Hopp til hovedinnhold

Martehjernen - menneskelig og fantastisk

Marte Roa Syvertsen drømte om å bli forfatter, ikke om å forske på hjernen. Nå har forskningen, som handler mye om menneskets unike evne til å drømme og være visjonære, gjort henne til forfatter.
Publisert30. mai 2021
Foto & videoMette Karlsvik/ Magne Risnes
TekstMette Karlsvik

Marte Roa Syvertsen står under en stor svart paraply med hvit kant, litt Coco Chanel. Roa Syvertsen ser nesten akkurat ut som for tretten år siden, bare enda stiligere. Jeg føler sammenheng, og smiler ektefølt.

– Hei!

– Hei!

Blikkontakt.

– Hvordan gikk det i studio?

Forfatteren, og legen med doktorgrad i nevrologi, har en fridag fra sykehuset i Drammen. Den første fridagen siden hun ga ut den populærvitenskaplige boken "Menneskehjernen: farlig og fantastisk" bruker hun i God morgen Norge, i Nitimen og hos meg, for å snakke om pannelappen, altså prefrontal cortex, som er det som gjør menneskehjernen så annerledes enn alle andre hjerner.

Prefrontal cortex virker som en slags «fornuft» som kan dempe sterke følelser, inkludert angst. Dette kan læres og trenes på også i voksen alder, gjerne ved hjelp av trygghet, gode samtaler og gode relasjoner,» sa Roa Syvertsen på riksdekkende medier i morgengryet.

Menneskehjernen - farlig og fantastisk

Av Marte Roa Syvertsen

Hva vil det si å være et menneske? Hva skiller oss fra alle andre arter som lever på jorda? Marte Roa Syvertsen er lege med doktorgrad i nevrologi, og i denne boken undersøker hun hva som er spesielt med den menneskelige hjernen.

Det er mai 2021, og fortsatt høyt smittetrykk i Oslo, hvor vi møtes, og i Drammen, der Roa Syvertsen bor. Men legen har fått vaksine og en fridag og mulighet for Oslotur, for en liten feiring på forlaget, lanseringsintervjuer, og en klem til meg.

Klemmer er sjeldne i disse tider, og jeg får en følelse av varme og trygghet. Også blikkontakt er sjelden. Jeg gransker blikket hennes: Er dagen for hektisk, eller er det kjekt at det skjer så mye? Trenger hun kaffe, vann, eller kanskje bare et øyeblikk på toalettet?

Hun forteller. Jeg lytter. Fordi jeg har lest boken hennes, vet jeg at lydene hennes blir omdannet til ord som gir meg mening. Denne dannelsen av forståelse skjer en plass mellom isselappen og tinninglappen, sannsynligvis på venstre side. Aha, Roa Syvertsen vil gjerne bruke toalettet!

Her er badet, sier jeg, og aktiverer - når jeg snakker - et område som ligger ved dorsolaterale prefrontal cortex. At jeg har dette området gjør min språkforståelse annerledes enn Roa Syvertsens golden retriever. Hunden, leser jeg i boken hennes, har lært hva Roa Syvertsen mener med ordet «tur». Men det å stå her og samtale, det er forbeholdt menneskene.

Og det er ikke bare på grunn av disse enkelte hjernedelene. De er en del av et nettverk. Arbeidsminnet mitt er en del av dette. Det aktiveres når Roa Syvertsen kommer ut igjen fra badet, og jeg leter tilbake til tråden i samtalen, hvor var vi, jo, om erfaringen fra Marienlyst. Hva sa hun, hva sa hun ikke. En impulsiv nysgjerrighet: fikk Roa Syvertsen twist på venterommet i Radioresepsjonen? Impulskontroll er en del av dette nettverket som tale og forståelse er en del av. Jeg spør ikke om twisten.

Men hvilken del av tråden skal jeg da ta opp? Beslutningsevnen er i aksjon. Og for å komplisere det hele, blander det limbiske systemet seg inn. For hvis jeg var helt avslappet, ville jeg kanskje vært klarere i hodet og stilt det perfekte oppfølgingsspørsmålet. Men jeg er litt nervøs, og av en eller annen dum grunn vil jeg ikke vise at jeg er det. Så jeg prøver å holde talen flytende, og snakker uten å tenke meg for mye om:

Foto: Magne Risnes

– Jeg leste en plass at du føler deg mer hjemme som lege, i den kliniske situasjonen, enn som forsker. Men det var før du debuterte som forfatter. Hvor hører du mest hjemme nå?

Å eie kunnskapen

Roa Syvertsen vokser opp i Hokksund i Øvre Eiker på åtti- og nittitallet. Moren jobber på biblioteket og kommer stadig hjem med bøker som hun tror Marte vil like. Moren er treffsikker.

– Hun visste jo hva som var bra! Jeg forsvant inn i den ene verdenen etter den andre.

 Du er glad i biblioteket?

– Bibliotekene er grunnpilarer i livet mitt. Jeg har virkelig en ekte kjærlighet til bøker i fysisk form. Jeg kan gå meg helt bort i bokhandelen. Det blir det samme som biblioteker, men i bokhandelen kan du også gå inn og eie bøkene. Jeg tar helst eiendom over bøkene mine. Skriver i de, gjør markeringer. Jeg elsker at man kan se at en bok er lest. Det er jo fy fy med bibliotekbøker.

Det blir tatt et bilde av Roa Syvertsen når hun er rundt ti år. Utendørs, om vinteren, fullstendig innpakket i klær, solbriller - og boken Jørgen + Anne = Sant. Bare nesen titter fram.

– Det er et veldig bra bilde. Jeg satt jo sånn hele tida. Og jeg skulle bli forfatter. Det var drømmen også på ungdomsskolen og videregående.

Når Roa Syvertsen går siste året på Eiker videregående skole, vinner hun en krimnovelle-konkurranse arrangert av Drammens tidende. Lederen for juryen, Unni Lindell, håndskriver en hilsen til Roa Syvertsen etter prisoverrekkelsen: «Ikke gi deg!»

– Jeg fikk møte og samtale med henne. Da snakket hun om det å bli forfatter. At det var vanskelig, at man måtte ikke gi opp men fortsette å sende inn til forlagene. Man lykkes sjelden på første forsøk. Men det er ikke så lett å velge det å være forfatter. Man er prisgitt at et forlag antar boken. Det ble for skummelt. Så ble det seks år med studier, å lese fag, gifte meg og ha turnus. Jeg har fått barn og det har gått drøssevis av år. Men den gleden med å jobbe med tekst har kommet fram igjen i disse årene.

– Det er en glede?

– Jeg trives med å jobbe med tekst. Det henger nok sammen med at jeg har lest mye. Det er to sider av samme sak. Men det å gå all in var for skummelt for meg da jeg var 19. Jeg var redd for at det skulle være bortkastet tid. Det er nå først at jeg tør det. Tjue år etter det møtet med Unni Lindell kom boka mi - på samme forlaget som henne. Utrolig stas!

Måter å oppfylle drømmer

Det finnes mange slags drømmer. Min var ikke å bli lege. Det var heller ikke doktorgrad og ikke hus, bil og barn.

Dette skriver Roa Syvertsen på Facebook når Menneskehjernen (…) er ute. Men tidlig på 00-tallet leser Roa Syvertsen likevel medisin på NTNU i Trondheim.

– Hvorfor akkurat det faget?

– En viktig faktor var nok at jeg var flink på skolen. Det var en forventning hos andre og i meg at jeg skulle bruke det fulle potensialet. Og medisin var aller vanskeligst å komme inn på.

Det fulle potensialet i hjernen har vært et tema i de populærvitenskapelige hjernebøkene jeg har lest tidligere. Klisjeen sier at menneskehjernen har et uendelig potensiale som vi bare mobiliserer en brøkdel av.

Roa Syvertsens bok gjør hjernen litt mindre abstrakt og «uendelig», men ikke mindre fantastisk. For det er pannelappen, altså den hjernedelen som er mindre utviklet hos andre dyr, Roa Syvertsens bok fokuserer på. Her ligger de såkalte «eksekutive funksjonene».

Overordnede kongnitive funksjoner som koordinerer og styrer alle andre hjernefunksjoner. De gjør det blant annet mulig for mennesket å visjonere et mål i framtiden, og å tilpasse atferd og valg for å oppnå målet. Drømmen om å bli forfatter slapp ikke Roa Syvertsen, selv ikke i Trondheim, der hun gjerne satt nedtynget av pensumbøker.

Hun var en ivrig bruker av nettstedet dikt.no, der man delte dikt og ga tilbakemelding. Hele tiden har hun skrevet forskningsartikler, kronikker og har en fast spalte i Tidsskrift for Den norske legeforening. Fra hun sendte inn manus til forlag i oktober 2020, tok det bare et halvt år før boken var å få kjøpt i bokhandelen. Den kjappe produksjonstiden er mildt sagt uvanlig.

Marte har alltid likt å lese mye. Her er hun rundt ti år og leser boken Jørgen + Anne = Sant. Foto: Privat.

Født sånn og blitt sånn

Da Roa Syvertsens døtre var med mor på jobb på forskningskontoret, lekte de med en plastikkhjerne. Å pille hjernen fra hverandre var det kjekkeste de kunne gjøre. For det ble altså ikke umiddelbart forfatteryrke på Roa Syvertsen. Det ble svært mye annet - og så bokdebut. Nå har hun fulltidsjobb som lege, og er prosjektleder for forskningsnettverket EpilepsiNett.

Hun har familie - to døtre, en hund og en vingård. Ja, en vingård, som er den italienske ektemannens prosjekt, men som Marte står som kreativ leder for. I tillegg driver hun karate på høyt nivå, og pleier en håndfull vennskap som går heilt tilbake til barneskolen. Er det noe spesielt med Roa Syvertsens hjerne som setter henne spesielt i stand til å prestere så godt på så mange felt? Født sånn eller blitt sånn?

– Man hører stadig om folk som klarer flere ting på flere arenaer, og jeg tror det først og fremst handler om en mengde steinhardt arbeid, om blodslit. At noen orker mer enn andre å stå i dette, tror jeg handler om en egenskap til å tåle å ha det litt fælt her og nå - for å oppnå noe godt på lang sikt. Og det handler selvsagt om pannelappen, som setter oss i stand til å forestille oss et mål - å ha en drøm. Jeg hater virkelig å løpe. Men når jeg likevel gjør det, er det fordi jeg er klar over den gode følelsen som venter etterpå, og den positive helsegevinsten.

Finnes det noe du ikke har klart eller ikke fullført?

– Jeg har ikke forfulgt alle løp! For eksempel har jeg ikke ennå spesialisert meg til å bli nevrolog. Jeg har prioritert forskningen og skriveprosjektet, og familien.

Det passer ikke så godt å pendle til Oslo for å fullføre spesialisering når jeg har to små døtre. Men at jeg har nådd noen mål som jeg har satt meg, har handlet om at jeg var veldig streng med tiden min da jeg studerte og da jeg forsket.

Jeg visste at jeg hadde åtte timer til den skrivingen, og da var det null tid til småprat. Det er sikkert ikke helt topp for mentalhelsen. Og jeg merker nå, som jeg jobber i full tid på sykehuset, at det er godt å ha en jobb der det er mer skravling og sosialisering. Det er godt og gjør meg godt.

– Hva har du ellers oppdaget om din egen hjerne?

– De fleste hjerner er ganske likt oppbygd. Men noe av det som gjør oss forskjellige handler om hvor godt koplingene innad i hjernen fungerer. For eksempel så kan det være sterkere eller mindre sterke forbidelser mellom den avansere prefrontale cortexen og det limbiske systemet.

 Altså mellom pannelappen og følelsene?

– Ja, og jeg tror at hos meg er den linken veldig sterk. Jeg har nok evnen til å generere masse følelser. Jeg oppdager det for eksempel med at jeg har voldsomme opplevelser av å høre på musikk.

– Har du et eksempel?

– Akkurat nå har jeg oppdaget Erlend Ropstad. Så snart det er mulig å gå på konsert igjen, så blir det konsert med ham.

Marte på musikkfestival i Belgia i 2008. Foto: Privat

Da mister jeg litt tråden. Jeg ser for meg en konsertscene med dårlig øl i handa og Neil Young, Kings of Leon, Radiohead og Sigur Ros på scenen. Ved siden av meg står Roa Syvertsen og kjæresten hennes, og ekskjæresten min.

Bakgrunnen for at Roa Syvertsen kommer hjem til meg i dag er nemlig dette: Vi var tilfeldigvis på en musikkfestival i Belgia sammen i 2008. Det var en svært positiv, og spennende, erfaring. Og når hun nevner musikk, så kjenner jeg på den positive erfaringen, blir affektert, og mister litt munn og mæle.

Kan Roa Syvertsens hjernebok forklare hva som skjer nå? Ja, i kapitlet om språk, står det om noe som er relatert til min erfaring med min følelsesmessige bevegelse: Når amygdala aktiveres (…) har dine innviklede språknettverk ikke sjanse til å koble seg på i tide.

Jeg!

Amygdala er de sterke følelsers sentrum, og aktiveres når man blir redd, sint, svært glad. Og selv om jeg ikke ble sjokkartet sentimental, så ble jeg glad og litt nervøs. Nervøsiteten er kanskje frykten for ikke å leve opp til forventningene. Jeg ønsker å leve opp til forventningene! Roa Syvertsen forklarer hva dette har å gjøre med hjernen:

– Pannelappen bidrar til det som var spesielt for homo sapiens - at vi er i stand til å jobbe sammen i større grupper. At vi føler at relasjoner er viktige, bidro til at vi utkonkurrerte de andre mennesketypene. At vi i tillegg har evnen til å være innovative og forestille oss fremtiden er viktig for oss. Ta for eksempel det å finne opp nål og tråd. Da kunne vi lage klær, som Neanderthalerne ikke gjorde. Dette var en del av å tilpasse oss klimaendringene, som skjedde på den tiden også. En annen unik evne, som gjorde mye positivt for homo sapiens’ overlevelse, var å kunne sette oss inn i andres situasjon.

Det er altså menneskelig å kunne sette seg inn i andres situasjon. Er det derfor Roa Syvertsen skrev boken sin i første person entall, altså fra et jeg-perspektiv?

– Jeg hadde ikke tenkt at jeg skulle være tilstede. Men etter en samtale med redaktøren kom jeg fram til at det ville være fjernt hvis jeg ikke var til stede.

– Er jeg-forteller en slags verbal blikkontakt?

– Sånn kan det sies. Jeg tror at vi blir mer engasjerte av førstepersonsfortelleren fordi alle menneskers tenkning baserer seg på erfaringer. Det er et grep jeg stadig bruker i foredrag og formidling. Man skaper en slags falsk relasjon.

Selv om det har gått noen uker siden jeg leste ut Menneskehjernen (…), har jeg et overraskende tydelig bilde av innholdet i den. Uvanlig mye til at det er en faktabok om et såpass avansert tema. Hvorfor? Jo, fordi Roa Syvertsen bruker fortelling utstrakt som virkemiddel. Jeg husker plasseringer av visse hjernefunksjoner gjennom fortellingen om jernbanearbeideren som ble spiddet av en jernstang, som overlevde, men som fikk personligheten endret. Jeg husker teori om oppmerksomhet og fokus gjennom historien om gorillaen på basketballbanen, om viljestyrke gjennom marshmellow-historien.

– Hvorfor husker jeg faktastoffet ekstra godt fordi du har formidlet det gjennom fortellinger?

– Blant annet fordi fortellinger kan skape følelser, og fordi man husker et faktastoff bedre hvis det blir knyttet opp mot følelser. Jo heftigere følelser, jo sterkere er minnet. Det kan bli så sterkt at det blir en sykdom, posttraumatisk stressyndrom.

Berikelse og lidelse

En kveld i slutten av 2012, sender NRK programmet Schrödingers katt - om Dostojevskij, epilepsi og forfatterskapet hans. Roa Syvertsen så på. Og tilfeldigvis hadde hun, dagen etterpå, professor dr.med. Eylert Brodtkorb som veileder. Han var overleve i nevrologi ved St. Olavs Hospital, spesialisert på epilepsi. Syvertsen hadde en veiledningstime med han, kjente på engasjementet. At Dostojevskij - og også andre suverene forfattere - hadde eller har epilepsi var en stor del av fascinasjonen for sykdommen. Roa Syvertsen var plutselig klar for spesialiseringen: ungdomsepilepsi.

Menneskehjernen går ikke så dypt inn i epilepsi, men forteller om et bredt spekter av tilstander. Blant annet det om traumer. PTTS, for eksempel: Hjernen kan få varige spor etter slike skader. Men Roa Syvertsen ønsker å avslutte på en håpefull tone. Prefrontal cortex sine eksekutive funksjoner kan dempe angst og smerte. Noen må være mer bevisste tenkningen sin enn andre.

– Prefrontal cortex justerer seg øyeblikkelig og hele tiden, i tråd med det du har tenkt å oppnå. Dette er det området i hjernen som «setter seg» sist, og er først ferdig formet når man er i tjueårene. Mennesket er altså ikke ferdig støpte i en form, og dette er noe av det som har gjort oss så tilpasningsdyktige.

Roa Syvertsens forlegger, Petter Stordalen, utfordrer ideen om at de tre første årene i livet er de absolutte formative år og at foreldrene er det som påvirker oss mest i livet. I boken Endelig mandag viser han til forskning som sier at venner kan ha vel så stor påvirkning. Etter dagene på Rock Werchter i Belgia i 2008, begynte jeg å forholde meg litt annerledes mot potensielle nye venner. Jeg var åpnere! Det var påvirket av måten Roa Syvertsen møtte meg på.

Men er det da ikke noe i klisjeen om at «personligheten settes» i løpet av de tre første leveårene?

– De aller fleste får det de trenger av forutsigbarhet og trygghet. Men man har ekstremvarianter, der man ser at de årene er viktige. Man har data om barnehjemsbarn fra Romania som fikk alle primærbehov dekket, men ingen menneskelig kontakt. Det er målbare forskjell på MR-bilder, og de har det vanskeligere i livet som voksne. Statistikken viser en sammenheng mellom omsorgssvikt og kriminalitet. Det handler om konsekvenstenkning og alt det som pannelappene driver.

– De eksekutive funksjonene i pannelappen kan overstyre andre deler av hjernen. Men passer de mest på oss, eller er de oftere vår egen fiende?

– Jeg tror absolutt at de eksekutive funksjonene i pannelappen passer mest på oss og sjelden blir en fiende. Det handler om fornuft, tilpasningsdyktighet, resonnering og konsekvensutredning. Men det kan bli for mye av det gode. Ved obsessiv-kompulsiv lidelse (OCD) er for eksempel pannelapps-nettverkene for å lære av egne feil ekstra aktivert. Da kan det bli et evig jag etter perfeksjon som i noen tilfeller bikker over i sykdom, som OCD.

Samtalen er engasjert, når vi oppdager at klokken har blitt tolv. De går en t-bane om et kvarter. Skal Roa Syvertsen snu seg rundt og rekke den, eller sitte litt lenger, og ta den neste og tillate seg å være litt forsinket?

Ubevisst, samler Roa Syvertsens hjerne-informasjon fra hele hjernen i prerontal cortex. Hun danner et grunnlag for valget sitt, før hun sender en beskjed, gjennom nevronene, til musklene. Hun reiser seg, og tar på seg kåpen, og går ut.

Hun drar i paraplyen, som slår opp et nettverk av spiler. Under beskyttelsen av den sorte duken, går hun ut i regnet, og mot banen, til forlaget, til endelig å kunne feire debutboken sin.