Den tyske okkupasjonen av Norge i 1940 skulle innvarsle et dramatisk avsnitt i Universitetet i Oslos historie. De nye makt.haverne ønsket å skaffe seg kontroll over landets viktigste lærested. Fra 1933 var ledelsen skiftet ut ved tyske universiteter. Forskning og undervisning skulle følge nasjo.nalsosialistiske retningslinjer, og lærestedene styres etter førerprin.sip.pet. I Øst-Europa førte dette til at universiteter ble stengt, lærere og studenter forfulgt og drept, og grunnlaget for intellektuelt og akademisk liv ødelagt. I Norge, som i andre vesteuropeiske land, ble forsvaret for den akademiske frihet og det kollegiale selvstyret desto viktigere. Ansatte og studenter sto overfor skjebnetunge valg: kamp og konfrontasjon, pragmatisk til.pas.ning eller åpen kollaborasjon. Mange studenter og universitetsansatte tilbrakte deler av okkupasjonsårene i tysk fangenskap, mens andre søkte tilflukt i eksil. Konfliktene som utspilte seg mellom universitetet på den ene siden og okkupasjonsmakten og NS-regimet på den annen, kom til å utgjøre et av de viktigste frontavsnitt i den norske holdningskampen mot nazismen. Universitetet i Oslo ble grunn-lagt i 1811 og bar frem til 1939 nav.net Det Kongelige Frederiks Uni.ver.sitet. I 1940 var tallet på studenter rundt 4200, og vitenskapelig, administrativt og teknisk ansatte utgjorde omkring 250. Det var det eneste universitetet i landet frem til 1946, da Universitetet i Bergen ble opprettet. Virksomheten innen forskning, undervisning og administrasjon var spredt på flere steder i byen: Universitetsbygningene øverst i Karl Johans gate, Universitets-biblioteket ved Solli plass, museene på Tøyen og Tulinløkka, Rikshospitalet ved Pilestredet og de fire nye naturvitenskapelige byggene som var oppført på Nedre Blindern i årene 1934-36. Jorunn Sem Fure (f. 1967), er dr. art. fra Universitetet i Bergen og forsker ved Forum for universitetshistorie, Institutt for arkeologi, konservering og historie, Universitetet i Oslo.