"Det er ikke alltid de husker" ("Non sempre ricordano", 1977- 1985) er et episk diktverk i åtte deler, forfattet med en suveren forakt for grammatikalske strukturer og med sin egen indre logikk. Lange, improviserte assosiasjonsrekker samler seg iblant om enkeltepisoder der konturene av en historie anes, oppdiktet eller selvopplevd. Én del henter stoff fra Vicinellis opphold som bohem og overvintret hippie i Nord-Afrika, mens en annen gjengir inntrykk fra tiden da hun sonet en dom ved kvinneavdelingen i Rebibbia-fengselet utenfor Roma for besittelse av et lite kvantum hasj.

Vicinellis poesi er voldsom, kraftfull og ekspressiv, og ligner knapt på noen form for lyrikk som er skapt her til lands.

Patrizia Vicinelli ble født i 1943 i Bologna, hvor hun døde som heroinist i 1991, i den første store bølgen av aids-dødsfall i Italia.