- Endelig var jeg fri

Une Cecilie har hatt tøffe perioder i livet. Allerede fra hun var seks år gammel slet hun med angst, og som ungdom opplevde hun sine første depressive episoder. Livet var mørkt, og hun følte seg alene.

- Etter mange år og utallige behandlinger både innen psykiatri og alternativt, ga jeg litt opp å finne en løsning. Som 24-åring traff jeg veggen igjen, og måtte derfor tilbake i legesystemet. Denne gangen traff jeg en annen type lege. I stedet for å presse på med medisiner og behandlinger kom han med et annet forslag; «Hva med å ta med deg hunden i marka, tenne et bål og sette opp telt?»

Som liten var Une Cecilie et inne-barn. Å være på tur var noe hun forbandt med å være blaut og kaldt. Hun likte best å sitte inne, og se på en fin film eller leke.

- Først lo jeg nesten av forslaget. Bål? Telt? Det var ikke min greie. Allikevel tente det noe i meg, og dagen etter tok jeg trikken opp i marka. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, så jeg fikk femti meter fra trikkestoppet og ned mot et vann. Der satt jeg, og gjorde ingenting. «Hva nå?» tenkte jeg.

En frilufstefersking ble født, og læringskurven herfra skulle bare gå oppover.

Deler reisen med andre

På Instagram kontoen @UneCecilie har Une Cecilie mange tusen følgere som heier på henne. Det er så mange som kjenner seg igjen i den åpne og sårbare jenta. Det er ikke mangel på fancy turbilder på instagram; bilder fra utfordrende toppturer og glimt fra hengekøyeturer florerer på feeden til de fleste. Une Cecilie presenterer noe annerledes. Noe genuint og sårbart.

- Det viktigste for meg å dele er å vise hvor utrolig fine øyeblikk naturen kan gi oss. Det kan være femti meter ut i marka – eller langt inne på vidda! Man behøver ikke å gå så langt, bære tungt eller være super tøff for å dra på tur. En hengekøyetur i hagen for en fersking kan gi like stor mestring som en annens ekspedisjon, forsetter hun.

Åpenhet om det vonde

Etter pandemien har åpenheten rundt psykisk uhelse økt, og mange fant også glede i naturen, i større grad enn tidligere. Allikevel er det flere og flere som sliter, og mange som syns det er vondt og vanskelig å snakke om. Kan det bli bedre?

- På mine vanskelige dager så må jeg komme meg ut. Det er det aller viktigste. Over mange år har jeg lært at når ting er vanskelig så gjelder det å skifte miljø. Å ligge i senga eller på sofaen og gruble gjør vondt verre. En kort tur ute i nærmiljøet med hunden min, Juster, kan gjøre underverker. Så avslutter jeg gjerne turen med en varm dusj for å «starte på nytt». Det gjør så godt for kroppen, forteller hun.

Selv om hun i dag er veldig åpen om sin psykiske helse, og har funnet gode metoder for mestring, så har det vært en lang vei dit.

- Jeg savnet å ha noen som forsto meg da jeg var yngre. Jeg hadde det veldig tøft, og det verste var at jeg følte meg alene om å ha det sånn. Da jeg vokste opp på nittitallet var det ingen som snakket om psykisk helse, og jeg trodde i over et tiår at livet skulle være sånn! Legene tok kun fysiske tester, og ingen forsto at dette kunne være noe psykisk. Det er viktig for meg å være en stemme som sier klart og tydelig at dette skal vi ikke godta! Vi skal få hjelp til å mestre, enten det er med profesjonell behandling, med kunnskap eller om naturen kan være et fristed som bidrar til livsmestring, forklarer hun videre.

I boken hennes skriver hun masse tips om hvordan man kan komme seg forbi den eviglange dørstokkmila, og hun minner leserne sine på hvor lavterskel friluftsliv egentlig kan være. Nå håper hun at det som en gang ble hennes egen redning, nå kanskje kan bli redningen til noen andre.

- Jeg ønsker å dele min historie til inspirasjon for andre, for når naturen kan være et fristed for meg med mine forutsetninger, så har jeg virkelig troen på at det kan være det for mange andre også. Vi er født til å være ute – ikke mellom fire vegger foran en skjerm, ler hun.