Hopp til hovedinnhold

Når 22. juli kommer og forstyrrer den gode stemningen, dukker ordene opp. «22. juli-kortet». «Utøya-kortet».

Så klart det er vanskelig å forstå, og akseptere, at også norske fanatikere er villige til å ty til så ekstreme virkemidler som terrorangrepet 22. juli.
Publisert9. jul. 2021
Foto & videoEmil Tanem
TekstSnorre Valen

Vi avviser det instinktivt. I de første timene etter terroren, da terroristens opphav ble kjent, sank bruken av ord som «terror» og «terrorhandlingen» kraftig og umiddelbart i NRKs løpende dekning. Lenge innen NRK for første gang navnga Anders Behring Breivik kl. 02.46 den 23. juli, hadde begreper som «tragedie», «katastrofe» og «massakre» for lengst tatt den plassen begrepet «terror» hadde i timene fram til ellevetiden kvelden før.

Dette skjedde nok helt ubevisst. «Fornorskingen» av terroren tvang terroren inn i en «norsk» fortolkningsramme. Trygge, fine Norge. Terrorfrie Norge. Her skjer tragedier, ikke terror.

«Min største frykt er at vi ikke ønsker å fortelle historien riktig», skrev Utøya-overlevende Renate Tårnes i en kronikk 22. juli 2017.

Frykten har ikke vært ubegrunnet.

Snorre Valen

Tidligere stortingsrepresentant og nestleder i SV. Han er nå politisk redaktør i avisa Nidaros. Valen er aktuell med boken «Utøyakortet»

Vi har forventet av både henne og hennes partifeller som var sammen med henne på Utøya at de skal snakke om høyreradikale ideer, om konspirasjonsteorier, om vold og fascisme med kjølighet som i et Dagsnytt 18-studio.

Slik er det fortsatt. Vi ber dem – krever av dem, på et utall subtile måter – at også de skal betrakte slike fenomener utenfra, diskutere dem i et saklig og høflig toneleie, og så la dem ligge. Ja, det var forferdelig det du opplevde, får de høre, men ...

Dette er ikke nytt. Det politiske Norge har en lang historie med å møte enkeltgrupper som har måtte ofre ekstra mye, med en kald skulder. Tenk på krigsseilerne eller de kommunistiske motstandsfolkene. Tenk på Nordsjødykkerne. Mange av dem som har blitt påført de største arrene i fortellingen om det moderne Norge, har endt med å føle seg på siden av nasjonen.

De som overlevde, ble ikke bare påført 22. juli. De ble også påført dette. Mens vi andre lot som om veien inn i det politiske ordskiftet forble uforandret etter terroren, er alt forandret for dem det gjelder. Det ble det med en gang.

Noe av det fineste som er skrevet om 22. juli i de ti årene som er gått, er skrevet av Tom Myrvold, ordfører i Ørland. Han er veteran fra blant annet Afghanistan, han er oberstløytnant og var nestkommanderende ved flybasen på Ørlandet før han ble ordfører i kommunen, for Høyre.

Den 13. april i år skrev han i Adresseavisen: Berøringsangst er ikke et fenomen isolert på høyresiden i norsk politikk. Den finnes i hele det politiske spektrum. Mer betydningsfullt: Den gjennomsyrer vår kultur og historie.

[ … ] Hva skjer over tid når «alle» forventes å reagere med kjærlighet og raushet, ikke hat og sinne – hva og hvem går det på bekostning av? Hva med de som ble direkte berørt – enten på grunn av sin politiske tilknytning og overbevisning eller rett og slett som tilfeldige ofre der redningen kom så altfor sent? spør han.

Og så skriver han de vonde, men så viktige ordene, og strekker ut en hånd: «Nå som det er gått flere år, opplever jeg at «generasjon Utøya» etterspør et rom for sinne – og kanskje også hat – følelser som ble dempet ned i den første tiden etter angrepene. Det må vi forstå, akseptere og gi rom for

Vi må begynne å akseptere at 22. juli har forandret oss, forandret Norge og norsk politikk, og legge fra oss den teoretiske forestillingen om at en slik erkjennelse på noe vis er å la terroristen vinne.

Fra de innbitte forsøkene på å gjennomføre en så normal lokalvalgkamp som mulig i 2011, via de nedlatende – og, sett i ettertid, helt uhørte – nedsablingene av Eskil Pedersen og AUF så snart de tillot seg å mene noe i den politiske debatten etterpå, og til dagens regelmessige, klønete omgang med 22. juli i den politiske debatten, går det en rød tråd: Ønsket om å vende tilbake til det som var. Slik det var før. Når 22. juli kommer og forstyrrer den gode stemningen, kan en bli sint. Og så dukker ord som «22. juli-kortet» opp. «Utøya-kortet».

Utøyakortet

Av Snorre Valen

Utøyakortet er et personlig og politisk anklageskrift mot den norske offentlighetens manglende evne til å ta tak i de ubehagelige følgene av 22. juli. Og en appell om å gjøre det bedre i årene som kommer.

Kjøp boken

Å kreve av Arbeiderpartiet at hensynet til egne partimedlemmers trygghet, sikkerhet og ytringsfrihet skal måtte vike for et evig politisk leirbål der alle skal late som om det ikke finnes voldsfantasier rettet mot Arbeiderpartiet i tusen flere hjem enn bare Breiviks gutterom, er å rette baker for smed. Og å forvente at en generasjon politiske ledere som har erfart ekstrem, høyreekstremistisk vold på kroppen, ikke skal ha nettopp denne erfaringen som et sentralt omdreiningspunkt i sin egen politiske forståelse av verden, er fånyttes.

Og, som Tom Myrvold skrev, må dette nesten innebære at det blir lov å uttrykke sinne. Ikke fordi sinne er et mål i seg selv, men fordi det er en del av lasten vi bærer med oss etter 22. juli, og som vi, som han skriver, må «forstå, akseptere og gi rom for».

For dem som ble rammet, er det naturligvis personlig. Men dette er ikke noe nytt. Hele oppbyggingen av det sosialdemokratiske Norge er – blant mye annet – fortellingen om en generasjon politikere som var dypt merket – og mange traumatisert – av sine krigserfaringer. Det var ikke eksilstatsministeren Johan Nygaardsvold som fikk ansvaret for å lede byggingen av det nye Norge. Det var Sachsenhausen-fangen og torturofferet Einar Gerhardsen.

Les mer om 22.juli:

Gaute Børstad Skjervø er en av redaktørene bak antologien.

AUFs 22. juli-bok Aldri tie, aldri glemme
 
Den kritikerroste AUF-antologien Aldri tie, aldri glemme skulle være til intern bruk i Arbeiderpartiets ungdomsorganisasjon og fagbevegelsen i forbindelse med tiårsmarkeringen for terrorangrepet mot regjeringskvartalet og Utøya. Men boka ble revet vekk og var utilgjengelig i noen uker før den kom i salg i en ny utgave i bokhandel.
 
- Jeg håper denne boka kan bidra til å sette folk i Norge i litt bedre stand til å diskutere 22. juli og konsekvensene av terrorangrepet, nå ti år senere, sier Gaute Børstad Skjervø, en av redaktørene bak antologien.
 
- Ti år etter terroren, etter rosetogene og etter stillheten trenger vi et politisk oppgjør med ideologien og tankegodset som lå bak. Vi må snakke mer om hva, hvorfor og hvordan 22. juli kunne skje. I mange av disse debattene har vi som er direkte berørt, og AUF som organisasjon, følt oss alene, sier leder i AUF Astrid Hoem. - Vi håper at folk vil lese boka – både for å lytte og lære, men mest av alt for å heve stemmen i debatten, sier hun.

Aldri tie, aldri glemme - en bok fra AUF, ti år etter terroren

Av Gaute Børstad Skjervø, Eirin Kristin Skjær og Astrid Huitfeldt

Ti år har gått siden terrorangrepet mot Regjeringskvartalet og AUFs sommerleir på Utøya. I denne boka skriver pårørende, overlevende, politikere, forskere og kommentatorer om tida etter den mørke sommerdagen. De forteller om den bunnløse sorgen og den lange kampen for å bygge opp igjen AUF og leirstedet i Tyrifjorden.

22. juli og alle dagene etterpå

Av Tonje Brenna

I 2011 var Tonje Brenna 23 år og generalsekretær i AUF. Hun brukte all sin tid på politisk arbeid, menneskene i organisasjonen - og på å forberede sommerleiren på Utøya. I denne åpne og tankevekkende boka forteller hun om dagene og årene etter terroren. Det er en sterk øyenvitneskildring om hva som skjedde den dagen.

Ubesvart anrop

Av Nora Dåsnes

Ubesvart anrop er en grafisk roman om å være ungdom i tiden etter 22. juli. Det er en fortelling om å lete etter mening i møte med det meningsløse, om utenforskap, sorg og angst. Om hvor vanskelig det kan være å nå ut til hverandre, og hvor viktig det er når vi får det til.

Etter rosetogene - 22. juli og det farlige hatet

Av Ali Esbati

22. juli 2011 var Ali Esbati på Utøya for å holde foredrag på sommerleiren til AUF. Etter rosetogene er hans dramatiske fortelling om å bli rammet av det blodigste terrorangrepet i nordisk historie etter andre verdenskrig.

En norsk tragedie - Anders Behring Breivik og veiene til Utøya

Av Aage Storm Borchgrevink

VINNER AV KRITIKERPRISEN FOR SAKPROSA 2013. Hvordan kunne Anders Behring Breivik, en tilsynelatende normal middelklassegutt fra Oslo Vest ende som en av de verste terroristene i etterkrigs-Europa?