Ny serie fra De La Motte
– Grattis med ny bok og starten på en ny bokserie! Hvor lang tid har du brukt å lage rammeverket for denne nye verdenen?
– Takk! Jeg har brukt minst et par år på å skape selve universet, karakterene og ikke minst tonen i serien. I og med at jeg har lovet minimum fire bøker i serien var det ekstra viktig å ha et stabilt fundament å bygge på, men også et rammeverk som samtidig var spennende og interessant for leseren, men som også var så åpent som mulig for meg som forfatter.
I De bergtatte har jeg benyttet meg av mange velkjente krimgrep som jeg selv elsker, og som jeg samtidig har prøvd å skape noe nytt av.
– Jeg skjønner at du også har gjort research på dette miljøet. Hvordan gikk du frem for å gjøre det?
– Jeg tok kontakt med Calle Bergendorff, som driver nettsiden tilltradeforbjudet.se, og som dessuten har skrevet en fantastisk fotobok om forlatte steder. Calle var grei nok til å ta meg med på noen eventyr. Det er av han jeg har lært at en erfaren Urban Explorer aldri klatrer over et gjerde og alltid har med seg noen løse dørhåndtak i ryggsekken.
– Nå er det lenge siden du jobbet i politiet, men er det en bakgrunn du finner nyttig når du skriver bøker? Det samme med jobben din som sikkerhetssjef?
– Jeg har selvsagt hatt nytte av yrkesbakgrunnen min, ikke minst når det handler om å beskrive politiarbeid. Og jobben som sikkerhetssjef ga meg også mange ideer til både historier, miljøer og karakterer. Men aller størst nytte har jeg nok hatt av å ha en mamma som er bibliotekar, og at jeg tidlig lærte meg å lese og å elske bøker. Alle forfattere er først og fremst lesere.
På ressursavdelingen, som ironisk kalles «avdelingen for fortapte sjeler», havner de ansatte som ikke som ikke fungerer noe annet sted i politietaten. Personer som har gjort seg umulige overalt, og som plasseres nede i kjelleren blant de merkelige sakene,der de gjør minst skade mens de venter på pensjonen. Å bli «forfremmet» til sjef over en avdeling med underpresterende politifolkgjør Leo rasende, ikke minst fordi hun skjønner at det i bunn og grunn handler om at hun fjernes fra en viktig sak fordi hun er uenig med den nye etterforskningslederen. Jobben i ressursavdelingen krasjer fullstendig med hele Leos personlighet, og skaper en herlig friksjon å skrive om. Ikke minst når hun på sin nye avdeling støter på ledetråder til den saken hun nylig ble tvunget vekk fra.
– Etterforskningen leder Leonore mot urban exploration-miljøet. Hva fikk deg til å skrive om akkurat dette miljøet?
– Jeg har alltid vært fascinert av forlatte bygninger og hemmelige anlegg. Gjennom min tidligere jobb har jeg dessuten hatt sjansen til å besøke en del slike steder, så ideen om å bruke dem i en fortelling har vært med meg lenge. Gamle tunneler, underjordisk regn, vaklevorne stiger, rustne ståldører og totalt, beksvart mørke – legg så på litt nordisk folketro om troll, dovregubber og byttinger, så har man et veldig bra grunnlag for en spennende historie.
– Vi møter en ny hovedperson i denne boken, som jeg antar også blir med videre. Hvordan vil du beskrive poltietterforsker Leonore Asker?
– Leo er en typisk «overachiever». Hun har liten tålmodighet med alle som ikke har hennes arbeidskapasitet, og det gjør henne til en kompetent, men ikke alltid så populær leder. Leo har dessuten hatt en mildt sagt annerledes oppvekst, med en pappa som ble en «doomsday prepper», farlig for både seg selv og sine nærmeste.
Men Leo er til forskjell fra mange krimhelter ikke særlig plaget av sin fortid, tvert imot bruker hun ofte det hun har lært til sin fordel.
– I boken blir hun fryst ut etter en feil i en profilert sak, og flir flyttet til Avdelingen for bortglemte saker og fortapte sjeler. Hva slags politimenn er det som havner her? Og hvordan takler Asker å bli plassert her?
På ressursavdelingen, som ironisk kalles «avdelingen for fortapte sjeler», havner de ansatte som ikke som ikke fungerer noe annet sted i politietaten. Personer som har gjort seg umulige overalt, og som plasseres nede i kjelleren blant de merkelige sakene,der de gjør minst skade mens de venter på pensjonen. Å bli «forfremmet» til sjef over en avdeling med underpresterende politifolkgjør Leo rasende, ikke minst fordi hun skjønner at det i bunn og grunn handler om at hun fjernes fra en viktig sak fordi hun er uenig med den nye etterforskningslederen. Jobben i ressursavdelingen krasjer fullstendig med hele Leos personlighet, og skaper en herlig friksjon å skrive om. Ikke minst når hun på sin nye avdeling støter på ledetråder til den saken hun nylig ble tvunget vekk fra.
– Du har opplevd stor suksess siden debuten. Hvorfor tror du bøkene dine har blitt så populære?
– Jeg er kanskje ikke den rette personen til å svare på det spørsmålet, men om jeg likevel skal prøve har det kanskje å gjøre med at jeg elsker fortellinger i alle former, og at jeg alltid er nysgjerrig på å utforske nye verktøy, miljøer og karakterer. Uavhengig av hvilken stil jeg skriver i prøver jeg alltid å by leseren på en intens og underholdende opplevelse. Jeg jobber beinhardt med alle detaljer, og jeg slipper aldri fra meg noe jeg ikke er hundre prosent fornøyd med.
– Du har, i likhet med mange andre nordiske krimforfattere, opplevd suksess i utlandet. Hva tror du er grunnen til at krim fra Skandinavia lykkes så godt ute i verden?
– Delvis tror jeg det har å gjøre med at vi kommer fra relativt små, ganske eksotiske land langt nord, som oppleves som trygge og sikre. Kontrasten mot grusomme forbrytelser blir da også mye sterkere og mer forlokkende for de utenlandske leserne. Delvis handler det også om at mange nordiske forfattere ikke bare jobber med bøker, men også med film og TV, noe som skjerper verktøyene våre. Og til slutt inspirerer ogstøtter vi naturligvis hverandre. Og i bokbransjen er mengden fremgang heldigvisikke begrenset. Leseren kan alltid velge enda en bok og oppdage en ny forfatter, noe som gjør at suksess smitter.
De bergtatte
Avdeling Q møter Kastanjemannen, med et hint av Nattsvermeren. Første bok i serien om Leonore Asker og Avdelingen for fortapte sjeler er mørk politikrim av beste merke, en spenningsserie som utforsker det som er annerledes og avvikende.
