«Vittig om vagina og Vestlandet. [...] Her kjem sola er ein ekstraordinær god kjærleiksroman av en lærd forfatter som ikkje stikk si litterære danning under ei skjeppe. Men ho gjer det med stor humor, vittige vendingar og avvæpnande eleganse.»

Jan Nyberg, Bergens Tidende

«Noen vanlig kjærlighetsroman er dette ikke. Men en kjærlighetsroman? Avgjort!»

Ole Jacob Hoel, Adresseavisen

«Den likte jeg skikkelig godt! Handler om Helga, som bor alene langt uti gokk, plutselig får hun et ektepar til naboer, og Helga blir forelsket i mannen. Kort fortalt! Boken er skrevet veldig meta, og handler om å skrive bok samtidig som den handler om forelskelse, mennesker og det å bli gammel. […] Terningkast fem!»

«Makan til kjærleiksroman har du aldri lese.»

Anne Cathrine Straume, NRK

«Draumane er mange i denne smarte, velskrivne, vittige og menneskekloke boka.»

«Det stråler varmt av Gunnhild Øyehaug sin herleg smarte og særs festlege litteraturleik.»

«Gjennom de mange illusjonsbruddene gir hun litterær form til en rastløst analyserende bevissthet, som om romanen selv, og ikke bare Helga Mork (49), slites mellom fornuft og følelser, logikk og lyst. […] Slik oppleves til syvende og sist den fantasirikt ustabile formen Øyehaug dyrker som den mest sannferdige måten å gestalte Helga Morks emosjonelle svimmelhet på. En realisme som til fulle absorberer menneskets virvlende indre liv.»

«En leken roman om en forelsket kvinne i overgangsalderen. Men dette er ikke bare en kjærlighetsfortelling. Boken er smurt med tykke lag av metanivåer. Når Øyehaug lar nivåene flyte diffust om hverandre, gir hun leseren et rikt og underholdende tolkningsrom.»

«Det kan noen ganger være fristende å ønske seg en annen bok enn den en leser. Det er et av tabuene til en litteraturkritiker. Å ikke anmelde boka en leser, men den boka som ikke finnes, og som en stakkar dikter videre på, med en idé om at det er slik denne boka burde ha vært. Da hadde den vært god. Mens jeg leser Gunnhild Øyehaug siste roman Her kjem sola, er det som ønskene mine om en annen bok er en portal, som pling!, transporterer meg til nye rom i romanen. Igjen og igjen. Hver gang jeg litt febrilsk kjenner, ææhh, nå ble det kanskje litt mye meta. Åh nei! nå har hun blitt Norges mest ironiske forfatter. Eller; Hæ, blir ikke dette akkurat litt for absurd – så pling! åpner Øyehaug en ny dør og skrider ufortrødent foran meg til andre rom, mens hun prater videre som en foss; om kjærlighet, vaginaen i menopausen ('Så frisk og kul, som om han har heile livet framfor seg'), grevlingenes menneskelignende små, hvite fingre, haikudikt, Wittgenstein og Dante, flyttblokker og metakommentaren i Hamlet. […] Jeg kjenner en dyp glede fordi Øyehaug virkelig ikke bryr seg om hva en vellykka roman er. For det er en sann fryd å vase rundt i denne skogen av en roman, og gi seg over til Øyehaugs perspektivutvidende og livsbejaende humoristiske blikk, som igjen og igjen skaper lysninger i villniset.»

«Ein tredje ting er språket til Øyehaug, som ikkje berre er fullt av metakommentarar og moldvarp-aktig undergraving av grensene mellom fiksjon og røynd, men som i seg sjølv er så fritt og oppfinnsamt at ein aldri kjenner seg trygg på at ein ting berre er éin ting i romanen; at til dømes ei høne berre er ei høne […].»