Det svenske marerittet

Handlingen foregår i Stockholms underverden. Gjengkriminaliteten øker, alderen på gjerningsmennene synker og politiet sliter med å holde følge. Sverige har gått fra å være landet med minst gjengkriminalitet og dødelige skyteepisoder på 1990-tallet, til å toppe statistikken i Europa et par tiår senere. Norske politikere bruker nå retoriske grep for å advare mot det de kaller “svenske tilstander”.

- Sverige står dessverre overfor en enorm utfordring. Det forrige året slo vi en slags “rekord”, om man kan kalle det det, i antall dødelige skyteepisoder. Flere enn 60 menneskeliv, de aller fleste unge menn, døde. Det er en sørgelig statistikk, som dessverre ikke kommer til å bedre seg på flere år, forteller Pascal Engman med en dyster mine.

Den svenske forfatteren titter ut av vinduet, med kaffekoppen i hånden. Blikket er alvorlig, men engasjert. Han har selv brukt så mye av sin oppvekst i de samme områdene som nå blir omtalt som “utsatte problemområder”.

- Da jeg var yngre spilte jeg fotball i de samme utsatte områdene, og var mye i Rinkeby og Tensta. Samtidig er jeg oppvokst på Østermalm, ett av Stockholms “fineste” områder. Jeg har alltid kunnet bevege meg knirkefritt mellom disse to områdene, noe som har vært en stor fordel for meg når jeg har skrevet denne boken, fortsetter han.

I boken møter vi Kemal Hariri, som blir funnet død i en skjærgård utenfor Stockholm. Det er en mørk verden boken trer inn i; Stockholm overstrømmes av billig kokain, gjengene bruker brutal vold i kampen for å dominere områder – og midt oppi dette tør ingen å snakke med politiet. Kokain er den fjerde boken med politietterforsker Vanessa Frank, og boken ble raskt en kritikerfavoritt både i Sverige og Norge.

- De er herdede kriminelle allerede når de er 15-16 år, og de vegrer seg ikke for å drepe

Pascal Engman er kjent for sin brennende aktualitet i bøkene sine, og skyr ikke unna temaer uansett hvor betente det er. Han har tidligere skrevet om både svenske terrorister, høyreekstremisme, incel-kultur og kvinnehat. Som tidligere journalist ligger det naturlig å være oppdatert og samfunnskritisk – og research arbeidet er mer krevende enn noen gang. - Hele arbeidet begynte med at jeg oppsøkte menn i den svenske gjengkriminelle underverdenen for å høre dem fortelle om deres liv, begynner han.

Mennene samfunnet frykter, og ikke minst politikernes hodepine, tok imot Engman. Han fattet en genuin interesse for dem, deres liv og deres bakgrunn – fra dette utviklet arbeidet med boken seg.

- Først og fremst ville jeg lære av dem, og om dem. Hvem er de som mennesker? Hvordan ser deres hverdag ut, deres drømmer og deres oppvekst? De lærte meg hvordan de smugler kokain inn i Sverige, hvordan konfliktene med andre kriminelle nettverk oppstår og ikke minst hvordan man går inn for å drepe et annet menneske. Det er en verden de fleste av oss ikke engang har sjans til å forstå.

De gjengkriminelles virkelighet er fjern for de fleste, og i Kokain får du et innblikk som er så realistisk at det skremmer. Aller mest skremmende er det mennene bak våpnene. Hvem er de? Hvordan ender man opp med et sånt liv?

- Det enkle svaret er at det ligger i den enorme forskjellen mellom de som har og de som ikke har. Det finnes veldig få av disse drapsmennene som er sønner av direktører fra Østermalm, for å si det sånn, sier Engman mens han trekker litt på smilebåndene. - Allikevel så er ikke det hele sannheten. Det er en avhumanisering som har skjedd i de kriminelle kretsene, som jeg syns er en skummel utvikling. Disse unge guttene som skyter har ikke noe respekt for menneskeliv, hverken hos dem som de sikter på, eller tilfeldige forbipasserende som kan bli truffet av kulene som kommer flyvende. Disse guttene som værer våpen og dreper hverandre blir jo også yngre og yngre… De er herdede kriminelle allerede når de er 15-16 år gamle, og de vegrer seg ikke for å drepe andre mennesker, forteller han alvorlig.

Rekrutteringsprosessen til de gjengkriminelle endrer seg stadig, og en viktig utvikling er at de rekrutterer yngre og yngre gutter (og jenter) inn i miljøene. Barn helt ned i 8-9 års alderen gjemmer våpen og narkotika for de eldre gjengmedlemmene, og det blir starten på et liv i kriminalitet.

- Researchen min har ført meg til mange ulike mennesker, og situasjoner. Jeg har sitti i ulike biler med bevæpnede unge menn i skuddsikker vest. Det de ønsker aller mest er å forlate disse miljøene, og legge hele det livet bak seg.

Engman stopper opp og tenker et lite sekund før han fortsetter; -Det er nok det som sitter hardest igjen hos meg, fortsetter han. - Alle jeg har snakket med i denne verden angrer på at de tok del i den. De ønsker å leve.