Kjærlighet som medisin - les forordet!

Som journalist brenner jeg for gode menneskemøter, men jeg vet at ingen ting skjer hvis jeg ikke vinner den andres tillit. Uten tillit er jeg ingen ting. Å få skrive forordet i Maja Thunes bok føles derfor som en hyllest til den kraften og det potensialet som ligger i møte med et annet menneske. Maja vet hva som skal til. Det skildrer hun intenst, fargerikt og levende når hun tar oss med bak lukkede dører fra den tiden hun var alvorlig psykisk syk. Hun var i slutten av tenåra, og følelsene hadde løpt løpsk. Men Maja gir oss enda et perspektiv. For etter at hun var inn og ut av psykiatrien i nesten ti år, utdannet hun seg til terapeut. Nå jobber hun som behandler i det samme systemet. To perspektiver som flettet sammen gir leseren innsikt i verdi fulle livserfaringer, kunnskap om hva kroppsbevissthet og pust kan gjøre i møte med utrygghet, og et deilig håp om at det er mulig å bli frisk og leve godt selv om du har vært i det mørkeste mørke. Boka er et knallsterkt vitnesbyrd om at medfølelse, tid, omsorg og tilstedeværelse i møte med andre har helende kraft. For meg er Maja en frontkjemper for disse verdiene.

Hvem er du i møte med andre? Det spørsmålet tror jeg du kommer til å stille deg flere ganger mens du leser. Det er sterkt å få innblikk i hvor redd, forvirra og sårbar Maja var i møte med en lukket og steril verden med skumle diagnoser. Jeg fornemmer lukta av hvite sykehuskorridorer, plastblomster og piller, og kjenner det i magen når jeg ser for meg hvordan tunge medisiner kan forvandle kropper til subbende sandsekker, få huden til å klø og tunga til å leve sitt eget liv. Men midt oppi dette fremmede får jeg også trygghet i hva menneskene hun har møtt, ansatte og medpasienter, har betydd og gjort med henne. Trøsten, samholdet og latteren Maja fant med medpasienter som Reiulf, Laila og Petter’n, fikk meg til både å grine og le, men mest av alt ble jeg dypt rørt. For meg er disse skildringene poesi og menneskelighet opphøyd i mente.

Alle som har vært innom sykehus som pasient eller pårørende, vil kjenne igjen Majas beskrivelser av englene i hvitt. Ansatte du aldri glemmer fordi de møtte deg med varme og så deg som et helt menneske og ikke bare diagnosen.

Jeg heier på doktor Asbjørn, som ga Maja troen på at hun kan skrive, og at det finnes et liv utenfor «murene». Mor Åse, som oser av trygghet, og som jeg gjerne skulle lagt meg i fanget til selv; Bitten, som aldri gikk fordi hun tåler andres smerte. Pleierne som lærte deg om pustens roende kraft, og hva det betyr å kjenne beina under seg. De som møter deg åpent, nysgjerrig og trygt. De som ikke glemmer å stille spørsmålet: Hva trenger du nå? Alle dere inspirerer så blodet mitt bruser.

Ikke la deg lure av tittelen Kjærlighet som medisin, for dette er ikke en bok om naiv tro på kjærlighet og forakt for piller i møte med alvorlig syke pasienter. Før jeg visste bedre, lurte jeg også litt, men sånn er det ikke. Maja står ikke for et enteneller.

Det kommer klart fram, og det liker jeg.

Dårlig tid er en forbannelse i møte med et annet menneske. I en tid da sengeplasser i psykiatrien kuttes og maset om effektivitet er som hakket i plata, trenger vi Majas erfaringer og fortellinger mer enn noen gang. Sannheten er at det ikke finnes superpiller eller systemer som kan gjøre oss friske alene. Vi trenger hverandre, vi trenger å bli sett og høre til.

Maja har rett. Vi trenger mer kjærlighet som medisin!

Helene Sandvig, NRK-programleder

i «Helene sjekker inn» og forfatter