Fetteren til Krekar
Mens jeg jobbet i Stavanger Aftenblad, fikk jeg en telefon fra Brynjar Haukli i VG. Han fortalte at de skulle ansette noen folk i et vikariat, og ba meg om å søke.
Noen uker senere ble jeg kalt inn til intervju. Jeg var ordentlig nervøs, og hadde til og med kjøpt meg ny dressjakke og sko. Tre ulike sjefer spurte meg om mine gode og dårlige sider, om hvor jeg så for meg å være i fremtiden, og hvorfor jeg hadde søkt – de klassiske spørsmålene. 15 minutter ut i intervjuet reiste nyhetsredaktøren seg. – Sorry, jeg må gå, sa han. – Jeg har en frisørtime. Jeg var sikker på at løpet var kjørt, og hadde noen helt forferdelige uker før telefonen plutselig ringte. Det var ikke til å tro, jeg hadde fått jobben! Det ble tre fantastiske år, og jeg lagde sikkert tusen nyhetssaker om alt mulig rart.
Kadafi Zaman er journalist i TV2, og har tidligere jobbet i Stavanger Aftenblad og VG. Gjennom årene har han dekket en rekke profilerte saker, som 22. juli, tsunamien og den arabiske våren. Han var i grenseområdene i Afghanistan og Pakistan etter 9/11, og reiste som undercoverflyktning gjennom Europa i 2015. De seneste årene har han stått bak programserien Norge bak fasaden. Han har tidligere utgitt en bok: Norge i svart, hvitt og brunt.
Artikkelen er hentet fra han siste bok Den Norske drømmen.
En av mine favorittoverskrifter fra denne tiden er Spiser geitost i Mekka, fra da jeg besøkte en norsk familie i muslimenes hellige by i Saudi-Arabia. Etter to tabloide år i VG ringte nyhetsredaktøren i TV 2. Han inviterte til lunsj for å diskutere et jobbtilbud. Før jeg dro, hadde jeg allerede bestemt meg. Etter det gode måltidet ringte jeg og takket høflig nei. Ett år senere fikk jeg en ny telefon fra TV 2. Da hadde Jan Ove Årsæther, en uredd og skarp journalist som jeg hadde møtt under flere drapssaker, blitt nyhetsredaktør. – Jeg skulle gjerne ha diskutert et tilbud over lunsj, sa han. – Men hvis du er interessert i bare lunsjen og ikke i ny jobb, kan vi droppe det. Han var ærlig, noe som tvang meg til å tenke seriøst. Jeg trivdes i VG, men alle jeg spurte om råd, mente at lyd og bilde var fremtiden. Faren min sa bare én ting: – TV 2 har ringt deg to ganger. De kommer ikke til å ringe en tredje.
15 år senere har jeg ikke angret et sekund på at jeg takket ja til både lunsj og signering. Som nyhetsreporter i TV 2 har jeg fått æren av å være tett på store og viktige saker. Spesielt sjefen min, Niklas Lysvåg, har gitt meg enorm tillit. Den mannen fortjener skryt selv om jeg vet at han ikke liker det.
Jeg er også heldig som har fått jobbe med dokumentarserien Norge bak fasaden. Sammen med dyktige Janne Amble har jeg vært programleder i 18 dokumentarer de to seneste årene, ved siden av nyhetsjobbinga. Vi har vunnet Gullruten og tatt opp temaer som mobbing, spionasje, overgrep, donorbarn, spilleavhengighet, narkotikapolitikk, hatkriminalitet, barnevern og masse annet. Etter hver sending er det alltid mange nye henvendelser om sterke historier. Det er den store fordelen med å jobbe i TV. Profileringen gjør at ukjente folk lettere tar kontakt. I avisa er man et navn, men på TV er man like mye et ansikt. Det å være kjent kan imidlertid også være en ulempe.
For noen år siden dro kollega Finn Erik Robstad og jeg til Thailand for å lage saker på norske pedofile. Først ville vi ta en researchtur for å se om det gikk an å gå undercover med skjult kamera. Vi satte kursen mot Pattaya, prostitusjonens sentrum i Asia, dit kunder fra hele verden strømmer til. Jeg hadde hørt om stedet, men aldri vært der. Det ble en dårlig start allerede på flyplassen. Hva skal TV 2 i Thailand? spurte folk meg. På flyet var de også nysgjerrige.
– Hva hadde skjedd?
– Var det et drap?
– Terror?
Etter mange år i nyhetene koblet folk meg automatisk til saker om alvorlig kriminalitet. I Pattaya fortsatte det på samme måte. Peking og spørsmål. Jeg lekte med tanken på å barbere skjegget og håret for å bli ugjenkjennelig, og foreslo det for Finn Erik. – Men nesa di, bror, den får du ikke gjort noe med, lo frekkasen fra Vennesla.
Jeg ble ikke med på det videre arbeidet. Det mer anonyme byline-livet i avis hadde gitt meg noen fordeler, som en kald vinternatt en del år tidligere. Da landet et privatfly på Gardermoen. Om bord var bevæpnet nederlandsk politi og en mann i håndjern: Mulla Krekar.
Mandag 13. januar 2003 var første gang jeg møtte mannen som ble en alvorlig hodepine for norske myndigheter. Sagaen om Najmuddin Faraj Ahmad, som han egentlig heter, begynte i Nord-Irak. Der var han kurdisk geriljakriger og etter hvert leder for den islamistiske organisasjonen Ansar al-Islam. I 1991 kom han og familien som kvoteflyktninger til Norge. Han fortsatte å pendle til hjemlandet i all hemmelighet. I Oslo levde han en anonym tilværelse som familiefar, men i de kurdiske fjellene var han en fryktet geriljaleder. Høsten 2002 ble sannheten avslørt av NRK Brennpunkt, og på vei tilbake til Norge ble han arrestert i Nederland. Etter fire måneder i varetekt ble Krekar sendt til Norge. Jeg var nyansatt i VG, og Krekar var den første store nyhetssaken min. Sammen med kollega Kjetil Stormark la jeg en fiffig plan for hvordan vi kunne «kuppe» Krekar til et eksklusivt intervju før konkurrentene fikk tak i ham.
Jeg hadde nemlig hatt kontakt med Krekars familie i Oslo mens han satt i Nederland. Så jeg ringte kona hans og spurte om hun og barna ville sitte på til Gardermoen. De hadde ikke egen bil, så hun takket ja. Sammen med en fotograf plukket jeg dem opp. De var overlykkelige over at mullaen snart var en fri mann. Sønnen hadde kysset TV-en da han hørte nyheten hjemme i stua. Nå satt de i baksetet i bilen mens telefonene ringte i ett sett med gratulasjoner. Jeg forklarte familien at det kom til å kry av presse på Gardermoen. Hvis de ikke ville bli tatt bilde av, kunne de bare bli i bilen, så skulle jeg prøve å få med mullaen.
Pressen hadde samlet seg på GA-terminalen på Gardermoen. Den ligger vest for rullebanene og er forbeholdt VIP- er og rikinger med privatfly. Siden jeg var fersk i VG, kjente ikke de andre pressefolkene til meg. Det kunne jeg utnytte ved å holde en lav profil. Jeg skulle ikke snakke med Kjetil eller VG-fotografene, bare kommunisere på SMS. Og strategien funket. Da jeg kom inn på GA-terminalen sammen med broren til Krekar, ble det kaos. Journalister og fotografer omringet broren for å få en kommentar. Ingen la merke til meg. Plutselig så jeg at advokat Brynjar Meling var på vei ut mot en stor glassdør som førte til rullebanen. Jeg fulgte etter. Ved glassdøra sto en sikkerhetsvakt. Meling nikket, og vakten åpnet glassdøra. Jeg sto bak og gjorde det samme. Vips, så åpnet døra seg. Plutselig sto advokaten til Krekar og jeg ute på rullebanen for å ta imot mullaen, mens resten av pressekorpset var inne i terminalen. Sikkerhetsvakten må ha trodd at jeg var en kurder i familie med Krekar.
Same same, but different.
Meling og jeg fant tonen og lo godt av at en journalist var del av mottakelseskomiteen. Inne på terminalen var Kjetil storfornøyd, han hadde regien. Nå måtte vi bare få hovedpersonen inn i bilen. Jeg kjente adrenalinet som pumpet; det gir et enormt kick når man skjønner at man er i ferd med å dra i land en stor eksklusiv sak.
Etter en liten stund kom privatflyet. Ut steg mulla Krekar i svart dress, svart vest og hvit skjorte. Håndjernene var på, og hovedpersonen så ut til å være i godt humør. Meling hilste først. Så introduserte han meg. Vi utvekslet noen ord før jeg sa at familien hans satt i bilen og ventet på ham. Da lyste han opp.
Det var tre nederlandske politimenn på flyet, og etter hilserunden på rullebanen tok de med Krekar inn. Der gikk de frem og tilbake i terminalen med et fulltallig pressekorps på slep mens de lette etter norsk politi. Men det var ingen representanter fra norske myndigheter til stede. Den merkelige seansen endte med at nederlenderne tok håndjernene av Krekar, ga ham passet og sa lykke til før de fløy hjem. Journalistene og fotografene var like overrasket. I fire måneder hadde islamisten Krekar preget norske nyheter. Nå sto han der plutselig helt alene.
Jeg gikk bort og minnet ham om at familien ventet på ham i bilen. Fortsatt var det ingen som visste hvem jeg var. Jeg husker bare det fornøyde gliset til Kjetil, som hadde booket rom 717 på Oslo Plaza for å gjøre intervjuet.
Bilen ble omringet av fotografer da Krekar satte seg inn. Men mullaen bare fortsatte å smile mens han viste V-tegnet til blitzregnet. Så kjørte jeg av gårde, med Krekar ved siden og familien hans i baksetet.
Like etter sendte NTB ut nyhetsvarsel om at mullaen ble kjørt hjem av en slektning. Det ble full latterkrampe på desken i VG. Kjetil Stormark kaller meg fortsatt bare for fetteren til Krekar.
