Indias svar på Gudfaren

– Hvordan forklarer du de viktigste konfliktene som ligger bak boka?

– Jeg tror jeg ville begynt med ordet oligarki. Vi kjenner vel alle til dette, fra Russland etter Sovjetunionens kollaps, og i økende grad fra andre land som er nærmere oss, slik politikk og big business er sammenflettet. Vi må forstå at dette er sånn India har blitt styrt, lokale oligarkier, delstatlige oligarkier, nasjonale oligarkier. Vi må også forstå at India på mange måter er en mafianasjon, men ikke på den typiske måten hvor mafiaen er på motsatt side av loven, men heller at mafiaen i India ikke skiller seg nevneverdig fra de legitime forretningsfolkene og politikerne, sier Deepti Kapoor.

Hun mener at vi må tilbake til 70-tallet for å forstå disse samfunnsstrømningene. – I grove trekk: Vanlige politikere på 70-tallet fikk lokale kriminelle gjenger til å hjelpe dem til å vinne valg gjennom bruk av tvang eller makt. På et tidspunkt innså disse kriminelle at de var flinke til å vinne valg, og at makt ville jo bidra til at den kriminelle virksomheten deres kunne blomstre, så de gikk inn for å vinne valgene selv og droppet de opprinnelige politikerne. Delstatene sluttet, om de noensinne hadde gjort det, å fungere som rettstater; hvis du ville ha noe gjort, måtte du gå til gangster-politikere, de samme gangster-politikerne som hadde tatt knekken på rettsvesenet i delstaten i utgangspunktet, sier Deepti. Hun mener at et pessimistisk syn på det indiske demokratiet er at det ble til et moderne system med krigsherrer og Maharajer.

En studie fra i fjor viste at 363 makthavende politikere var siktet for kriminelle forhold, inkludert voldtekt, mord og organisert kriminalitet.

Deepti sier at vi må forstå reformene på 90-tallet, liberaliseringen av økonomien, hvor Indias hånd ble tvunget av en alvorlig resesjon og utenlandsgjeld, slik at den lukkede sosialistiske økonomien kollapset for raskt å bli erstattet av et kapitalistisk system som reddet økonomien, skapte en middelklasse og brakte resten av verden til India, men som også ble en driver for den enorme korrupsjonen, de store forskjellene og de lokale, delstatlige og nasjonale oligarkiene vi ser i dag.

– Essensen av dette er at når man har kriminelle som sitter på makta, så har man bygget en økonomi som har lagt til rette for å gjøre disse kriminelle og deres forretningskumpaner til multimillionærer og milliardærer, sier hun og legger til at prikken over i’en er kaster og klasseskiller. – India er verdens mest lagdelte samfunn. Alle kjenner de andres relative plass i samfunnet, og ingenting skjer uten en, eksplisitt eller ei, bevissthet om hierarki, sier hun og legger til: Men når dette er sagt, India er det vakreste, mest fascinerende, intelligente, ressurssterke, overraskende, generøse, mangfoldige, gastronomisk deilige og kultiverte stedet på jorda.

– Dette er en ambisiøs bok, med korte, avhengighetsskapende, nærmest filmatisk oppbyggede kapitler. Hvordan har du gått løs på dette prosjektet?

– Fremgangsmåten min er alltid den samme. Tidlige morgener, klokken tre eller fire, skriving til rundt klokken åtte, deretter lange gåturer, lange svømmeturer, mye lesing og tenking hele dagen, yoga, lange diskusjoner med mannen min som er min medplotter i alt, legge seg tidlig, våkne og skrive igjen. Dette varer i perioder på noen uker, så er det noen uker hvor det ser ut til at ingenting blir gjort, men det skjer ting under overflaten. Jeg tenker egentlig aldri i kapitler, jeg tenker i nøye utvalgte blokker av bilder og scener som jeg setter ord på. Jeg vet ikke hvordan jeg ellers skulle gjøre det, sier Deepti.

– Hvem er favorittforfatterne dine?

– Fra de første bøkene jeg leste ser jeg ingen klar påvirkning på min skrivestil, men det finnes nok et sted i underbevisstheten min: Roald Dahl, Enid Blyton (pikniker, sandwicher og eventyr), Nancy Drew-bøkene. Så Hardys Tess, som ble tvunget på meg og etterlot et inntrykk. Dickens også. Jeg har ikke noe ekte minner om bøker, bortsett fra allmennkunnskap og historie, før jeg var ferdig med skolen, sier hun og legger til at det ikke er noen indiske bøker blant disse.

– Vårt britiske, koloniserte utdanningssystem tok fra oss røttene våre. I tjueårene oppdaget jeg Duras, Anna Kavan, Murakami, Camus, Dostojevski, HIghsmith, Nabokov, beatforfatterne og dop-litteraturen, Jane og Paul Bowles, Cormac McCarthy, Soseki, Endo. I de senere årene har det gått i Roberto Bolano, Rachel Cusk, Janet Malcolm, Patrick Modiano. Svetlana Alexievich har vært mye i tankene mine, jeg synes Slutten for det røde mennesket (Second Hand Time) er et uforlignelig mesterverk. Bolanos 2666 var bidro uten tvil til at jeg bestemte meg for å utvide boken min, å dele den inne i flere separate deler, å bygge en større verden. Men jeg blir også påvirket av TV og film. Audiard, Lynch, Claire Denis, Kurosawa, Jia Zhang Ke, Satyajit Ray, Goutam Ghose, Mrinal Sen. Humanisme, narrativ fremdrift, dynamisk stil og politisk engasjement. Og sikkert mange fler jeg har glemt å nevne.

– Hva kan du fortelle oss som ikke er så vel bevandret i det om indisk litteratur?

– Indisk litteratur er stort som et hav, at du trenger ti livstider for å i det hele tatt skrape av overflaten, sier hun og legger til at indisk litteratur skrevet på engelsk, er en liten, liten del, til tross for at den har størst utbredelse. – Det er så mange språk i India, så mange fortellertradisjoner. Det finnes en utrolig historie av litteratur og poesi på sanskrit, hindi, persisk og urdu. Så har du marhati, malayalam og bengalsk, du har titusenvis av forfattere, forfattere fra mitt eget land, som jeg aldri kan lese fordi jeg ikke leser språkene de skriver på og de er ikke oversatt til mine språk, som er hindi og engelsk, sier hun.