Hopp til hovedinnhold

Den tynne linjen

– Det var livsnødvendig å skrive denne romanen, sier forfatter Hilde Kvalvaag. Tre år etter at hennes nest eldste sønn tok sitt eget liv, er hun aktuell med en selvbiografisk roman om tragedien.
Foto & videoTove K. Breistein
TekstBerit Rødstøl
Hilde Kvalvaag Foto: Tove K. Breistein

Sommeren har endelig kommet til Lillehammer og morgensola varmer godt i den lille bakgården der vi sitter. Hilde holder en kopp espresso i hendene. Hun tar små slurker mellom ordene. Det er litteraturfestival og hun har akkurat snakket om den selvbiografiske romanen «Djuphavsslettene» offentlig for første gang. Den hun har skrevet som et brev til sønnen som tok livet sitt for tre år siden, men også til den sju år gamle broren. For at han skal huske. Hilde sier hun er litt sliten, det er vanskelig å finne ordene i dag. – Det er annerledes og en opprivende fase for meg når jeg skal møte andres blikk på min historie.

Hilde K. Kvalvaag (f. 1968) bor i Bergen. Hun har mottatt en rekke priser som Nynorsk barnelitteraturpris, Kulturdepartementet sin litteraturpris for beste barne- og ungdomsbok, Guro Sandsdalens litteraturpris, Samlagsprisen og Brageprisen. Flere av bøkene hennes er oversatt til tysk.

Utgivelser:

Hjarteklapp, 2003
Nattsommarfugl, 2005
Skagerrak, 2008
Fengsla, 2010

«Eg er redd eg ikkje skal kjenne deg igjen i mi eiga skrift, at eg skal skrive fram ein annan enn den du var, eg vil at det er du som skal lyse frå desse boksidene, at det er du som skrik ut di fortviling, all din kjærleik, at mi sorg skal vere ditt etterlys.»

Victor, den vakre gutten med det skjøre sinnet. Det var som om han balanserte på en tynn line gjennom livet, med lyset, latteren og mørket som balansestang. Hilde var redd for å miste han. Det var ikke den vanlige frykten som alle mødre kjenner på for barna sine, men en dypere uro, en redsel for at gutten var mer sårbar enn andre. Han som kunne knuse glass i fortvilelse og som lignet mer på henne selv enn noen andre.

«Eg vil krype oppi til deg, legge på lokket, men eg har veslebror din i armane.»

– Hvordan var forholdet ditt til Victor?

– Victor hadde nok en større sårbarhet som gjorde at jeg måtte hjelpe han mer med å sortere ting. Han var ikke alltid så god til å planlegge og strukturere livet sitt. Broren hans sa at han gjerne vil leve i 1000 år, han er så solid og trenger ingen hjelp for å klarer seg, søsknene hans er så solide, mens det var annerledes med Victor. Selv om han også var sterk, var vi redde for han, for svingningene hans, men vi trodde at det gikk bedre. Det som skjedde kom som et kjempesjokk. Det var som å bli kastet ut på havet.

Familien på fem befant seg i bunnløs sorg og fortvilelse. I boka skriver Hilde at da hun mistet han ville hun hoppe etter. Hun tenkte at livet var ødelagt. At ingen ting betydde noe. Hun gledet meg til det var over. De eldste søsknene blir sittende med rubiks cube for å roe seg ned – de er helt ordløse. Familien går rundt hverandre og prøver å finne en vei ut av sorgen. Bare minstemann på fire er som et lys i alt det mørke.

Det blir mannen, faren til Victor, som tar seg av alt det praktiske. Hilde vet ikke hva hun skal gjøre. Hun føler seg lammet. Nesten gal. En venninne sier at hun virker nærmest manisk eller frenetisk og Hilde tenker at det minner om hvordan Victor levde og hadde det. Han som kunne spille data i tusen timer, det urolige ved ham. Det rastløse satt i dem begge.

«Vi lever i restane etter ein brann, det var hjartet ditt som brann opp, og vi har brannskadar, usynlege bandasjar rundt hovudet, rundt hjartet.»
Hilde Kvalvaag. Foto: Tove K. Breistein

Hun tar valium og antidepressiva. Røyker pakke på pakke med sigaretter eller bader i kaldt vann. Alt for å komme unna den uutholdelige smerten.

– Det virker som du sørget på en annen måte enn resten av familien?

– Jeg uttrykte nok sorgen mye sterkere enn de andre. Min sorg tok mye plass, de sørget like sterkt, men det fikk et annet uttrykk. I romanen står det at den eldste sønnen sier «Nå må du ikke få alt til å handle om deg, mamma»

Forfatteren mistet ordene. Hun ble kvalm av litteratur, men lengtet allikevel etter å skrive. Det var den eneste måten hun kunne holde sønnen i live på. «... som om å feste blyanten på papiret kunne roe meg ned i min traumatiserte tilstand.» Men familien sa hun måtte glemme det. Hun fikk ikke lov til å skrive om Victor. Hilde måtte finne en ny mening i alt det meningsløse. Først ville hun bli sykepleier, så ble hun miljøaktivist, samtidig som hun begynte å studere kunstterapi. Til slutt ombestemte familien seg.

– Skriv, men skriv sant, sa de. Så da begynte jeg å skrive for å forstå hva som hadde skjedd, men også for å henge sammen.

– Fikk du den erkjennelsen?

– Ja. Jeg forstår han bedre nå.

­– Hvordan da?

– Jeg har skjønt enda tydeligere hvor mye vi lignet. Jeg har også fått fortellingen om Victor- om å få lyset og mørket, til å henge sammen. Det å skrive er for meg en erkjennelsesprosess, å utforske er en av de viktigste grunnene til at jeg skriver. Det er to permer rundt teksten og den henger sammen fysisk. Det som er rart er at etter dette skjedde så har jeg følt meg så klar – på et vis ekstremt skjerpa.

«Dei lange, slanke fingrane dine som du brukte til å ta livet ditt. Kunne du ikkje heller brukt dei til å lage kunst, til å skrive ein roman, til å løfte veslebroren din opp på skuldrene dine og vise han verda, faen ta deg, Victor.»

Hilde kjente på en lettelse når hun endelig fikk lov til å skrive om gutten som hun elsket så høyt. Det var godt å være i romanen sammen med han. Det føltes livsnødvendig.

– Jeg var opptatt av at det ikke skulle bli et helteportrett, verken av han eller meg, og den som utleveres mest er uten tvil meg selv. Jeg ville prøve å skrive noe som var sant.

– Hvordan da?

– Jeg har skrevet om enkelte vonde episoder, men jeg håper folk kan se at han var et helt menneske, og sette sammen bildet selv av en tenåring med et temperament, men også med nydelige sider. Jeg har skrevet dette i dyp kjærlighet, og det er kanskje det viktigste for meg med romanen, at kjærligheten er så mye større og rommer så mye mer enn kanskje de unge tror. Jeg elsket Victor med alle hans lysende sider, men jeg hadde også en stor ømhet for de kompliserte sidene hans. 

– Kjente du på et ansvar for at romanen skulle stå igjen som en beskrivelse av han?

– Absolutt. Det er en etisk grensesone å skrive om en som er død og som ikke har mulighet til å svare. Men det er ikke første gang jeg skriver om Victor. Romanen «Lev vel, alle», som handler om en ung gutt og en mor som reiste til villmarken i Canada, handler også om han. Han var stolt av boka, og kjente seg veldig igjen i relasjonen mellom moren og sønnen, selv om mye var oppdiktet.

«Sukkerertene står ranke inntil drivhusvindauga, dei tar så lite plass. Om dei hadde vore menneske, ville eg sagt at dei var sjølvutslettande.»

Foto: Privat
«Eg vil at det skal bli atomkrig, eg vil at alle skal døy.» «Det var ein vanleg dag, vi skulle ha fiskekaker, det var sol, og så rivna livet, vi fall ned i avgrunnen.»

– Hvordan var det å bli ferdig med romanen. Å sette punktum?

Det er smertefullt. Jeg har følt at jeg var sammen med Victor når jeg skrev. At minnene ble enda vakrere enn når det skjedde. Men jeg tenker også at jeg aldri må slutte å skrive om Victor, så for meg er ikke dette et punktum.

Har det endret deg som forfatter?

– Jeg har blitt mer uredd. Jeg er opptatt av å skrive verden fram på nytt. Det å gå dypt inn i det sanselige. Det er en måte å feste seg til verden igjen.

Tittelen «Djuphavsslettene» har hun hentet fra en bekmørk og livløs slette på bunnen av havet. 3000 meter unna lyset og overflaten. Kanskje er det slik det føles for alle de unge som sliter med å finne mening med livet. VG skriver om en undersøkelse utført av Studentenes helse- og trivselsundersøkelse der det kommer frem at så mange som 23 prosent av alle unge har tenkt alvorlig på å ta sitt eget liv.

– Hvorfor tror du det er så mange som sliter nå?

– Vi lever i en ustabil tid og i et samfunn som er i rask endring. Det virker som mange unge har problemer med å finne plassen sin, men også at de kanskje mangler en dypere mening med tilværelsen.

– Men hva kan vi gjøre med det?

– Jeg tenker at vi kanskje burde undersøke hva i alle dager det er som gjør at så mange ønsker å ta sitt eget liv. Vi kan ikke løse problemet med å sende alle til psykolog. Vi må stille spørsmål om det ikke heller er samfunnet som må endre seg til å bli varmere og mer inkluderende. Min sønn hadde for eksempel strøket på eksamen og var fortvilet over det. Det er akkurat som om porten er så trang også skal du liksom streve vettet av deg for å få en høyere utdanning. Så hva så. Hvilken framtid har du egentlig i vente?

Det er et håp i romanen. Et lys som stadig blir sterkere utover i sidene. En slags melding til andre «reisende» som Hilde kaller dem, om at man kan finne frem til en slags ro. Hun holder nå på å ta utdannelse innen psykoterapi og er opptatt av at man heller skal lete etter mening enn lykke. – Det er viktig for meg å få frem at man kan ha det både fantastisk og grusomt på samme tid. Når man har sett ytterkantene, så vet man også hva man har.

Djuphavsslettene

Av Hilde Kvalvaag

Mora hadde fire barn, no har ho tre. Den nest eldste sonen har tatt livet sitt, berre nitten år gamal.

Kjøp boken