Hopp til hovedinnhold
10 min

– Jeg har sett for mye til å ikke skrive denne boka

Da NRK- journalist Kristin Solberg rapporterte fra krigen mot IS så hun barn dø foran øynene sine. Nå har hun skrevet en bok om kvinnene som befant seg på den andre siden.
TekstBerit Rødstøl

Al Hol 2019: Det er 45 grader og en trykkende varme. Kristin har kjørt i timevis på den humpete, ødelagte veien gjennom ørkenen og forbi ruinene av tidligere IS-byer. Den erfarne NRK-journalisten har over flere år rapportert om IS' vekst og fall. Hun har møtt foreldre som har fått barna drept fordi de sa ett feil ord, snakket med jesidi-kvinner som ble kjøpt, voldtatt og solgt og sett en ni år gammel gutt dø fordi fotballen han sparket traff en hjemmelaget mine. Nå skal hun møte «de andre» - kvinnene som befant seg på innsiden av Kalifatet. De som frivillig forlot vesten for å være konene til IS-krigerne. Det er spesielt én hun gjerne vil finne: Aisha Shezadi Kausar. Kvinnen som har forsvart bruken av niqab i den norske offentligheten og som fem år tidligere tok med seg den ett år gamle sønnen sin og dro ned til Den islamske staten. Der giftet hun seg med Bastian Vasquez og ble hans andre kone.

Kristin Solberg er utenriksjournalist for NRK og forfatter av bøkene Gjennom de renes land - Rapport fra Pakistan (2010) Livets skole - Historien om de afghanske kvinnene som risikerer alt for å redde liv. (2013) I 2014 mottok Solberg både Den store journalistprisen og Bjørnsonprisen, og året etter ble hun tildelt Gunnar Sønstebys minnepris.

Aktuell med: boken De andre om IS-kvinnen Aisha Shezadi Kausar.

Jeg sitter der og ser ut av bakvinduet til barna forsvinner som må prikker i horisonten og tenker: Hvordan er en slik brutalitet mulig? Hva er det i et menneske som gjør at det kan slutte opp under det?
Og kan jeg egentlig fortelle hva det handler om, hvis jeg ikke kan svare på det?

Fra boka Den andre

En endeløs rekke av gjerder og hvite telt med FN-logo røper at hun er fremme ved den beryktede Al Hol leiren som rommer nesten 70 000 kvinner og barn, de fleste IS-sympatisører og familiemedlemmer av IS-krigere. Kristin har ventet lenge på å få tillatelse til å komme til leiren. Nå må hun vente enda lenger på at de kurdiske vaktene skal finne de norske IS-kvinnene, men de kommer tomhendt tilbake gang på gang. Den eneste løsningen er at hun selv må gå inn i leiren, til tross for at dette er farlig. Etter lang tid greier hun endelig å overtale vaktene til å slippe henne inn.

Når portene endelig åpnes, ser hun hvite telt i en endeløs rekke utover den dampende ørkensletten. Mellom teltene beveger tusenvis av svartkledde kvinner seg. Det er kun øynene som er synlige. Ingen andre kjennetegn kan fortelle Kristin hvem de er og ingen vet, eller vil si noe om hvor teltene til de norske står.

– Det var som å tråkke på innsiden av Kalifatet, selv om det ikke eksisterte fysisk. Dette var siste rest av IS, sier Kristin. Kurderne holdt vakt ved leiren, men mistet stadig mer makt over kvinnene og barna innenfor gjerdene. Kvinnene styrte dette selv og levde som de gjorde i IS.

Mens Kristin går fra telt til telt i den steikende varmen, følger al Hisba, moralpolitiet, hakk i hel. Flere barn kaster stein etter henne. – En gutt har laget en kalasjnikov av gaffatape og avløpsrør. Vakten som konfiskerer dette, sier: «Barna her lager våpen av alt.» «De voksne også» legger han til. Kristin drar til leiren fem ganger. For hver gang ser hun hvordan kurderne mister mer og mer kontroll.

Hun går rundt med to bevæpnede kurdiske vakter og spør etter de norske kvinnene. Det er som å finne en nål i en høystakk, så får hun plutselig høre at Aisha er flyttet til en annen, mindre leir.

Kristin på jobb i Irak i 2016 for å rapportere om kampen mot IS.

– Bak det hele er et menneske

Kristin finner Aisha i Roj-leiren der hun sitter sammen med sin andre sønn, Ismail. Aisha har bedt om hjelp til å komme til Norge, så ombestemmer hun seg; hun vil ikke at sønnen skal vokse opp i et ikke-muslimsk land. – Da hun tok dette valget sto hun mellom to ting hun ikke ville – hun ville ikke hjem og hun ville ikke være i leiren, men hun var redd for å bli adskilt fra sønnen om hun kom til Norge. Så det veide tungt på vektskåla, sier Kristin.

«Du er den eneste norske IS-kvinnen som har stått frem i offentligheten med fullt navn. Som om du er blottet for tvil på det du står for, uten frykt for konsekvenser, uredd for brudd. Du er en jeg spesielt gjerne vil finne.» skriver Kristin i boka. Aisha smiler ikke når de møtes, men hun overrasker med å være intelligent og veltalende. Det er noe kompromissløst og uredd ved henne. Hun er ikke den klassiske angrende synderen. – Aisha sa at hun ikke skjønner hvorfor hun skal føle ansvar for noe hun ikke hadde noe med, hverken fysisk eller ideologisk, sier Kristin.

DU: Nå spør du om ting jeg har tvunget meg selv til å glemme.
JEG: Men da du dro, var det jo noe du ville?
DU: Jeg trodde at dette gjør jeg for Gud, dette gjør jeg fordi jeg sacrifice for the sake of Allah, som man sier. Men det var veldig mange faktorer som gjorde at det var et valg jeg trodde var riktig å ta. Og ikke ... Det er komplisert ... Jeg tror nok at alt som har skjedd, har vært veldig påvirket av barndom og bakgrunn.

Fra boka Den andre.

«Jeg tror det å alltid føle seg som en failure er en av de største faktorene til at jeg har endt opp her i dag,» sier Aisha i boken. Gjennom møtene med Kristin forteller hun om en oppvekst i et hvitt Bærum på slutten av nittitallet og en barndom full av ydmykelse og utenforskap. Fra utsiden ser de ut som en velfungerende pakistansk familie, men Aisha får nok av volden og ringer barnevernet. I november 2015 blir faren dømt og i dommen mot han heter det at «det er ikke tvilsomt at familievold over en så lang periode som man her står overfor, kan tilsi et betydelig skadepotensial for dem som rammes».

– Aishas historie er representativ for mange som slutter seg til IS, men også for mange som lar seg radikalisere til ekstreme ideologier, sier Kristin. – Det er en sårbarhet der. En av forskerne jeg snakket med i forbindelse med denne boken sa at hvis færre barn ble slått og opplevde vold i barndommen, så ville det bli mye mindre rekruttering til terrorgrupper. Jeg tror hun har et poeng.

– Kan jeg si at jeg etter tre år med arbeidet med denne boken fullt ut forstår henne? Nei, men så tror jeg man aldri kommer til et svar man kan sette to streker under, når det gjelder fullt ut å forstå et annet menneske. Men forhåpentligvis blir man klokere på veien. Og jeg forstår mange av faktorene som både dyttet og dro i retning Syria, sier Kristin.

Det er sommeren 2014, og IS har nettopp erobret store deler av Syria og Irak så raskt at få skjønte hva som skjedde før det var for sent. Fra Mosul flyktet hæren, og deler av den ligger i en haug på gulvet foran meg. «Soldater», sier lederen av likhuset. «Det er IS som har drept dem.» Før de ble fanget, vrengte de av seg uniformene for å kunne gjemme seg. Flere av likene har fotballskjorter på, logoen til Manchester United på brystet. Hendene er bundet sammen bak ryggen deres med hyssing, og de har kulehull gjennom hodet eller brystet. De er henrettet, ikke drept i kamp, og de ligger her måpende, stirrende, som om de ikke helt kan fatte hva som har skjedd.

Fra boka Den andre

Familievennlig jihad

Mellom 44000 og 52000 fremmedkrigere fra over 100 land sluttet seg til IS. Aldri før har så mange kvinner sluttet seg til voldelig jihad. Flertallet av de de unge vestlige kvinnene som ble med i IS, var i slutten av tenårene, eller begynnelsen av 20-årene. Den yngste man kjenner til var bare 13 år.

– Som kvinne var det interessant å se hvordan kvinner oppvokst her i vesten, bruker en frihet og en likestilthet til å velge bort nettopp dette, sier Kristin.Dette er mennesker som fullt ut har tatt avstand fra Europa. Men for å ta avstand fra Europa må de ta avstand fra seg selv. Europa satt igjen i måten de sto på og tedde seg på og det syntes jeg var veldig interessant, sier hun. Kristin har hatt samtaler om dette med Aisha. I begynnelsen, da hun prøvde å få skilsmisse, mente Aisha at hun ikke fikk dette fordi det var en ny stat som ikke hadde fått alt på plass. – Etter hvert var denne kvinnefiendtligheten noe hun reagerte på og hun mente at hun som muslimsk kvinne hadde rettigheter som ikke ble overholdt.

– Hvorfor var kvinnene så viktige for IS?

– Det er flere grunner til det. De skulle bygge en stat. Dette var det de mente var et slags utopisk samfunn. Her kunne du kjempe jihad og samtidig ha et familieliv. Du kunne leve et rent islamsk liv og samtidig gå ut og krige litt. De var veldig ambisiøse og tenkte fremover, de skulle avle frem neste generasjons krigere. Kvinnenes jihad var å ta seg av mannen og føde nye barn. Det var en langtidshoristont i dette.

En del av propagandaen til IS var spesielt rettet mot kvinner og familier. Å slutte seg til Den islamistiske staten ble kalt en «familievennlig jihad.» IS publiserte bilder av barn som blåste ballonger, lekte stolleken, og konkurrerte i å spise vannmelon, for å fremstille familielivet i Kalifatet som stabilt og idyllisk, alt annet enn det i realiteten var.

Fra boka Den andre.

– Det finnes ikke vinnere i en krig, bare uendelig mange tapere, sier Kristin. Hun ser  at det skjer en reell urett som IS har klart å utnytte og som er noe av årsakene til at IS har klart å rekruttere folk. – Det er noe av det som ofte skjer i grupper som har gjort store overgrep, at de tenker at de jobber i de godes tjeneste.
– Det finnes ikke vinnere i en krig, bare uendelig mange tapere, sier Kristin. Hun ser at det skjer en reell urett som IS har klart å utnytte og som er noe av årsakene til at IS har klart å rekruttere folk. – Det er noe av det som ofte skjer i grupper som har gjort store overgrep, at de tenker at de jobber i de godes tjeneste.

Oss og dem

Aisha har skjult for de andre kvinnene i leiren at hun har delt sin historie med en «vantro». Men Kristin tror hun har et ønske om å bli forstått. – I vårt første møte sa jeg at jeg var kommet for å skrive en bok og at jeg ville vite hvem de som sluttet seg til IS var, da svarte Aisha at hun blir sett på som en ekstremist og at folk har glemt at hun er like mye menneske som andre. Jeg tror alle mennesker, uavhengig av ideologi, har et grunnleggende behov for å bli forstått og sett. Kanskje spesielt hvis man opplever seg misforstått og umenneskeliggjort, sier Kristin.

Når Kristin har dekket krig har hun sett at det skarpe skillet mellom oss og dem er noe av det som muliggjør konflikter i utgangspunktet. – Det er en del av en «oss og dem»- tankegang, en umenneskeliggjøring av de andre. Jeg tror at en slags mental og fysisk adskillelse fra ofrene er grunnleggende, og det tror jeg også gjelder i Aishas tilfelle. Jeg tror ikke hun så mye av uretten som ble gjort med egne øyne.

Leiren Aisha har blitt flyttet til er mye mindre og mer velorganisert, men det gjør også at det er vanskeligere å rømme. – I Al Hol blir kvinner smuglet ut, mens det i Roj-leiren er vanskeligere. Aisha har vært tydelig på at det hun ønsker mest er å rømme, sier Kristin.

Koronapandemien satte etter hvert en stopper for de fysiske møtene med Aisha, så ble Kristin gravid og mens magen vokste holdt hun kontakten med Aisha gjennom en telefon hun hadde tilgang til. Som nybakt mor har det til tider vært tøft å skrive ut fortellingen om barna som har mistet livet i krigen og de som lever under svært tøffe kår i flyktningleirene. Etter hvert åpnet Aisha seg mer og mer opp og fortalte om sitt aller største traume: Om hvordan den lille sønnen som hun hadde med seg til Syria ble mishandlet av ektemannen. Gutten døde, og Aisha klandrer ektemannen for hans død.

– Tårene bare rant og rant mens jeg skreiv, sier Kristin.

Kommer til å gjenoppstå i en eller annen form

Etter alle reisene i Syria og Irak ser Kristin at det er tydelig at IS ikke er nedkjempet. De har mistet territoriet sitt, men det er fremdeles mange IS-folk på frifot og ideologien lever videre. – På ett eller annet tidspunkt vil de klare å utnytte kaoset som er skapt av politiske kriser og reise seg igjen. Om de heter IS eller noe annet, det vet jeg ikke, men den samme ideologien lever videre, også her i vesten, sier Kristin. Hun mener at global jihad går i bølger og at vi nå er vi nede i en liten bølgedal. – Det vil komme opp igjen, det kan du være ganske sikker på. Det er derfor det er viktig å forstå hvorfor dette har skjedd. Jeg var interessert i Aisha sin historie, men hennes historie var representativ for så mye mer. Den er representativ for mange som slutter seg til, men også for mange som lar seg radikalisere til ekstreme ideologier. Dessverre viser det tragiske angrepet mot Pride tydelig at idelogien lever videre og utgjør en trussel, også her i Norge, sier Kristin.

– Frykter du noe ved å skrive om IS?

– Jeg stoler på at politiet gjør gode vurderinger rundt min sikkerhet.

Etter en lengre periode som utenriksjournalist er Kristin nå tilbake i Norge. Foto: Berit Rødstøl
Etter en lengre periode som utenriksjournalist er Kristin nå tilbake i Norge. Foto: Berit Rødstøl

Den andre

Av Kristin Solberg

Aisha Shezadi Kausar var en kjent figur i det norske islamistmiljøet da hun reiste til Syria og sluttet seg til IS i 2014. Med seg hadde hun sin ettårige sønn. Noen måneder senere var gutten død. Tre år etter dukket Aisha opp i en kurdisk fangeleir og sa hun ikke lenger var del av IS. Men hvordan kunne en jente fra Bærum i det hele tatt slutte seg til en terrorgruppe som sjokkerte en hel verden? Kristin Solberg, kjent som Midtøsten-korrespondent for NRK, har stått ved frontlinjen i kampen mot IS, ofte i frykt for sitt eget liv. I jakten på svar har hun reist i restene av kalifatet og i tre år ført samtaler med Aisha og dem rundt henne.

Terroristen fra Bærum - radikaliseringen av Philip Manshaus

Av Anders Hammer

Da de var små, delte de køyeseng. Philip sov oppe, Johanne nede. Tidlig på ettermiddagen, lørdag 10. august 2019, går han inn på rommet til lillesøsteren og skyter henne. Hun dør momentant. Deretter setter han seg i bilen. Iført hjelm og skuddsikker vest, og med et haglgevær og to jaktrifler, kjører han til den lokale moskeen. Målet er å drepe flest mulig muslimer mens de er samlet til bønn. I denne boken kommer vi tett på gjerningsmannen, familie, venner - og søsteren Johanne som er adoptert fra Kina.

Kjøp boken