Hopp til hovedinnholdet

Vil skrive frem et kraftfelt

Når Jan Kjærstad skriver bøker, er det også for å overraske seg selv. Nå er han aktuell med en ny roman.
Publisert2. aug. 2021
Foto & videoFartein Rudjord
TekstBerit Rødstøl

Forfatteren har tatt turen ned fra hytta på fjellet og står ved den tørrlagte fontenen på Youngstorget. Han ser seg rundt på plassen som for han har vært «The heart of life.» Det var til holdeplassen rett ovenfor han tok bussen aleine som femåring for aller første gang for å besøke faren som jobbet med møbler, rett ved Møllergata. Da han ble eldre, gikk han over plassen til Arbeiderbladets arkiv for å skrive stil. Like ved satt partiets bauta Gerhardsen og jobbet. Gerhardsen var nysgjerrig på hva Jan skrev om og klappet skolegutten oppmuntrende på skulderen.

Han som kalles en av Nordens fremste forfattere, peker og forklarer. Flere av husene vekker minner for forfatteren som har bodd i byen i hele sitt liv. Men det er mye som har endret seg siden han brukte Youngstorget som lekeplass. Det bugnende grønnsaksmarkedet har blitt erstattet av barer og matvogner. Fontenen er også ny. Jan er ivrig, han kjenner seg hjemme her. Nikker mot kafeen der to av karakterene i den nye romanen hans En tid for å leve møtes. Den sies å handle om pandemien, uten å handle om den. Om tolv mennesker som på ulike måter «gnisser» mot hverandre og som møtes for å se premieren av Hedda Gabler. 

Jan Kjærstad er utdannet teolog fra Universitetet i Oslo.

I 1980 debuterte han som forfatter med novellesamlingen Kloden dreier stille rundt. Han har siden vært forfatter på heltid.

Bøkene hans er oversatt til en rekke språk; blant annet engelsk, tysk, fransk og spansk. Kjærstad har mottatt flere priser for arbeidet sitt – inkludert Nordisk råds litteraturpris i 2001 for Oppdageren som er siste bindet i romantrilogien om Jonas Wergeland.

– Verden går under, men jeg har fått hundre likes

Da Jan begynte å skrive på romanen var pandemien ennå ikke et faktum. Han gikk rundt i Oslo flere kvelder på rad og noterte seg lyset og luktene. Hva menneskene rundt han hadde på seg og hvordan de oppførte seg. Han la merke til været og vinden. Så, over natten, endret alt seg, også romanen. – Du tar ikke høyde for at slike scenarioer kan inntreffe, selv om mange sier at det kan skje når som helst. Vi er så blåøyde når vi planlegger livene våre og er ikke klar over når de avgjørende øyeblikkene kommer. Vi ser det når vi snur oss, men vi er sjelden bevisst. Vi er heller ikke klar over hvor mye vi er avhengig av andre mennesker. Hvor mye vi blir påvirket av både små og store sammentreff, sier han.

Da Sars-epidemien brøt ut var Jan i New York. Over natten ble T-banen tom for folk og gatene øde, mens livet fortsatte som før her hjemme. Først mange år senere, da koronaen bredte seg utover verden, kjente han at det var alvor. – Dette er noe hele verden snakker om på likt og alle er redde. Det er verdenshistorie.

Jan Kjærstad på vei over fotgjengerfeltet ved Youngstorget.
I arbeidet med den nye romanen gikk Jan rundt i Oslo flere kvelder på rad og noterte seg det han så.

Da Folkehelseinstituttet ba folk om å holde avstand og avstå fra å være sosiale, valgte Jan å opprette en profil på Facebook, som han tidligere hadde «hatet som pesten.» – At jeg som er en ensom ulv plutselig fikk 4500 venner i løpet av én måned var helt fjernt. Verden går under, men jeg har fått hundre likes. Det var en ny erfaring for meg, selv om den var gjenkjennelig. Det er som å sende rundt en tegning på barneskolen og så sier alle at de liker den. Jeg ble opptatt av de som levde av dette og begynte å samle på intervjuer med influensere. Jeg ville skrive om en som var annerledes enn de andre og som gjorde noe kulturelt, sier Jan.

De tolv karakterene gnisser borti hverandre på ulike måter. Flere av dem i et jag etter oppmerksomhet slik som bloggeren Stalker-Stine, som lever av å harselere med skuespillere og drite ut folk i filmmiljøet, men også skuespilleren Hedda Christine Foss, som står på scenen med en ladd pistol. Hun greier ikke å bestemme seg for om hun skal rette pistolen mot kjæresten og medskuespilleren Henrik, som har vært utro med bloggeren, eller mot seg selv.

«Jeg glemmer ikke øyeblikket da jeg løftet pistolen. Jeg trodde jeg ville avsky å holde i et våpen. Men jeg likte det umiddelbart. Det var noe med tyngden, det var noe med skjeftet, mønsteret mot huden i håndflaten. Det kjentes helt naturlig å heve pistolen, få kornet i skuret og trykke av. Ikke engang rekylen overrasket meg. Jeg støttet våpenet med venstrehånden, siktet på nytt og skjøt fire skudd til ».

Tomhet og jag etter vind

Vi har tatt farvel med fotografen og har beveget oss vekk fra Youngstorget. Jeg spør Jan om hvilken kafé vi skal sette oss på og han overrasker med å foreslå det hippe street food- markedet i nærheten. – Det er et kult sted, sier han og bestiller en sort kaffe og en pannekake med is, Nutella og jordbær. Det er ikke lenge siden Jan, som har fire døtre, var her med den yngste datteren på seksten. Han tar seg tid til å nyte maten mellom ordene, slik han tar seg tid til fotografen og meg. Det er noe genuint ekte over interessen hans, en nysgjerrighet for andre mennesker som ligger langt unna selvopptattheten til flere av karakterene i romanen.

Jan ønsker å få frem hvor avhengig man blir av oppmerksomhet og hvor nådeløst dette kan være. – Det som er farlig er når man vokser opp med denne oppmerksomheten, så treffer tomheten deg som en diger snøball i ryggen, og meier deg ned. I romanen nevner to av karakterene at det er tomhet og jag etter vind. At det er så luftig og tomt. «For hvordan var det? Hadde han ikke stadig oftere som nyslått 40-åring merket hvordan han var på full fart inn i Predikerens virkelighet, hvordan tomheten og jaget etter vind ble mer og mer påtakelig.»

– Narsissismen er like gammel som mennesket og det er ikke uten grunn at myten er hentet fra antikken. Nå har det blitt helt ekstremt med å få klikk eller likes. Det er jo veldig banalt, men folk blir glade og dagen er reddet hvis de passerer tusen likes. Man får høyere puls og blir lykkelig. I verste fall blir oppmerksomhetsjaget skrudd så høyt at man er villig til å dø for det. I romanen er det å skyte seg under premieren på en teaterforestilling den optimale måten å få oppmerksomhet på, men hele kroppen min protesterte mot at Hedda skulle rette pistolen mot seg selv.

Jan forteller at han har latt seg inspirere av de mange kjærlighetspaktene mellom unge voksne de siste tiårene. – Det er rett før man legger ut en selfie før man hopper fra Preikestolen ved Stavanger. Nå er folk mye nærmere å ta livet av seg som siste desperate utvei. Særlig hvis du er upopulær, da er det litt sånn: «Se jeg har motet til å gjøre det. Det har ikke du.» Jeg tror at dette er underkommunisert, at det er noe man ikke skriver om fordi man er redd for effekten.

Jan Kjærstad har tilbragt mye tid på Youngstorget.
Jan Kjærstad har tilbragt mye tid på Youngstorget i sin barndom.

Soundtrack

Tenk deg, at når du leser dette intervjuet, så har du en melodi eller et soundtrack som surrer rundt i hodet ditt og som er med på å forsterke teksten. Det var slik Jan så for seg at Kings of Convenience skulle være med på å bygge opp romanen.

Han møtte Eirik Glambek Bøe i Kings of Convenience for første gang da han hadde en opplesing i en kirke i Bergen. Etter at han hadde skrevet om Jonas Wergeland og faren som var organist, fikk han en hel rekke oppdrag i ulike kirker – særlig de som skulle innvie nye orgel.

Jan og Eirik beholdt kontakten og da Jan skulle skrive om Samah, en av karakterene som er flyktning, lot han henne møte Eirik. – Jeg ville ha en stille musikk til en jente som hadde vært i kaos. Hun sitter i en utbombet by og hører på den stilleste musikken i verden.

«Få ville forstå det, men det hadde vært en trøst, en lise, å sitte med hodetelefoner og lytte til Kings of Convenience mens alt var utrygt rundt henne. Det var nesten som å høre på stillhet midt i bråket.»

En tid for å leve

Av Jan Kjærstad

Boken kan forhåndsbestilles. Kommer i salg 20.08.

Tolv mennesker er på vei mot Nationaltheatret fra hver sin kant av byen. Alle har billett til premieren på Hedda Gabler. En tid for å leve er en roman om den umistelige verdien av å møtes, sitte tett sammen i en sal; om hvordan mennesker påvirker hverandres liv uten at de er klar over det.

Kommer i salg 20.08.

Alle er alle

På skrivebordet hjemme har Jan en huskelapp der det står: «Har du husket alle sansene?» I arbeidet med En tid for å leve hadde han en liste med rundt femten ting som skulle gå igjen hos flere av karakterene, slik som tre buddhastatuer, at flere hadde vært på ferie på samme sted eller at de drakk den samme whiskyen.

– Jeg ønsker å gi leseren en følelse av at disse menneskene er mer like hverandre enn hva de tror. Formmessig er dette bølger som går gjennom hele teksten. Jeg prøver hele tiden å provosere meg selv i å komme videre i verdensanskuelse og menneskesyn og lete etter nye former, slik at jeg kan ha noe å skrive om. Alle forfattere skriver om mennesket som partikler, faste størrelser. Jeg tror at vi er mye mer flytende. At det er derfor alle er alle, at vi flyter inn i hverandre.

– Jeg krever at jeg overrasker meg selv.

– Gjør du det?

– Det er en utfordring, men den forrige boken min Mr.Woolf kom overraskende. Både det at jeg skreiv om faren min, men også at det førte til at jeg dro til Hongkong. Det var en flott opplevelse og det ble to veldig fine år i livet mitt. Det er sånn du skal skrive. Du skal velge et prosjekt som gjør at disse årene blir fine i livet ditt og da må du ikke gjenta deg selv, for da lager du bare en dublett av det du har gjort. Du blir ditt eget ekkokammer.

Mr. Woolf

Av Jan Kjærstad

Hvordan oppstår en idé som får betydning for hele menneskeheten? En dag møter William Abelson sin far til lunsj på Dovrehallen.

Kjøp boken