Hopp til hovedinnholdet
6 min

– Jeg synes maskespillet er utrolig interessant

– Jeg vet at det er en kortvarig glede, men det er så enkelt å late som man er en annen person, sier Agnes Ravatn. I hennes nye roman vikler hovedpersonen seg inn i en hvit løgn som er vanskelig å komme ut av.
Publisert26. sep. 2022
Foto & videoAgnete Brun
TekstBerit Rødstøl

Den kritikerroste forfatteren er nå aktuell med sin fjerde roman, Gjestene, om juristen Karin og mannen hennes som nærmest blir presset til å låne en luksushytte i skjærgården. Det er Karins tidligere klassevenninne, skuespilleren Iris Vilden, som plutselig har dukket opp og som insisterer på at Karin må ta imot denne gesten. – Karin er ganske tilfreds i livet sitt, men så blir hun rykket ut av balanse ved at hun møter Iris igjen. Hun har hele tiden tenkt at venninnen er et tilbakelagt kapittel, så ser hun flere tegn på at det ikke er sånn. Selv tretti år seinere trekker denne venninnen i tråder i livet hennes og Karin blir konfrontert med at det skal lite til for å rykke henne ut av balanse igjen, sier Agnes.

Hvem: Agnes Ravatn ble i 2015 kåret av Morgenbladet til en av de ti mest lovende unge norske forfatterne i Norge. Hun har gitt ut flere romaner og essaysamlinger, blant annet Fugletribunalet (2013) som har gjort suksess både som bok og teater og som er solgt til mange land.

Født i Ølen. Bor i Valevåg mellom Haugesund og Stord sammen med mannen, to gutter på fem og sju år, to katter og 25 villsau.

Aktuell med romanen Gjestene

Hytta var ikkje så prangande og vulgær som eg hadde håpa, tvertimot var ho smakfull og diskret, i grånande tre, glas og naturstein.
Ja, dette var — hm, sa eg, og kom ikkje på noko. Eg hadde ønskt meg noko meir invaderande og blautkake-aktig kritikkverdig. Her var det ved første augekast ingenting Kai og eg kunne latterleggjere og håne og styrke alliansen vår på kostnad av, berre miljøvennlege materiale og ekstreme privilegium.
Ei veke her, tenkte eg, og kjende eg blei matt allereie, ei veke!.


Fra romanen «Gjestene»

Agnes bor på et småbruk i Valevåg sammen med mannen og de to sønnene. Foto: privat
Agnes bor på et småbruk i Valevåg sammen med mannen og de to sønnene. Foto: privat

Alt Karin ser blir farget av hva hun tenker om sin plass på rangstigen. Hun vil så gjerne heve seg over Iris Vilden og mannen hennes, som har tjent seg styrtrik på et tvilsomt og uetisk eiendomsforetak, men det hun ser vekker bare misnøye over hennes eget liv. Når Karin møter på hyttenaboene, et kjent forfatterpar, kommer hun i skade for å servere en hvit løgn som hun trives overraskende godt i.

– Hvorfor begynner Karin å lyve?

– Hun blir krenket av forfatteren og hyttenaboen Per Sinding. Bakteppet med Iris gjør også at Karin har et opprør i seg, så når han viser henne vekk på en så ufordragelig måte, dukker det uventet opp en liten protestbevegelse i Karin. Via en hvit løgn slår hun tilbake. Det baller på seg, og etter hvert blir det umulig å gå tilbake på den innledende løgnen. Samtidig, gjennom løgnen skaper Karin et menneske som hun trives mye bedre med enn sitt gamle jeg. Hun går helt opp i rollen som investor og opplever at hun blir en morsommere, mer selvsikker og slagferdig versjon enn før.

– Disse hvite løgnene. Er det noe du kunne ha sagt?

– Nja, gitt de rette omstendighetene, så, ler Agnes. – Jeg husker at da jeg var rundt ti år så var jeg på en bussreise gjennom Bulgaria sammen med foreldrene mine. I reisefølget var også flere svensker og finner på mine foreldres alder. Da overhørte jeg mamma, som var lærer, si til pappa at hun egentlig hadde tenkt å gi seg ut for å være diplomat når hun møtte de andre i reisefølget. Hun ville dikte opp et nytt yrke fordi hun syntes at det hadde vært morsomt. Denne lille dialogen var noe nytt som jeg aldri hadde sett i moren min før, og er tydeligvis noe som har ligget litt baki der alle disse årene, sier Agnes. – Jeg synes det tilsynelatende umotiverte maskespillet er interessant. Det handler om selvfølelse, at man bare ved en liten løgn kan kaste om på alt sammen, på alt som har vært et problem. Det er en kortvarig glede, allikevel er det så enkelt å være en annen person.

— Prisen å betale for å være et flokkdyr, er den iboende frykten for å havne på utsiden, å bli støtt ut. Dette gjør at vi hele tiden vurderer oss selv, sammenligner oss selv med andre. Et særlig interessant fenomen er det som kalles relativ deprivasjon — misnøye gjennom sammenligning med andre. Det er for eksempel verre å være fattig blant rike, enn å være fattig blant fattige, sier Agnes.

Gjestene

Av Agnes Ravatn

Karin og Kai takkar motvillig ja til å låne ei luksuriøs hytte ved Oslofjorden. Men Karin er ikkje noko skjergardsmenneske, og det som kunne ha blitt eit fint avbrekk frå kvardagen, blir i staden ei påminning om alt det ho ikkje har. I møte med hyttenaboane, eit kjent forfattarpar, kjem Karin i skade for å servere ei kvit løgn, og snart har ho og Kai vikla seg inn i noko dei ikkje så lett kan vikle seg ut av. «Gjestene» er ein roman om å samanlikne seg med andre og komme til kort.

Men noe har også endret seg. – Tenk på utseende, for eksempel. Før sammenlignet vi oss med klassevenninner. På grunn av sosiale medier sammenligner vi oss i dag med de største stjernene i verden, sier Agnes og legger til at hun tror den kollektive misnøyen er sterkere i dag enn hva den var før. – Det er noe som Karin er veldig klar over. Hun prøver å bryte ut av det, men klarer det bare sånn delvis.

Agnes tror at vi kanskje har en slags naturlig forståelse for hvor i rangstigen vi hører hjemme og at vi bare aksepterer det. – Allerede fra barnehagealder av har vi en intuitiv forståelse for hvilken plass vi har. Det er fascinerende at denne naturlige innordningen i oss ikke slutter når vi blir voksne. At vi ikke tar et oppgjør med det, men bare lar det være en naturlig del av livet, det synes jeg er veldig spennende.

I boka kommer det frem at det anerkjente forfatterekteparet er opptatt av finanseliten. For dem er ikke Karin interessant før hun utgir seg å være en investor. – Akkurat det synes jeg er et tankekors, sier Agnes. – At den tradisjonelt kapitalismekritiske kultureliten som de representerer degger for de superrike, er kanskje et bilde på hvordan kunsten i dag er spilt ut på sidelinjen som meningsbærende og toneangivende faktor i samfunnet.

– Alle mine romaner spinner ut fra en fantasi som går for langt, sier Agnes Ravatn.
– Alle mine romaner spinner ut fra en fantasi som går for langt, sier Agnes Ravatn.

Selv befinner Agnes seg milevis unna de superrike på Oslo vest. Forfatteren, som av Morgenbladet ble kåret til en av de mest lovende unge forfatterne i Norge under 35 år, emigrerte fra Frogner og til bygda Valevåg mellom Haugesund og Stord i 2015. Bygda eller «landsbyen» som Agnes kaller den har firehundre innbyggere og to forfattere: Agnes Ravatn og Einar Økland.

Agnes bor i et okergult hus fra 1870-tallet sammen med mannen, sønnene på fem og sju og 25 villsau. Omkranset av fjord og fjell gir det mye tid og rom til å dikte. – Jeg går rundt og dikter hele tiden. Det er nok veldig typisk forfattere. Det er jo det vi lever av. Vigdis Hjort snakker veldig morsomt om dette, hvordan hun skal ta et fly, begynner å se for seg at det går ned, hvordan familien får Dagsrevyen på døra med beskjed om at datteren er omkommet i en flystyrt og så videre. Hvorpå hun booker om billetten. Også for meg blir disse tankevandringene nesten virkelige. Jeg hegner om dagdrømmene. Det er det som er gullet og det er der jeg finner mine romanideer, sier Agnes og legger til: — Det er aldri en spesifikk tematikk som setter i gang en roman. Alle romanene mine springer ut fra en fantasi som går for langt.

– Hva med denne romanen?

– Denne også. Jeg hadde skrevet en tekst til Juleroser, juleheftet som Herborg Kråkevik er redaktør for, og på julaften i fjor stod jeg i kjøkkenet og ordnet med pinnekjøttet da tankene begynte å vandre. Jeg forestilte meg at Herborg Kråkevik var så takknemlig for teksten jeg hadde skrevet at hun ville tilby meg og familien å tilbringe ferien i hennes tenkte, fantastiske hytte — jeg aner ikke om eller hvor Herborg Kråkevik har hytte. Men tanken begynte straks å stresse meg; hva i all verden skulle jeg der å gjøre, og hvordan skulle jeg klare å gli inn i det sikkert ekstremt ressurssterke miljøet? Så viklet jeg meg omsider ut av dagdrømmen, og det slo meg: Hvorfor i all verden reagerer jeg negativt på et hyggelig tilbud og en gratis ferie? Og der var romanen.

– Kanskje det dukker opp en invitasjon fra Kråkevik nå, etter dette intervjuet?

– Ha ha, om hun først skal låne bort hytta si til noen, synes jeg hun skal finne en mer takknemlig og mindre selvopptatt gjest!