Hopp til hovedinnhold
7 min Litteratur

Stjerneforfatter med ny mesterlig roman

«En studie i depresjon» kaller den islandske stjerneforfatteren Bergsveinn Birgisson sin nye roman Kolbeinsøy. Men boken er ikke dyster av den grunn, tvert imot. Historien er både morsom, underholdende og høyst gjenkjennelig for mange av oss.
Foto & videoHelge Skodvin
TekstAnne Iversen

Kolbeinsøy er en humoristisk fortelling om psykisk helse og systemkritikk i en original innpakning. Boken gis ut samtidig i Norge og på Island og forfatteren, som er nominert til Nordisk råds litteraturpris to ganger, har skrevet den på begge språk parallelt.

Romanen handler om en mann som oppsøker sin deprimerte venn på psykiatrisk avdeling. Da en sykepleier skaper vanskeligheter for dem, legger han en plan for å rømme med vennen. Flukten blir en intens jakt da de skjønner at sykepleieren er etter dem. Det ender med at de overmanner henne og reiser videre mot Islands nordligste øy – Kolbeinsøy – med den aggressive kvinnen teipet og bundet bak i bilen.

Bergsveinn Birgisson (f. 1971) er blitt nominert til Nordisk råds litteraturpris to ganger; for romanene Reisen til livsvannet (2020) og Svar på brev frå Helga (2012). Sakprosaboken Den svarte vikingen ble nominert til Brageprisen i 2013. Bøkene hans er solgt til mange land. I 2017 ble Birgisson utnevnt av Kongen til Ridder av første klasse for sitt forfatterskap. Birgisson er fra Island og bor vekselsvis i Reykjavik og i Bergen.

– Hvordan fikk du ideen til Kolbeinsøy?

– Så vidt jeg husker, ba jeg til Gud. Tematikken hadde lenge bodd i meg, jeg ba Gud hjelpe meg med å finne en form for den, eller en fortellermåte. Det pleier å hjelpe.

– Hvorfor valgte du å skrive en roman som blant annet handler om psykisk sykdom?

– Jeg ser heller på det slik at jeg skriver om livet som rører seg både i meg og hos en god del venner og kjente. La oss si det handler om følelser, og det jeg liker å kalle for grunnfølelser. Grunnfølelse er noe som oftest har satt seg i systemet tidlig i livet, en slags måte å tolke verden på. Som oftest går det bra, og en trenger ikke å rive opp i dette tolkningsskjemaet, men av og til finnes det en skikkelig skjevhet i det hele. Jeg mener det kan være rene banaliteter, og som oftest er det ganske primitive følelser det går på. Det kan bli en helbredende prosess å gå rett ned i kulpen, men det vil alltid koste. Jeg prøver slik å få et bilde på en psykologisk prosess, uten at jeg har lyst til å kalle det selvhjelpsbok eller hevde det er en tekst som kan helbrede noen. Det har vært kjempeviktig for meg å lese hvordan diktere og forfattere har satt ord på det samme som man har hatt å bale med gjennom tidene – det blir litt mindre ensomt, så ja, ord og litteratur kan hjelpe.

Det er et temmelig sykt samfunn hvor det å være «normal» er det samme som å være mislykket.

– Hvorfor er depresjon så utbredt i vår tid tenker du?

– Vi tar en liten historie: En gutt sliter på skolen. Han finner seg i å lage mat, er flink og får ros for det av familien. Han tar sjefsutdannelse og starter en liten restaurant. Det går bra, og snart dukker det opp folk som gir restauranten hans en Michelin-stjerne. Nå satser han enda større, siden han i hvert fall må ha en stjerne til for at det skal bli en skikkelig restaurant. Det får han til etter et langt slit, men da satser han alt på den tredje. Han forsømmer sin familie, sine venner, og reiser verden rundt for å sjarmere de rette menneskene, han tror vil komme og gi karakter tilrestauranten hans. Han skal bli best, og restauranten den flotteste og den med flest Michelin-stjerner. Det er bare en ting som har sneket seg inn i bildet, han sliter med å sove, han syns gjestene og spesielt de som ikke vil gi ham den tredje stjernen er både groteske og idiotiske. Han begynner å hate å lage mat. Som du ser, er «skjevheten» både i individet og samfunnet – det kan vanskelig skilles når det kommer til stykket. Derfor er jeg rimelig fornøyd med Madamen i boka, for hun forekommer som en blanding av personlige nederlag og samfunnets nådeløse krav i tillegg til så mye annet som jeg utdyper ikke her. Det er et temmelig sykt samfunn hvor det å være «normal» er det samme som å være mislykket.

– Pasienten i boken din blir ikke så bra behandlet – kan man lese romanen som en kritikk av psykisk helsevern?

– Jeg er selvsagt en som dikter, ikke noen sjef for tolkning av mine tekster. Selv sikter jeg mot noen mer grunnleggende strukturer. Man får likevel følelse av at mens det har vært fantastiske fremskritt i alt som dreier seg om det kroppslige eller «materien» i mennesket, så er legevitenskapen til dels like hjelpeløs når det kommer til menneskesinnet eller det mentale som den var for årtier siden. Vi får håpe at helsevesenet kommer til med å kanalisere noen av disse psykedeliske stoffene som allerede har vist seg å virke mye bedre på menneskesinnet enn antidepressiva. Det sagt, så skjedde det noe interessant her på Island. Jeg lot noen folk innen psykisk helsevern lese teksten, og noen av dem ga utrykk for at Madam Riskvist var litt for mye av det gode. Noen uker senere ble det masseoppsigelser på en rettsmedisinsk psykiatrisk avdeling her på Island. Det viste seg at i årevis hadde ansatte blitt pålagt å utøve vold, trakassering og tvangsmedisinering av pasienter på avdelingen. Det var en ukultur som hadde fått utvikle seg lenge inntil en slags bunnliggende «humanitet» blant de ansatte sa stopp. Det ble til at noen hoder blant toppene fikk fyke, men dette er jo alltid en fare som det er vanskelig å gardere seg mot. Det finnes dessverre ingen lover eller regler for menneskelig varme – så sårt som den trenges.

I 2017 ble Birgisson utnevnt av Kongen til Ridder av første klasse for sitt forfatterskap. Birgisson er fra Island og bor vekselsvis i Reykjavik og i Bergen.
Det [er] alltid et spørsmål om hvor mye en litterær tekst kan bære av mørke hvis ikke den har noen lysglimt

– Romanen er veldig morsom! Er det mye humor i psykisk lidelse?

– Nei, det tror jeg ikke. Ikke mens det herjer i en. Men så er det dette med veien ut, når man liksom får ting på avstand, så tror jeg absolutt at humor kan være et befriende middel og hjelpe til med å få syn på noen irrasjonelle strukturer, bl.a. med overdrivelse. Så er det alltid et spørsmål om hvor mye en litterær tekst kan bære av mørke hvis ikke den har noen lysglimt. Jeg ser opp til slike som Giacomo Leopardi og Tor Ulven, hvordan de greide å skrive så mørkt uten at man blir nedstemt av å lese dem.

– Tittelen Kolbeinsøy er ikke tilfeldig valgt – fortell!

– For meg forestiller denne lille, forsvinnende øya lengst nord i havgapet noe man kunne kalle for en endestasjon, ytterste periferi eller bunnen i en. Det er kalt og ensomt der og slik jeg ser det, må man, eller noen av oss, dessverre reise dit noen ganger, og det må man helt alene. Vi snakker som sagt om billedliggjøring av et psykisk mønster eller prosess.

– På hvilken måte vil leserne kunne kjenne seg igjen i denne romanen tenker du?

– Det vil nok være i de dypere psykologiske strukturene, og hvis ikke de gjør det får de i alle fall en liten «road-movie»-roman om to venner på flukt fra en nådeløs sykepleier.

– Du har tidligere skrevet flere historiske romaner og sakprosabøker. Hvorfor valgte du å skrive om samtiden denne gangen?

– Jeg har liksom ikke tenkt tanken om fortid eller samtid. Jeg tar imot de prosjektene som livet setter i fanget på meg, og dette hadde jeg lenge hatt liggende.

– Du har skrevet denne romanen på islandsk og norsk parallelt. Hvordan har det fungert?

– Det fungerte utrolig bra egentlig, jeg har nå bodd her i Norge halve livet, så jeg tenkte at nå fikk det bære eller briste. Så hadde jeg en fantastisk redaktør på den norske kanten, Tiril Broch Aakre på Vigmostad & Bjørke.

– Hvordan skiller de to utgavene seg fra hverandre – om de gjør det?

– De skiller seg på når det gjelder språklige nyanser, metaforer og billedspråk. For dette er alltid enestående for ethvert språk (selv om fellestrekk sannelig finnes), og saken er at disse nyansene bærer med seg ulike semantiske strukturer. For meg personlig har dette prosjektet vært en stor lærer. Jeg kaller dette for et antropologisk eksperiment, som jeg ser på som et privilegium å få utføre – noe sjeldent blant forfattere. Tenk hvis jeg ble slaktet på Island, men hyllet i Norge – eller omvendt? Eller fikk noen helt ulike lesninger, jeg gleder meg til å se de videre resultatene av eksperimentet.

Kolbeinsøy

Av Bergsveinn Birgisson

Mannen fra middelalderen - historikeren og morderen Tormod Torfæus

Av Bergsveinn Birgisson

En utrolig beretning om jakten på historien vår. I samme stil som i Den svarte vikingen, gir Bergsveinn Birgisson oss denne gang et besettende tidsbilde fra 1600-tallet. En ung islending sendes til Island for å samle inn alt han kommer over av gamle sagaer og overleveringer og ta det med tilbake til kongen i København. Dette er starten på en uvanlig spennende historie om begjær og trolldom, mord og forlis. Men det er også historien om hvordan det meste av det vi vet om vikingtiden overlevde på grunn av tilfeldigheter.