Forfatter Maria Kjos Fonn har gjort det til sitt varemerke å skrive om det tunge og mørke – og har blitt en av Norges mest kritikerroste forfattere. I sin nye prisvinnende roman, Margaret, er du i sorg, møter vi Margaret, som har mistet moren i selvmord og nå, som medisinstudent, må se liv og død i øynene hver dag. Hva gjør dette med henne? Og hvorfor er Fonn så opptatt av de vonde sidene ved livet?
Margaret er en ung kvinne som prøver å kontrollere sin egen tilværelse med jernhånd – men som bærer på en sorg hun knapt våger å se på. Hun gjør alt hun kan for å ikke ende opp som moren, som tok sitt eget liv. Hun er toppstudent, velstelt, kontrollert. Men det ligger noe under overflaten.
– Margaret er en kompleks person med mange lag - som hun kanskje ikke forstår helt selv. Hun er livredd for å ligne på moren sin, og prøver å kontrollere tilværelsen. Men så er det jo et voldsomt traume under der, og egentlig også mye sinne, som hun er veldig redd for. Jeg tror hun vil det beste, ta ansvar for seg selv og være en ok person mot de rundt seg. Men hun er så redd for å bli gal at det rett og slett bidrar til at hun blir det.
Kjos Fonn har for alvor satt sitt preg på norsk litteratur. Med romanene Kinderwhore (2018) og Heroin chic (2020) ble hun nominert til Brageprisen og hyllet av anmeldere. I Margaret, er du i sorg, som har vunnet Riksmålsforbundets litteraturpris, må hovedpersonen konfrontere sorgen etter morens selvmord – et traume som ikke lar henne være.
– Skriveprosessen har vært fin, men krevende. Jeg har gjort veldig mye research, spesielt om selvmord og psykiske lidelser – kanskje litt for mye, sier Fonn.
– Det er selvfølgelig et tungt tema, som har påvirket meg personlig. Men det som krevde mest research var å sette seg inn i livet som medisinstudent. Det er som alle vet et veldig krevende fag, og det nytter ikke bare å google. Jeg har vært på Domus Medica på Blindern, snakket med leger og medisinstudenter, og sett en del sykehusserier, som Dr. House, under dekke av at det var research. Men det var bare underholdning.
Det er ikke første gang Maria Kjos Fonn skriver om tunge og sårbare temaer. I Kinderwhore skildrer hun overgrep og smerte, og i Heroin chic tok hun for seg anoreksi, amfetamin og heroin. For Fonn handler det om å gå til grensen – og noen ganger over den.
– Kanskje jeg ikke er så interessert i smerte, som i grenseoverskridelser. Jeg liker en viss dramatikk. Siden jeg var liten har jeg hatt en dragning mot mørke og overskridelser, spenning og vold. Altså, ikke at jeg var et voldelig barn, men jeg var fascinert av det. Senere har jeg hatt et sammensatt liv, hvor jeg har kjent folk fra veldig forskjellige avskygninger av samfunnet, og selv hatt en livssituasjon som er fjern fra den nokså velordnede middelklasse-forfatter-tilværelsen jeg har nå. Det har gitt en innsikt, tror jeg, som gjør at jeg er god på å skildre mennesker i kriser, mennesker som på sett og vis må maskere seg for å overleve. Men jeg skriver jo ikke bare om elendighet - særlig i Kinderwhore (2018) og i Margaret er du i sorg, er det mye håpsier hun.
Selv om bøkene hennes er mørke, får Fonn ofte meldinger fra lesere som kjenner seg igjen og finner trøst i historiene hennes.
– Jeg blir utrolig glad når jeg får meldinger fra folk som for eksempel er på psykiatrisk avdeling, som har funnet gjenkjennelse og håp i bøkene mine, sier hun.
Margaret, er du i sorg har fått strålende anmeldelser. Les et utdrag fra dem her.
«Maria Kjos Fonn er omsynslaust god i si skildring av sjølvmordarens og dei etterlattes sinnelag. (...) Særleg vellukka er Fonns veksling mellom å gi røyst til Margaret seks år og Margaret i notid, og der forfattaren i poetisk kvasse skildringar også gir røyst til psykens uregjerlege natur (...) ein usvermerisk språkleg presisjon og med ein tydeleg autoritet ho skriv fram sorg og skuld både frå barnets perspektiv og frå ståstaden til den sjuke medisinstudenten. (...) Med Margaret, er du i sorg har ho, til liks med Tiril Broch Aakres Mødre og døtre og Steffen Kvernelands En frivillig død, gitt ei heilt nødvendig røyst til sjølvmordaren - på kunstnarens premiss - og på premissane til dei som er igjen.» Margunn Vikingstad, Morgenbladet
«Smerten er så pulserende fersk, språket så dramatisk og billedrikt, på et vis fargesterkt og helsvart samtidig. (...) Hun har en kunstnerisk sensibilitet som nærmer seg det gotiske, dramatisk og ungdommelig i all sin febrilske, hallusinerende intensitet. (...) Og alt mørke til tross, boken kollapser ikke i nihilisme. Snarere har vi i siste instans å gjøre med en roman om forsoning og helbredelse, om muligheten av å lappe sammen en ny virkelighet, et nytt liv, etter at alt er blitt revet i filler.» Leif Bull, DN
«Maria Kjos Fonn er like dyster som hun er morsom i sin tredje roman. (...) Språket til Maria Kjos Fonn er godt og billedlig. Utenom de levende scenene fra barndommen - som er så treffende om barnets perspektiv at det er helt hjerteskjærende - er romanens styrke den ofte vektige refleksjonen rundt stoffet (...) «Margaret, er du i sorg» er en tankevekkende fortelling om døden som hvisker fra skyggene.» Thula Kopreitan, NRK (Terningkast 5
«Maria Kjos Fonn sirkler skarpt og nærgående inn hvordan ubearbeidet sorg etter en mor som tar livet av seg, kan innhente et menneske etter mange år. (...) «Margaret, er du i sorg» viser en kompetent litterær stemme som elegant blander lyriske og drømmeaktige sekvenser med variasjoner over kjente eventyr. Hun serverer treffsikre setninger av en type som frister til sitater (...) En brutal historie, usentimentalt formidlet gjennom et barns blikk. Det er en stor tilleggskvalitet i romanen at den lar fortelleren reflektere så modig over selvmordet som handling sett fra et moralsk og filosofisk ståsted. Disse tankene er bakt inn i tekst og handling på en overbevisende måte.» Turid Larsen, Dagsavisen
«Maria Kjos Fonns nye roman gransker selvmordet med et uredd og samtidig sårbart blikk. (...) Maria Kjos Fonn har med årets roman igjen bevist hvordan litteraturen kan blottlegge sårbare og kompliserte liv, uten å romantisere, men med en poetisk nerve som gir liv til historiene vi så ofte ser vekk fra.» Sigrid Elise Strømmen, Vårt Land