Analfabeten av Agota Kristofbestår av elleve små fortellinger som danner en større historie. Kristof skriver om skolegangen i Ungarn der faren var lærer, den smertefulle atskillelsen fra broren som ble sendt på kostskole, om hvordan hun begynte å føre dagbok, om Stalin-kulten og flukten fra Ungarn. De første årene i Sveits beskriver hun som en ørkenvandring – uten sammenheng, uten språk, uten å kunne lese eller skrive. Etter hvert lærte Agota Kristof å mestre det franske språket skriftlig, uten at hun stolte på egne ferdigheter. Ordboka lå alltid fremme mens hun skrev.

«Jeg leser. Det er som en sykdom. Jeg leser alt jeg får tak i, alt jeg får øye på: aviser, skolebøker, plakater, papirlapper jeg finner på gata, matoppskrifter, barnebøker. Alt som er trykt. Jeg er fire år. Krigen har nettopp begynt.»

I denne fascinerende lille selvbiografien skriver Agota Kristof på samme direkte og korthugde måle som i Tvillingenes dagbok, Beviset og Den tredje løgnen. Det er også mange hendelser som speiler universet i trilogien, som bidrar til å gi leserne en forståelse av hvordan hun kunne skrive slik hun gjorde. Analfabeten er en kort og intens historie om en kvinne som følte Europas 1900-tallshistorie på kroppen, sterkere enn de fleste andre, og som hadde et uvanlig talent for – og uvanlig sterke følelser for – ord.