Alle vil ha en bit av Aslak Nore

Romanen Havets kirkegård har allerede rukket å ligge to uker på ti-på topp lista til bokhandlerforeningen. Den er nominert til Bokhandlerprisen og interessen fra utlandet er enorm. Boken har hittil blitt solgt til Island, Danmark, Finland, Frankrike, Nederland, Israel og Sverige. – Flere land er nært forestående, og agenten mener vi kommer til å snakke om et tosifret antall om ikke lenge, sier Aslak og legger til at det aller morsomste er tilbakemeldingene fra leserne og bokhandlere, ikke minst på kysten. – Det beveger meg hvordan de snakker om boka, sier han.

Forfatteren beskriver Havets kirkegård som en veldig norsk roman med mange kjente og kjære norgesmotiver i seg. – Akkurat det er nok påvirket av at jeg sitter i et annet land og skriver. Uansett hvor fint det er i det andre landet, så savner jeg stedet jeg kommer fra. På en måte føles det lettere å skrive om Norge når jeg bor et annet sted.

Havets kirkegård er en murstein av en roman på 483 sider om den fiktive overklassefamilien Falck og hurtigruteskipet D/S Prinsesse Ragnhild som gikk ned utenfor Bodø høsten 1940. Forfatteren Vera Lind overlevde forliset sammen med sin nyfødte sønn, mens ektemannen og hundrevis av andre omkom. Åtti år senere tar forfatteren livet sitt og sporene peker tilbake til forliset. Barnebarnet Sasha begynner å lete i farmorens historie. Hva skjedde egentlig den skjebnesvangre dagen under krigen og hva er sannheten om familien Falck?

Parallelt med historien om Prinsesse Ragnhild følger vi legen Hans og Sverre, som er spesialsoldat i Afghanistan. Men i motsetning til stoffet om hurtigruten trengte ikke Aslak å gjøre research på disse historiene. Dette stoffet kunne han godt fra før. – Da jeg skreiv den første romanen min om en norsk spionsoldat i Afghanistan researchet jeg alt ned i minste detalj, slik som om de hadde grønne eller grå raggsokker på seg, men nå er jeg opptatt av å fortelle en historie og så må jeg bare satse på at jeg kan nok om det militære til at det blir troverdig.

– Men hva med overklassefamilien Falck. Har du noen inspirasjonskilder her?

– Da må jeg nok til min eks-svigerfamilie i Frankrike. Der har jeg sett hvordan den andre siden lever, og det har vært interessant.

Tyske motstandsmenn

I løpet av research-arbeidet ble Aslak oppmerksom på flere ting han ikke tidligere visste om krigen, blant annet at det var tyske motstandsfolk blant nazistene. – Tenk på det heltemotet. Én ting er å være norsk motstandsmann eller kvinne, ikke et vondt ord om det de gjorde, men de hadde tross alt folkets store støtte, mens disse tyskerne begikk landsforræderi for det idealet de trodde på og det er både tragisk og heroisk, sier Aslak. Han fant ut at to av disse soldatene holdt til på Sørlandet og var ansatt i den tyske krigsmarinen. De samarbeidet med norske motstandsmenn om å gi koordinater på tyske konvoier videre til de allierte som bombet disse skipene. Med andre ord førte dette til at mange tyske landsmenn ble drept under krigen. Mennene ble tatt vinteren 1945 og i februar ble de flyttet til Odderøya utenfor Kristiansand der de ble henrettet ved henging. – Dette er en historie som gjorde inntrykk på meg og som ligger under overflaten i romanen.

– I 2017 fikk du Rivertonprisen for Ulvefellen. Hvordan har dette påvirket skrivingen din?

– Det gir en følelse av å ikke være på villspor med det man driver med. En slags selvtillit, men jeg merker jo at interessen blant lesere er mye større nå enn forrige gang og det er utrolig gøy. Det er selvsagt hyggelig å få ros og anerkjennelse, men det er ikke derfor jeg driver med dette. Den egentlige grunnen til at jeg skriver er at det er et enormt privilegium å kunne bruke tiden sin på å dikte opp et helt eget univers. Hadde jeg ikke hatt den følelsen så hadde jeg aldri fortsatt med dette, for det er så tungt og slitsomt og vanskelig og demotiverende og vondt på mange måter. Men det er også en glede, en rus når du er i ditt eget univers som du styrer og skaper selv.

I tillegg til å være forfatter har Aslak vært redaktør for bøker som Den største forbrytelsen, Et mord i Kongo og To søstre. – Jobben som redaktør har betydd enormt mye for skrivingen min. Det mest åpenbare er det at jeg i de to siste bøkene, og kanskje spesielt i Ulvefellen, har dratt veksler på at jeg har jobbet med krigen. Det gir en type forankring og innsikt som jeg prøver å bruke. Jeg har sagt til mine sjefer på Kagge at uansett hvor mye dette skulle ta av, så vil jeg aldri slutte å være redaktør, for det får jeg så mye igjen for som forfatter også. Av rene egoistiske grunner. Det andre jeg har lært av å jobbe med de aller beste, som Marte Michelet og Åsne Seierstad, er at det å være forfatter krever en total dedikasjon. Hvis man vil bli god til noe, så må man gå 110 prosent inn for det og gjøre det over lang tid og ha rett og slett ha tunellsyn.