Det som aldri kan bli

Etter det skremmende møtet med Noras kjødelige far, tilbyr kapteinen seg å følge henne hjem til Lyngen. Da de kommer til Drasund, er det i ferd med å bli høyvann, og han løfter opp Nora og bærer henne over.

«Hva gjør du?» hvinte hun og slo armene om nakken hans.

«Får deg tørrskodd over,» svarte han og vasset ut i vannet.

«Det er kaldt, og jeg vil ikke bade i dag, så jeg setter pris på det om du ikke mister meg,» sa hun inn mot halsen hans.

«Mener du … slik?» flirte han og lot som om han glapp henne.

Nora skrek, og han lo.