En morgen i slutten av august står Bjørn Hansen på Kongsberg jernbanestasjon og venter på sønnen sin. Han er blitt femti år, og det er fire år siden han forlot Turid Lammers, den kvinnen som i sin tid var årsaken til at han reiste fra kone og barn og flyttet til Kongsberg for å følge 'drømmen om stjålen lykke'. Men heller ikke møtet med sønnen evner å fylle Bjørn Hansens tilværelse med det innhold han lengter etter, og i protest mot livet utvikler han en plan for å virkeliggjøre sitt store Nei.

"Ellevte roman, bok atten" kan sies å være en slik roman som Bjørn Hansen selv drømmer om å lese, 'en roman som viste at livet er umulig, men uten et snev av humor, verken svart eller av noe annet slag.' Det er en dyptborende eksistensiell roman som på en konsentrert og kompromissløs måte favner alle Solstads grunntemaer. Den regnes som en av hans aller viktigste bøker.

For "Ellevte roman, bok atten" mottok Solstad Kritikerprisen for annen gang.