– Det er han som burde ha skrevet om meg

Hun greier å samle sammen sakene sine, trusa og de ødelagte klærne. Kommer seg opp trappa og inn til leiligheten. Dagene etter voldtekten er kaotiske. Vennene hjelper Kathrine med å komme seg til voldtektsmottaket og til å anmelde. Men traumene og de forvirrede tankene glir over i hverandre. Etter hvert griper hun til språket og litteraturen for å tøyle angsten. Tankene blir ryddigere når hun skriver. Forvandlinga, kaller hun romanen. Bare timer før hun skal gå på scenen under lanseringsfesten, får hun en e-post fra politiet. Overfallsmannen er tatt. Han er ikke lenger bare en ukjent gjerningsmann, han har fått et navn, et ansikt og en kropp.

«Det er dødsangsten, ikke den jævla pikken hans, som plager meg.»

Kathrine lover seg selv at han aldri skal bli hovedpersonen i livet hennes, hun prøver å skrive og leve som før, men blir hele tiden avbrutt av nye avhør. «Skal du aldri få fred?» spør samboeren hennes. Han ser hvordan de stadige prosessene tærer på henne. Hadde det ikke vært for rettsprosessen ville hun aldri ha skrevet om dette. – Jeg ville ha prøvd å gå videre, sier hun. Tanken på å få han dømt, så han ikke kan skade andre, gjør at hun holder ut.

Det franske rettssystemet er delt opp i etapper. Noen ganger føler Kathrine det som om hun er eneste løper i en stafett. Det er så mange ting hun må gjennom. Psykiatriske vurderinger og avhør. Hun må dra til åstedet og peke ut akkurat der det skjedde i en rekonstruksjon. Det verste er at hun må sitte i det samme, trange rommet som overgriperen og høre han fortelle sin versjon. – Det var det mest dramatiske i hele prosessen.

Den hjemløse overfallsmannen nekter for å ha møtt henne. Han husker ingen ting fra natta, han var full, sier han. Han er bestemt på at han ikke er en voldtektsmann, så vrir han på det. Kanskje er det hun som har voldtatt han?

Hun er forfatter, han er analfabet. Han er dårlig til å formulere seg og aktørene i rettssystemet må tvinge ordene ut av han. Han vet at hun har skrevet om han, men Kathrine tror det blir for abstrakt og for fjernt til at han kan skjønne det. Hun tenker at han burde lese det hun har skrevet og i boka skriver hun «Det er han som burde ha skrevet om meg. Det er han som burde ha et ønske om å forstå.» – Jeg tror han på mange måter ser på seg selv som et offer, sier hun. – Han føler at det er urettferdig at han er i fengsel og han greier ikke å se sammenhengen med at han er der på grunn av det han gjorde, han synes bare det er urettferdig.

Overgrepet og de stadige etappene tvang henne til å bli bedre kjent med rettssystemet. Hun ville forstå overfallsmannen og gjorde mye research. Hun leste om voldtekstmenn og så dokumentarer om rettssystemet. – Jeg tenkte at hvis jeg skreiv en bok om det, kunne jeg bli bedre kjent med hvordan forbrytere tenker, men jeg klarte ikke å forstå hvorfor, sier Kathrine.

Hun vet nå at det er mange ulike årsaker til hvorfor folk begår kriminalitet og at det kan variere fra sak til sak. – Der det er vanskelig å finne et klart svar, er det plass i litteraturen, tenker jeg. Jeg hadde nok ikke klart å skrive 300 sider om svaret var enkelt, sier hun.

Hvorfor? spør kjæresten min da jeg endelig sier det høyt.
Han sitter i sofaen med noen papirer fremfor seg. Han hadde allerede rynka panne før jeg avbrøyt han, sneik meg inn der med ideen. Jeg har ikke noe godt svar. Jeg har ingen tale å gi han. Det mangler en truverdig begrunnelse. Jeg håper at den kommer til meg når jeg begynner. Viljen og ideene kommer alltid før begrunnelsen, har jeg notert et sted. Når jeg begynner å skrive det ut, kommer jeg til å for­stå hvorfor. Hvor nødvendigheta i det kommer fra.
For tre år sia skreiv jeg: Jeg kan aldri skrive om han.
Nå skriver jeg: Jeg vil skrive om han.

Fra Forbryter og straff

Ordene og tekstene har blitt viktigere for Kathrine. Mer akutt. Det litterære språket hennes har endret seg etter overgrepet. Hun har blitt mer uredd i skrivingen sin. Hun har ikke tid til utenomsnakk, men går rett til kjernen, fordi det er så viktig. Det brenner. – Jeg sitter med en sterk og endret erfaring i kropp og sinn som jeg ikke hadde før og som er grunnen til at jeg snakker om hun og meg. Det føles ikke som vi er den samme, fordi erfaringen er så tung at den gjør noe med hele den man er, sier hun. Lettheten som hun hadde i seg før kommer aldri helt tilbake, heller ikke tryggheten. – Jeg er opptatt av klisjeen «Det som ikke dreper deg gjør deg sterkere». Det er veldig tullete og feil, for min del gjør den meg svakere, sier Kathrine.

Etter tre år ble overallsmannen dømt til ni års fengsel. Han anket ikke, men erstatningssaken pågår fortsatt. For bare noen uker siden var Kathrine i sin tredje ekspertutredning. – Det har vært slitsomt, men jeg har hele tiden visst at det kom til å ende med en dom og da har jeg greid å holde ut. Hvis ikke går han jo løs igjen og kan gjøre det samme mot andre.

Andre relevante bøker: