Hopp til hovedinnhold
10 min Litteratur

Mann uten plan

Når Carl Frode Tiller begynner på en ny roman, aner han ikke hva den skal handle om. Det er hele drivkraften med å skrive.
Foto & videoAgnete Brun
TekstKjartan Brügger Bjånesøy
Carl Frode Tiller er aktuell med en ny roman.

Med henda i lomma står en mann og venter utenfor Nidarosdomen. Selv med en barneskoleklasse på utflukt i bakgrunnen, ruver han ikke der ute på plassen. Men så gjør han det på en måte likevel. Med skjegget, det lange håret, for ikke å glemme at dette er forfatteren som har etablert seg som en av de viktigste og meste utfordrende stemmene i norsk samtidslitteratur.

– Carl Frode Tiller, sier han, trekker hånda opp av den grønne jakken og strekker den fram.

Det er en av de finere novemberdagene i Trondheim, nede ved Nidelva spilles det kanonball i høstløvet. Forfatteren kom fem minutter før avtalt tid, han har kjørt bil fra Rotvoll øst i Trondheim. Det hender han går til sentrum, da bruker han en time.  

Født: 4. Januar, 1970.
Bor: Rotvoll i Trondheim.
Familie: Gift, tre døtre.

Bakgrunn: Utdannet historiker. Debuterte som forfatter i 2001 med romanen Skråninga, som han blant annet fikk Tarjei Vesaas' debutantpris og P2-lytternes romanpris. I 2003 kom romanen Bipersonar, før trilogien Innsirkling. I 2017 utkom romanen Begynnelser.

Aktuell: Med romanen Flukt.

Et løfte: Denne høsten er Carl Frode Tiller aktuell med Flukt, fire år etter Begynnelser. Han lover at det ikke går like lenge til nesten utgivelse.
Et løfte: Denne høsten er Carl Frode Tiller aktuell med Flukt, fire år etter Begynnelser. Han lover at det ikke går like lenge til nesten utgivelse.

Starter med tull og tøys

Forfatteren fra Namsos finner et bord innerst i hjørnet på Cafè Ni Muser. Han vil bare ha en svart kaffe, og justerer stemmeleiet så det akkurat når over bordet. Tiller er ikke typen som snakker høyt om verken seg sjøl eller bøkene sine, men det er nok av andre som er raus med rosen av forfatterskapet: Han har fått Tarjei Vesaas' debutantpris. P2-lytternes romanpris. Brageprisen, Kritikerprisen, Gyldendals Sultpris, EUs litteraturpris. nominasjoner til Bokhandlerprisen, Kritikerprisen og Nordisk Råds Litteraturpris. Stadig trekkes hans språklige musikalitet fram, det er ingen andre forfattere som komponerer historier som han gjør.

– Å jakte nye måter å fortelle historier på er nesten hele drivkraften min for å skrive.

– Hvorfor det?

– Fordi det aller meste er sagt og skrevet, så da er det mest interessant å finne nye fortellermåter. Det er ikke noe spennende å lage noe som ligner på noe annet, det må tilføres noe nytt, jeg må finne nye synsvinkler.

– Det er strenge krav å stille til seg sjøl?

– Ja, men så langt har det nå fungert på et vis.

Carl Frode Tiller debuterte i 2001 med romanen Skråninga, siden er det blitt syv romaner.

– Hvordan begynner du på en ny bok?

– Det varierer. Men som oftest med tull og tøys, jeg leker meg med stil, form og språk.

– Ingen vegg med gule lapper, og planlagte vendepunkt i historien?

– Nei, da hadde det blitt kjedelig å skrive. Det kan hende det blir hengt opp én gul lapp, men det er langt uti prosessen. Jeg har ingen plan når jeg setter meg ned, og har ikke bestemt noen ting på forhånd. Men jeg registrer at mange forfattere jobber med synopsis, vendepunkt og alt det der, men det er ikke for meg.

– Kjeder du deg i møte med historier fortalt på en tradisjonell måte?

– Det kan jeg fort gjøre. Men jeg er også en konsument av underholdning, og ser serier på Netflix og HBO. Det må være interessante karakterer, men for meg er nok formen mer avgjørende.

– Noen serier du kan anbefale?

Olive Kitteridge var god. Men les gjerne boka først.

 Alltid aktiv: – Jeg har alltid et skriveprosjekt, og liker å bruke hele meg med hode og hjerte. Det er fint å holde på, å alltid ha et rom å gå inn i.
Alltid aktiv: – Jeg har alltid et skriveprosjekt, og liker å bruke hele meg med hode og hjerte. Det er fint å holde på, å alltid ha et rom å gå inn i.

Nominert til Bokhandlerprisen

Høstens roman Flukt handler om Elisabet, Sakarias og sønnen Johannes, han som 12 år gammel mistet livet i en ulykke. Ekteparet har nylig gått fra hverandre, men feirer julaften sammen. Grensene mellom levende og døde oppheves i en utveksling av minner og opplevelser. Romanen er fortalt i jeg-form, og Tiller lar fortellerstemmen flyte mellom alle tre, ofte i samme setning.

Det så ut som en adjektivstafett, da anmeldere skulle sett ord på fortellergrepet. De skrev at det var risikofylt, modig, vågalt og dristig.

– Jeg skrev ikke for å gjøre det vanskelig for leseren eller være spesiell vågal, men dette var den rette formen. Jeg skjønte det kunne være utfordrende, og var på forhånd litt redd at den krevende formen ville støte bort en del lesere.

– Det har da vært en veldig bra mottakelse?

– Jo, jo, det har stort sett gått bra.

For Flukt er forfatteren nominert til Bokhandlerprisen, fått femmere i VG, Dagbladet og flere andre aviser. Det var ikke en total begeistring i Morgenbladet og Klassekampen, mens Aftenpostens anmelder mente han skriver suverent om eksistensiell smerte og Dagens Næringsliv slo fast at dette var årets beste norske roman.

– Hvordan begynte du å skrive Flukt?

– Jeg klasket sammen tre-fire forskjellige passasjer fra andre prosjekter jeg hadde liggende.

– Du bruker ordet klaske?

– Ja, det føltes som jeg klasket de sammen. For det var ingen plan. Først føltes det useriøst, men så ble det ulike fortellinger som gled over i hverandre.

– Jeg kan ikke huske å ha lest noe lignende før.

– Nei, ikke jeg heller. Det er jo akkurat det som er litt artig. Etterhvert fant jeg paralleller til klassisk musikk, ambisjonen var å komponere romanen som en fuge.

– Hva er det?

– Det er en musikalsk konstruksjon der stemmene fletter seg inn i hverandre, og flukter sammen. Og da jeg fant den parallellen. var det gjort. Derfor måtte en av hovedkarakterene være en klassisk pianist.

– Hvordan var det å finne ut av det?

– Det var en ganske stor glede, for plutselig fant jeg ut hva jeg skulle skrive om, det ante jeg ikke da jeg begynte. Og siden Elisabet ble pianist, måtte jeg lese meg opp for å skrive troverdig om klassisk musikk.

Den dypt kristne Johann Sebastian Bachs fuger har vært en viktig inspirasjon i skrivingen, og da spesielt verket Das Wohltemperierte Klavier. I romanen diskuteres tolkningene til den ungarske pianisten András Schiff og kanadieren Glenn Gould.

Eg visste berre at eg likte denne musikken betre enn all annan musikk, eg elska han, og eg stod der med auga igjen og levde meg inn i han, inn i Bach, inn i Das Wohltemperierte Klavier, melodilinjene flaut saman og skilte lag og flaut saman og skilte lag på nytt, og eg var i alle saman samtidig, eg var i strømmen, musikken bølga gjennom meg, og eg laga bølgjande bevegelsar med begge hendene mens Glenn Gould spelte og nynna, og trallala, ikkje tenke meir på det, jo meir eg tenkte på det, jo vanskelegare vart det å late som ingenting når mamma og pappa kom heim, tenkte eg idet eg gjekk inn på Kiwi.

Fra Flukt

Innsikt i menneskesinnet

Carl Frode Tiller spiller gitar og har tidligere brukt mye tid på musikk, sammen med Håvard Thørring var han kjernen og hjernen i bandet Kong Ler. Bandet ga ut to album før Tiller ble forfatter på heltid.

– Sjøl om det aldri var meningen å leve av musikken, tok jeg det veldig seriøst da vi holdt på. Jeg har større talent for skriving, men det å skape noe sammen med andre, var givende.

– Hva ville du vært om du ikke var forfatter?

– Jeg måtte ha gjort noe annet kreativt, å skape et eller annet.

Som forfatter har han skrevet seg inn i mange yrker, og vært flere personligheter. Det varierer hvor mye research han gjør.

– Er det ting jeg ikke har peiling på, må jeg sjølsagt lese meg opp. Men det finnes triks for å unngå at jeg må skrive for mye om hva de jobber med.

– Hva gjør du da?

– Konsentrerer meg om karakterene og psyken deres.

Psykiater Finn Skårderud har sagt at du har påfallende stor innsikt i andre menneskers psyke?

– Jeg føler det ikke sånn, ikke i det hele tatt.

– Det er en fin kompliment?

– Ja, ja, men jeg tror ikke jeg vet noe som helst mer enn andre folk.

– Har du lest mye psykologi?

– Jeg har aldri åpnet en bok om psykologi.

– Er du god til å sense stemninger i et rom?

– Nei, ikke mer enn andre. Jeg er bare interessert i folk, og synes det er fascinerende å skape og skrive fram nye karakterer. Å gå så dypt inn som mulig. Mye av dette handler om å livserfaring - å bruke tid til å kjenne etter sjøl. Leite opp stemninger som teksten åpner opp for. Resten er skriveteknikk.

– Føler du deg smartere når du skriver?

– Når det fungerer, kan jeg bli overrasket.

– Hvordan er det å snakke om egne bøker?

– Da kan jeg føle meg teit, ja.

– Hvorfor det?

– Jeg tror mange forfattere har det sånn. I mange år har du jobbet med en idé, og så skal du prate kjapt og greit om det etterpå. Jeg føler ofte at jeg ikke har noe språk for det.

– Du lever ikke opp til din egen tekst?

– Nei, det blir ofte så mye mer banalt enn teksten sjøl. Av disse grunnene ville jeg ikke si så mye om de første bøkene mine. Men det er ikke så farlig lenger. Så lenge jeg klarer å slappe av.

– Du klarer deg bra.

– Jo, takk skal du ha.

Han ser seg rundt i lokalet som fylles opp av lunsjgjester.

– Men en ting er å snakke om teksten, men så er det gjerne forfatterrollen som også skal prates om.

Teknisk ubegavet

Hver dag etter frokost med familien, går Tiller ned til skriverommet sitt i kjelleren. Han har arbeidstid fra ni til fire, og prøver å skrive i fem timer. Firemannsboligen ligger rett ved det gamle psykiatriske sykehuset på Rotvoll, ikke langt fra sjøen. Midt på dagen går han tur med hunden Ingmar, gjerne ned mot steinstrand og de store slettene. Han trener flere ganger i uka, roing, styrke, løping. Fotball har han sluttet med. Prøver å lese minst en time for dagen. Gjør notater på kvelden til neste dag.

Den utdanna historikeren jobber fortsatt på en stasjonær pc, den samme som han skrev debutromanen Skråninga som kom ut i 2001. Fortsatt mangler den tilgang til internett.

– Jeg har prøvd å jobbe på bærbare maskiner, men det går ikke. Og den gamle stasjonære fungerer helt fint, jeg ville jo ikke skrevet noe bedre på en ny. Jeg er ikke interessert i alt det der, jeg vil bare skrive.

– Du sjekker aldri siste nytt på nett?

– Ikke når jeg jobber, nei. Da må jeg være hundre prosent tilstede i teksten. Men klart, i pauser kan jeg sjekke ting og tang.

Kona Marita sa i høst til Aftenposten at ektemannen er utålmodig, og at han stadig knekker ting på uforståelig vis, som briller, øks og steikespader. At han har det best når han er på hytta og får felle trær, hugge ved og fiske. I tillegg er han hjemmekjær og glad i gjengen sin, selv om hverdagen med fire engasjerte jenter i perioder kan bli mye for en introvert nordtrønder.

– Kjente du deg igjen i det hun sa?

– Ja, det stemmer nok bra det. Jeg er ikke så handy, det er ikke så lenge siden jeg knakk en grafse, jeg skjønner egentlig ikke hvordan jeg får det til.

– Er du for sterk?

– Nei, det er nok mer at jeg ikke er så praktisk anlagt. Jeg kan hogge ved, og gjøre sånne fysiske ting. Men mer avanserte ting som krever finmotorikk, får jeg ikke til. Alle sånne tekniske ting tar kona og døtrene mine seg av.

Liker lyrikk: – Jeg prøver å lese en time om dagen, men etter jeg fikk barn blir det ikke tid til å fordype meg i bøker som jeg gjorde før, da jeg kunne bli oppslukt i romaner som Brødrene Karamasov. Nå leser jeg mye lyrikk, sier Carl Frode Tiller.
Liker lyrikk: – Jeg prøver å lese en time om dagen, men etter jeg fikk barn blir det ikke tid til å fordype meg i bøker som jeg gjorde før, da jeg kunne bli oppslukt i romaner som Brødrene Karamasov. Nå leser jeg mye lyrikk, sier Carl Frode Tiller.

Nytt prosjekt

Han har tre døtre på 13, 17 og 21 år. To av dem bor hjemme, den eldste studerer i London.

– Leser de bøkene dine?

– Den eldste dattera leser mye, men jeg tror ikke hun har lest mine bøker. Det er vel sånn at barna til forfatterne gjerne kvier seg for å lese, og det kan jeg skjønne.

– Hvorfor er det sånn?

– Fordi de kan føle at de kommer nærmere foreldrene enn de egentlig vil, og se ting de ikke vil se.

– Gjelder det også for deg som ikke skriver om deg sjøl?

– Det er likevel sider av meg sjøl i det jeg skriver, sånn er det alltid. Spesielt de som er nær meg vil kjenne seg igjen.

Ler ikke for moro skyld

Han er allerede godt i gang med nye prosjekt, men vil ikke si så mye, han redd for at kraften går ut av prosjektene. Men han kan nesten love at det ikke blir fire år til neste utgivelse, om teksten da ikke åpner for helt nye retninger. Akkurat det har skjedd før.

– Du er tre ganger nominert til Nordisk Råds litteraturpris?

– Ja, huff, det er kjempestas.

– Viser du da en indre eller ytre begeistring?

– Hva tror du?

Han smiler.

– Det er indre begeistring, ja. Men jeg kan smile.

Carl Frode Tiller er ikke typen som ler for moro skyld. Men det mangler ikke på humor, det er bare ikke alle som oppdager det.

– Det er mye mellom linjene i bøkene mine, og du må kanskje ha litt sansen for svart humor. Jeg tror kanskje mange lesere kvier seg litt for å flire, at det kjennes problematisk etter alt alvoret. Men det ene utelukker ikke det andre, latter kan være veldig befriende etter mye alvor.

– Det kona di sa … blir fire engasjerte jenter i perioder litt mye for deg?

– Ja, jo, men det har jeg bare godt av. Du kan jo bli litt smårar av å sitte alene i 20 år og skrive.

Min første store leseopplevelse:
Beatles
av Lars Saabye Christensen. Leste den første gang da jeg var 14 år, det er ikke så mange bøker jeg har lest så mange ganger, sikkert 6-7 ganger, men nå er det lenge siden.

Denne boka skulle jeg gjerne ha skrevet:
Nei, sånn har jeg aldri tenkt.

Den beste setningen jeg har lest:
Tenker ikke sånn heller.

Disse forfatterne inspirerer meg:
Det er så mange forskjellige at det er vanskelig å velge ut noen, jeg kan bli inspiert av setninger som jeg kan dikte videre på. Jeg er veldig glad i dikstamlingen Venn med alle av lyriken Gunnar Wærness

Denne boka gleder jeg meg til:
Jeg følger ganske greit med, men vet ikke hvem som til enhver tid kommer ut med bøker.