Hopp til hovedinnhold
16 min Litteratur

– For meg er det vanskelig å forestille seg vennskap eller kjærlighet uten felles humor

Sally Rooney forteller om "Skjønne verden, hvor er du", en skarp og bevegende skildring av livene til fire venner og kjærligheten mellom dem.
Foto & videoKalpesh Lathgira
TekstOversatt av Hilde Stubhaug
Sally Rooney ble en litterær superstjerne etter suksessen med "Samtaler med venner" og "Alle andre
Sally Rooney ble en litterær superstjerne etter suksessen med "Samtaler med venner" og "Alle andre" Den siste boken ble filmatisert i den populære tv-serien "Normal people"

Skjønne verden, hvor er du handler om fire personer, som til sammen gir oss framstillinger av etablerte og helt ferske forhold, vennskap mellom mennesker av både samme og motsatt kjønn, romantisk kjærlighet og en mindre definerbar type platonsk kjærlighet. Det er noe veldig lekent over måten du presenterer de ulike typene tilknytning og hengivenhet mellom personene på. Kan du si litt om tilnærmingen din til dette?

– Jeg brukte lang tid på å finne ut hvordan jeg skulle fortelle historien i denne romanen. Det var vanskelig å svare på de grunnleggende spørsmålene en romanforfatter må svare på: Hvem sin historie er dette, når begynner den, når slutter den, hvem forteller og så videre. Ingen av de narrative teknikkene jeg hadde brukt i de to forrige bøkene – førsteperson presens i den første romanen, og tredjeperson preteritum i den andre – passet denne gangen. Jeg måtte finne en ny type stemme (ny for meg, i hvert fall) for å kunne skape mening av historien jeg ville fortelle. Samtidig er det en veldig enkel fortelling. Den handler om fire personer og forholdet dem imellom. Jeg måtte bare anstrenge meg litt for å finne den rette formen, strukturen og stemmen for å skape den romanen jeg visste jeg ville skrive.

Skjønne verden, hvor er du

Av Sally Rooney

En av de fire – og kanskje den som framstår for oss som hovedpersonen – er romanforfatteren Alice. Romaner om romanforfattere kan være litt vanskelig terreng. Hva trakk deg til det motivet?

– For det første er det nok verdt å nevne at jeg ikke synes romanen har én hovedperson! Mesteparten av boka er veldig fast strukturert i «runder» med fire kapitler hver, jevnt fordelt mellom de fire narrative strengene i romanen. Den forrige boka mi hadde en lignende fast struktur. Der vekslet jeg mellom perspektivet til de to hovedpersonene – men noen lesere satt likevel med en følelse av at den ene eller andre av dem var den «egentlige» hovedpersonen. Jeg tror det til en viss grad er en subjektiv vurdering.

For å svare på spørsmålet: Alle romaner har noe av forfatteren i seg. Forfatterne skjuler seg kanskje bak fortelleren, eller gjemmer seg enda lenger bakenfor, som en strukturerende autoral bevissthet. Men de kan aldri være fullstendig fraværende, enten de er skjult eller ikke. På en måte er det å skrive bøker bare en jobb, og jeg tror ikke det betyr så mye for lesere flest hva slags jobb hovedpersonene i romanen har, så lenge romanen er interessant. Jeg vet ikke om det faktisk finnes lesere som protesterer mot å lese om romanforfattere på prinsipielt grunnlag, men i så fall er kanskje ikke romanen den rette sjangeren for dem.

Når det gjelder hva som tiltrakk meg ved å skrive om en forfatter: De forrige bøkene mine utspilte seg dels på skoler og universiteter, og tilfeldigvis hadde jeg ennå ikke tilbrakt så mye tid utenfor skole- eller universitetsverdenen da. Etter det har jeg brukt mesteparten av tiden på å skrive og redigere. Og nå er det tilfeldigvis slik at én av hovedpersonene i boka er forfatter og en annen er redaktør. Jeg tror derfor man trygt kan si at jeg skriver om det jeg kan. Hendelsene i denne romanen, akkurat som de i de forrige, er fullstendig oppdiktet, men verdenen i bøkene er basert på den virkelige verdenen som jeg faktisk har levd i. Mine egne erfaringer er selvfølgelig svært begrenset, og jeg skriver også bare om noen få ting i bøkene mine. Men det har jeg ikke noe imot – det er mange andre forfattere som skriver om mye forskjellig.

Alice og Eileen har ofte lange diskusjoner om politikk og samfunn på e-post; det minner om utvekslingene mellom Frances og Bobbi i Samtaler med venner. Det kan være vanskelig å legge fram ideer og debattere i skjønnlitteraturen – hvordan er det for deg?

– Jeg synes at det intellektuelle livet til hovedpersonene i denne boka har større betydning enn i tidligere bøker. Det kan dels skyldes at personene er eldre og har hatt tid til å lese mer og forfølge tankene sine lenger. Og dels er det nok fordi de to kvinnelige hovedpersonene begge arbeider i en intellektuell bransje – den ene som forfatter og den andre som redaktør. Men jeg tror også at romanen på et dypere plan er opptatt av intellektuelle vennskap. Jeg var spesielt interessert i samspillet mellom forholdet til Eileen og Alice og ideene deres – hvordan tankene og meningene preget vennskapet, og hvordan trekk ved vennskapet styrte ideene de utviklet. Det er en slags fram-og-tilbake-bevegelse i boka mellom tanker og følelser og tanker igjen – og jeg anser den bevegelsen som en del av romanens plott (hvordan det nå er).

Alice har vært gjennom en psykisk krise, og flyttet i etterkant fra Dublin for å leve et mer tilbaketrukket liv ved kysten. Det er noe hun og andre personer synes å ha et ambivalent forhold til: Er det å trekke seg tilbake fra livet eller å ta et skritt mot noe nytt? Hva ville du antyde?

– At Alice bestemte seg for å forlate Dublin, er på mange måter den utløsende hendelsen i romanen. Vi vet fra tidlig i boka at Eileen og Alice bodde sammen i flere år i tjueårene og etterpå fortsatte å bo i samme by, og kanskje tok begge nærheten til den andre for gitt. Romanen begynner etter at Alice har flyttet til kystbyen i grevskapet Mayo, mens Eileen bor og arbeider i Dublin som før. Det er en biltur på et par timer som skiller dem, men ingen av dem har førerkort, og den offentlige transporten er elendig. Dermed står de overfor spørsmålet om hvordan og når de skal få truffet hverandre igjen. Reisen i seg selv er bare litt upraktisk, men den begynner å anta en disproporsjonal betydning etter hvert som romanen utvikler seg videre.

Når det gjelder hvorvidt Alice har tatt den «rette» beslutningen eller ikke ved å flytte til en liten småby langt unna venner og familie, så tror jeg ikke at jeg var interessert i å felle noen verdidom over det. Hun er selvsagt temmelig isolert i de nye omgivelsene, men kanskje en viss isolasjon er det hun trenger. Jeg var mer interessert i å observere forsøkene hennes på å skape seg et nytt liv, enn i å komme fram til noe svar på om det er et godt liv eller ikke. Det er det livet hun har, og det er det eneste viktige for romanens vedkommende.

Som i Alle andre er forskjellen mellom Dublin og resten av Irland, og den opplevelsen dublinere har av «bygdefolk» og omvendt, en viktig del av bakgrunnen i romanen. Hvor viktig er det stoffet i skrivingen din?

– I denne romanen tror jeg det er en viktig forskjell mellom by og land. Men forskjellen er mer reell enn forestilt – to av personene bor i en liten småby og to andre lever veldig forskjellige liv i en hovedstad. Den bokstavelige avstanden mellom dem, og de uunngåelige forskjellene i livsstil som følge av det, er en viktig del av boka. Men oppfatningene de har av kulturforskjeller, er ikke så mye i spill. Tre av de fire hovedpersonene er (som meg) fra vest i Irland, og den eneste dublineren bor nå også i Mayo. Dublin er en relativt kosmopolitisk by, og mange av de som bor der, ble selvfølgelig ikke født der. Denne boka handler vel mer om å velge (eller bli tvunget til å velge) hvor man vil skape seg et liv, og hva slags liv man vil skape.

Alice innleder et ubestemmelig forhold til Felix, som hun treffer på nettet. Det virker som de knytter et sterkt bånd, men støtes også fra hverandre. Vevd inn i fortellingen deres er det en klassedynamikk, med forskjeller i økonomi og utdannelse. Også dette hadde du med i Alle andre. Hva var det du ville utforske?

– Alices forhold til Felix – som ikke har tatt høyere utdannelse og jobber på et lokalt lager – er definitivt dels strukturert av økonomisk ulikhet. Men når jeg tenker meg om, tror jeg klassedynamikken er med i alle de viktige forholdene i romanen. Simon og Eileen blir først kjent med hverandre som barn, og det er en klasseforskjell mellom de to familiene. Og selv om Eileen og Alice kanskje har møtt hverandre i en situasjon hvor de sto likt, som unge studenter, har Alice med gjennombruddet som forfatter kommet i en situasjon hvor hun er svært heldig stilt økonomisk, mens Eileen sliter med å få betalt husleia. Det jeg synes er interessant, er det presset som slike ulikheter legger på livet og måten personene forholder seg til hverandre på. Jeg prøver egentlig ikke å komme med noen spesielle kommentarer om det urettferdige i ulikheten mellom klassene, selv om jeg personlig mener at det er dypt urettferdig. Leserne kan trekke sine egne konklusjoner om det. Det som interesserer meg, er at personene mine må leve med disse ulikhetene, uansett hva de mener om dem intellektuelt. Konsekvensene for følelseslivet, og for selvforståelsen, utgjør på en måte en del av romanens handling.

Både Alice og Eileen har veldig innviklede følelser når det gjelder kjærligheten og det å være mor. Dette er selvfølgelig ikke nye dilemmaer, men jeg lurer på om du mener dette er emner som er spesielle for den generasjonen personene dine tilhører?

– Jeg har alltid vært interessert i hvor stor innvirkning historien og kulturen har på de nære relasjonene. Så jeg tror nok, med tanke på hvor raskt teknologien og kulturen endrer seg, at noen av personenes følelser omkring romantisk kjærlighet og det å være mor, er generasjonsspesifikke. Begge kvinnene bekymrer seg for det å ha barn i en bestemt kontekst – klimakrisen – og begge konfronterer en seksuell og romantisk kultur som er veldig annerledes enn den foreldrene forholdt seg til. På den annen side vil jeg ikke at problemene deres skal virke for sære. Alle generasjoner opplever endringer og må på en eller annen måte reflektere rundt den endringen. Men jeg er interessert i noen av de utfordringene vi har i akkurat vårt kulturelle øyeblikk, og hvordan personene kan reagere på de utfordringene.

Personene har også innviklede forhold til familien sin, som stort sett blir presentert indirekte: Eileens søster som gifter seg, broren til Felix. Vil du bort fra ideen om kjernefamilien som motor i romaner, og erstatte den med vennegrupper isteden?

– Jeg tror den romantiske kjærligheten er den største motoren i arbeidet mitt, selv om det gjerne er mye annet som foregår også. Og en gang var det typisk for romansjangeren mer generelt. Romantiske og seksuelle forhold driver fortellingen i f.eks. Austens Emma, Dostojevskijs Anna Karenina, James’ Duens flukt, Prousts På sporet av den tapte tid – de bygger opp og utvider de dypere lagene og flokene i disse bøkene. Jeg tror at det egentlig er det jeg prøver å oppnå når jeg skriver. Senere på nittenhundretallet utviklet kanskje romanen seg bort fra den romantiske kjærligheten og mot familielivet, og da kom det noen veldig vakre og betydningsfulle bøker. Men selv om familieromanen innebar en viktig vending bort fra ekteskapsromanen, er ikke den ene «bedre» enn den andre. Og jeg tror at man fortsatt kan oppnå mye interessant med kjærlighetsromaner. Om jeg faktisk har klart det her, får andre bedømme.

Det er fysisk avstand mellom Eileen og Simon i store deler av romanen – og når de møtes igjen, er det en hel del oppsamlede følelser i spill. Det virket særlig aktuelt nå som vi alle har vært skilt fra folk vi er glad i. Påvirket det skriveprosessen?

– Ja, det tror jeg. Den siste delen i boka er også den siste jeg skrev, og jeg skrev den i en periode hvor samfunnet var nesten helt nedstengt, da jeg ikke hadde sett venner eller familie på veldig lenge. Jeg tror det er noe av grunnen til at det var så intenst å skrive de kapitlene der alle fire personene bor i ett hus. Den helt vanlige opplevelsen det er å dele et hus med venner – å spise sammen, vente på at dusjen skal bli ledig, sitte oppe sent og prate – virket mer enn vanlig ladet med betydning og følelser. Jeg bare savnet vennene mine veldig. Jeg hadde hele tiden en plan om å føre alle fire sammen mot slutten av boka, men omstendighetene jeg satt og skrev under, fikk betydning for hvordan den siste delen utviklet seg.

Som i alt du skriver, får man her en fornemmelse av at personene baler med store følelser, prøver å forstå seg på dem, og på seg selv. Samtidig er det en komisk dimensjon, som om du ber oss om å tenke over hvor latterlige vi kan være innimellom. Er det en rimelig lesning? Tenker du på deg selv som en morsom forfatter?

– Livet er morsomt, synes jeg. Så det ville vel ikke vært helt redelig av meg å prøve å skrive om livet, selv som fiksjon, uten å forsøke å få fram hvor morsomt det er. Og personene mine prøver selvfølgelig ofte å få hverandre til å le, med varierende hell. Jeg må innrømme at de fikk meg til å le en hel del mens jeg skrev om dem. For meg er det vanskelig å forestille seg vennskap eller kjærlighet uten felles humor, og i den må det ligge en evne til å le av seg selv. Men jeg prøver å unngå å gjøre narr av personene mine. Jeg synes ikke at de er mer latterlige enn jeg er – og da mener jeg at de helt sikkert er ordentlig latterlige innimellom, og det er jeg også.

Synes du det er noe felles ved bøkene dine når det gjelder tema eller stil? Fins det en Rooney-verden som alle inngår i, eller opplever du dem som mer selvstendige enn som så?

– Jeg mener bøkene er bundet sammen gjennom det uheldige faktumet at det er jeg som har skrevet dem. Jeg har aldri bevisst prøvd å utvikle en «stil», men jeg har mange begrensninger som forfatter. Og de begrensningene kan like godt beskrives som «stil» – det er antakelig det peneste begrepet man kan bruke om det. Det er klart at bøkene ligner hverandre tematisk. Som jeg har nevnt, skriver jeg først og fremst om kjærlighet og vennskap. For meg framstår det som temaer som er store nok til å bli utforsket gjennom et helt liv, men det er sikkert andre som mener noe annet. Det ville definitivt ikke være urimelig å påpeke at bøkene mine er temmelig like. Jeg er enig i at det er likheter, men jeg er kanskje mer avslappet på det området enn andre ville vært, fordi det også er slik med noen av yndlingsforfatterne mine. Mange av romanene til Henry James, for eksempel, ligner veldig på hverandre, og det som står på spill i plottet, handler nesten alltid om ekteskap eller sex. Men James er likevel, etter mitt syn, en av de største engelskspråklige romanforfatterne – ikke fordi romanene er så ulike, men kanskje fordi de ikke er det.

Pleier du å la være å lese annen skjønnlitteratur når du skriver selv? Føler du at romanen er i slekt med noen andre romaner, fra samtiden eller fortiden?

– Jeg pleier å lese veldig lite samtidslitteratur mens jeg skriver. Og generelt leser jeg antakelig mindre samtidslitteratur enn forfattere flest. Det er dels fordi det fortsatt er så mange klassiske romaner jeg ikke har lest, særlig de som er skrevet på andre språk enn engelsk. Og å lese romaner som har bidratt vesentlig til utviklingen av romanen som sjanger, er som en utdannelse for meg. Å lese nye bøker er annerledes, selv om jeg selvsagt setter pris på og får mye ut av det. Det er bare ikke helt det jeg vil gjøre når jeg skriver noe nytt selv.

Jeg synes selv at denne romanen er i slekt med flere andre romaner. Men jeg må trå litt forsiktig her, for jeg vil ikke gi inntrykk av at jeg sammenligner meg med de største romanforfatterne som noen gang har levd. Jeg blir påvirket av yndlingsbøkene mine, men det sier ingenting om hva jeg får til å gjøre ut av den påvirkningen. Uansett: Da jeg hadde skrevet omtrent halve Skjønne verden, leste jeg Natalia Ginzburgs roman Happiness, as Such, og den var så god at det var nesten så jeg ville gi opp skrivingen fullstendig. Jeg synes det er en helt fullkommen bok. Jeg leste og elsket også Dostojevskijs Brødrene Karamasov mens jeg skrev denne romanen. Og Henry James er selvfølgelig inni der, jeg leste også The Golden Bowl for første gang under skriveprosessen – en annen roman om to par med bånd på kryss og tvers og hvordan de påvirker hverandres liv. Jeg har faktisk navnet «Felix» fra James’ kortroman The Europeans, selv om hans Felix er helt annerledes enn min. Jeg lurer på om jeg på et ubevisst plan også husket en annen litterær Felix jeg har satt pris på – en figur fra Zadie Smiths NW, som har vært en av mine absolutte yndlingsbøker fra samtiden helt siden første gang jeg leste den. Kanskje det er å gå litt langt å kalle disse innflytelsene for et slektskap, men det er rimelig å si at jeg ikke kunne ha skrevet denne boka uten eksemplene fra disse andre romanene jeg beundrer.

Apropos det, du har med en nydelig epigraf fra romanen til Natalia Ginzburg. Kan du si noe om hva den betyr for deg?

– Natalia Ginzburgs Yrket mitt er det beste jeg noen gang har lest om skrivearbeidet. Jeg vender ofte tilbake til det essayet. Det Ginzburg får til der, er å skrive seriøst om skriverens liv, uten et eneste øyeblikk å komme med noen pompøse påstander om hva et slikt liv innebærer eller fører til. Skriving har selvfølgelig vært yrket til de store romanforfatterne og poetene som er blitt husket gjennom historien, men det har også vært yrket til utallige andre millioner av glemte mennesker som arbeidet usett og i det stille. Og det er ikke opp til forfatterne å bestemme, eller engang bry seg om, hvilken kategori de vil ende med å tilhøre. De må bare arbeide så godt de kan, med sine egne ideer, små som store. Det er viktig for meg, og det var viktig nok for boka til at jeg ville ha det med som en epigraf.

La oss snakke om tittelen. ( Bak i boka forteller du at du fikk tittelen fra en oversatt frase fra et dikt av Schiller, som er tonesatt av Schubert og at dette også var tittelen på samtidskunstfestivalen i Liverpool i 2018. ) Jeg lurer på hvilke konnotasjoner den gir deg, og hva slags følelser og tanker du ser for deg at den kan framkalle i leserne?

– Første gang jeg kom over den frasen, var da jeg hørte på en BBC-sending om samtidskunstfestivalen i Liverpool. I den sendingen, en episode av Saturday Review, brukte de et lydklipp av Ian Bostridge og Julius Drake som framførte Schuberts D 677, som jeg syntes var makeløst vakker. Og den frasen ble værende i tankene. Dette var sommeren 2018, da jeg begynte å arbeide med det prosjektet som senere skulle utvikle seg til Skjønne verden, hvor er du. På høsten fikk jeg faktisk vært på festivalen, og det var omtrent på den tiden jeg bestemte meg for å bruke den samme tittelen på boka mi.

Frasen konnoterer selvfølgelig noe desillusjonert over livet i samtiden. Utenfor konteksten kan det desillusjonerte tolkes rent nostalgisk – man kan forestille seg at den «skjønne verden» befinner seg i et bestemt historisk øyeblikk – eller det kan være vagere og mer diffust. En stund var jeg litt fascinert av hvordan motivet dukker opp gjennom litteraturhistorien – «ubi sunt»-tradisjonen i latinsk poesi, opptattheten av ruiner og forfall i den angelsaksiske litteraturen, og så poetene på syttenhundretallet, blant andre Schiller, som sammenlignet den moderne epokens estetiske fattigdom med det man så for seg som den storslagne, herlige antikken. Jeg tror at denne følelsen av at en skjønn verden forgår, kan kjennes veldig samtidig, på grunn av den politiske situasjonen vi har nå, og klimakrisen. Men de kulturelle begrepene våre for denne erfaringen stammer egentlig fra en tid lenge før vår, og det syns jeg er interessant.

Alle andre

Av Sally Rooney

Connell og Marianne vokser opp i den samme irske småbyen, men der ender likheten dem imellom. De kommer fra hver sin verden, og ingen lar dem så mye som et øyeblikk glemme sin plass i det lille samfunnet. Den gnistrende tiltrekningen mellom skolens kjekkeste gutt og den smarte, rike, venneløse jenta er og forblir deres hemmelighet. Og da de møtes igjen på universitetet i Dublin er rollene byttet om, men tiltrekningen mellom dem like komplisert og elektrisk.


Kjøp boken

Samtaler med venner

Av Sally Rooney

En skarp og humoristisk roman om to unge kvinners vennskap, om sex, løgn ambisjoner og voksenlivets selvbedrag. Frances går på universitetet og har praksisplass hos en litterær agent i Dublin. Hennes beste venninne og tidligere kjæreste er den pene og selvopptatte Bobbi. De skriver poesi og opptrer sammen, og en kveld møter de fotografen Melissa og hennes mann, skuespilleren Nick.