som dør i Afghanistan, og fikk noen veldig sterke historier i retur fra foreldre som har opplevd det å miste et barn. Slike historier gjør dypt inntrykk på meg. Og så er det de mer kuriøse, som mange av tilbakemeldingene jeg fikk på En moderne familie. Den romanen handler om en godt voksen skilsmisse, og jeg fikk mange mer eller mindre detaljerte ekteskapsproblemer i innboksen. Mange av dem fremsto for meg svært løselig knyttet til historien jeg selv følte at jeg hadde forfattet, men det er jo en fin påminnelse om at man ikke selv har fasiten på hva man har skrevet.

– For meg er det å skrive en blanding av historiefortelling og disseksjon, sier Helga Flatland.
– For meg er det å skrive en blanding av historiefortelling og disseksjon, sier Helga Flatland.

Helga har ikke skjult nummer og vil heller aldri vil ha det, for historiene som folk kommer med er en gullgruve. – Jeg er ganske sky selv, så jeg blir alltid fascinert, over folks evne og vilje til å utlevere seg selv til en person de ikke kjenner. Samtidig tror jeg noe av svaret er at folk av og til føler at jeg kjenner dem litt, ved at jeg har skrevet noe som traff noe i dem, enten noe sårt eller vondt, eller morsomt og rart, i alle fall noe de kjenner seg igjen i. Og for meg er alle slike tilbakemeldinger selvsagt et verdifullt tilskudd til researchbanken.

Etterklang har fått én sekser og flere femmere av anmelderne. «Akkurat nå skriver ingen bedre enn henne.» skriver Maria Årolilja Rø i Adresseavisen, mens Klassekampen kaller Flatlands poetikk for Relasjonell realisme. – For meg er det å skrive en blanding av historiefortelling og disseksjon. Jeg forsøker å finne de mikroskopiske, tilsynelatende usynlige bevegelsene både i og mellom karakterene, beskrive finmotorikken, som i neste omgang kan få store utslag, sier Helga. Hun er opptatt av å skrive om det som skjer i vår tid, som krigen i Afghanistan, generasjonen psyk eller relasjonen mellom bygd eller by. – Alle romanene bunner i et eget engasjement, eller i en egen interesse for tematikken jeg skriver om.

– Er du redd for å tryne skikkelig?

– Ja, det er jeg kjemperedd for. Det er vel alle på hver sin måte. Det å tryne er jo også litt subjektivt. Jeg synes for eksempel det er ille å få dårlige anmeldelser, men det er selvsagt mye verre om ingen av leserne liker boka, sier Helga. – Samtidig mener jeg at selvsentrering er en av de største yrkesrisikoene, så jeg øver meg også på å løfte blikket etter at boka er gitt ut, og få litt perspektiv – med vekslende hell. Men at det å være forfatter i Norge er et udiskutabelt privilegium, det er jeg i alle fall hele tiden bevisst.

Etterklang

Av Helga Flatland

Mathilde er lærervikar i Oslo og mister jobben da det blir oppdaget at hun har et forhold til en av elevene sine, den atten år gamle Jacob. Oslo er nedstengt, verden snevres inn, og hun begynner å tenke på å flytte ut av byen; drømmer om tradisjoner og ekte verdier - om det autentiske livet som finnes der.

Kjøp boken

En moderne familie

Av Helga Flatland

Vinner av Bokhandlerprisen 2017.
Etter førti års ekteskap bestemmer Torill og Sverre seg for å skilles. De er sytti år, nylig pensjonert – og føler seg ferdige med familieprosjektet. Det gjør ikke deres tre voksne barn: Liv, Ellen og Håkon. For dem er familien fremdeles et viktig omdreiningspunkt, og opphavet til deres egne verdier, valg og ambisjoner.

Et liv forbi

Av Helga Flatland
Sterkt om døende mor.

VG, terningkast 5

Kjøp boken