Ti steg for å hjelpe en som er deprimert
Kristian mente selv at han aldri ville få det bedre. Han avslo derfor alle tilbud om hjelp. Men gjennom terapi, egeninnsats og pårørende som aldri ga opp, ble han helt frisk. I boka Farvel, depresjon viser han at det finnes en vei ut når alt kjennes som mørkest. Kristian mener at pårørende kan bidra med mye for å hjelpe, men også at det å gjennomgå̊ en tung periode sammen kan bidra til å styrke båndet mellom den syke og de som står rundt.
Kristian Hall (f. 1977) er lidenskapelig opptatt av å nå ut til alle som sliter med depresjon, med et budskap om at det er mulig å bli mye bedre eller helt frisk. Kristian Hall ble selv fullstendig frisk etter mer enn ti år med dyp depresjon i tenårene og som student. Basert på egne erfaringer og samarbeid med psykolog har han spesialkomponert et trinn for trinn-program som har hjulpet mange mennesker til en bedre hverdag. Boka heter Glad igjen!, og til den hører også en arbeidsbok, samt en rekke verktøy og ressurser fritt tilgjengelig på kristianhall.no.
Kristians ti steg for å hjelpe en som er deprimert:
1. Vær et medmenneske
Være der. Trenger ikke å si noe eller gjøre noe, men bare være til stede.
Hege, 52.
Når jeg tenker tilbake på hva det var som holdt meg i live i de verste øyeblikkene i de verste årene, er det simpelthen menneskene rundt meg. Først og fremst mamma og søsteren min, Henriette. Mamma, som jeg hadde utallige samtaler med mang en vond kveld eller natt, og som gjennom sin klokskap og livserfaring var en av dem som forsto best hvordan jeg hadde det. Henriette, som en gang spontant satte seg i bilen i Oslo og kjørte de femti milene til Trondheim bare for å være en støtte for meg, og som var en hel heiagjeng alene. De tre samboerne mine i leiligheten i Sandgata, og de andre vennene mine i Oslo.
2. Innse hva du kan påvirke
Det er kun den syke som kan gjøre jobben, men de pårørende kan være gode motivatorer. Og det kan hjelpe med tilbakemeldinger fra pårørende hvis de f.eks. ser bedring. Ofte klarer ikke den syke å se noen bedring selv. Merethe, 33.
En av reglene jeg følger i livet, er den såkalte sinnsrobønnen. Den er en utrolig nyttig og universell leveregel, og svært relevant for temaet i denne boken. Slik lyder den:
Gi meg sinnsro til å akseptere de ting jeg ikke kan forandre, mot til å forandre de ting jeg kan,og forstand til å se forskjellen.
3. Snakk om det!
Åpenhet er viktig, og pårørende kan vise forståelse også når de ikke selv har vært rammet av depresjon. De fleste mennesker har opplevd tunge ting og kan være åpne om det. Å dele hvordan dette er, kan gjøre at den syke
ikke føler seg så aleine. Hege, 52.
Det er mye berøringsangst knyttet til psykisk helse. Selv om tabuene har blitt redusert de siste tiårene, er det fremdeles et vanskelig tema for mange. Da jeg selv var syk, var listen over mennesker jeg kunne snakke med om det vonde, ganske kort, stort sett bare mamma, Henriette og terapeuten min. Det hendte også en sjelden gang at jeg snakket om de vonde tingene med vennene mine, men jeg syntes det var vanskelig å snakke med dem om depresjonen.
4. Les deg opp på tiltak som hjelper
Ikke bare foreslå. Bli med så den syke ikke er alene. Still spørsmål om hvordan det føltes og hvorfor. Når teknikkene og takknemligheten kommer, la den syke gjøre litt og litt av gangen alene. Mestringsfølelse. Ha rom for at fremgangen kan stoppe opp/falle tilbake av og til – men forstå og fortsett å oppmuntre. Wenche, 57.
Først etter åtte år som deprimert forsto jeg at det var mer enn samtaleterapi som kunne hjelpe meg. I de årene jeg var syk, var det ingen som fortalte meg hva forskning har stadfestet som effektivt mot depresjon. Ingen i studenthelsetjenesten. Ikke terapeuten min. Dette var noe jeg måtte finne ut av selv.
5. Inviter til gledefylte aktiviteter
Det kan være vanskelig å ta initiativ til noe som helst når man er deprimert, og de gangene venner og familie har gjort dette (f.eks. tatt meg med på konsert, fest eller noe som bare er lystbetont), har jeg satt utrolig stor pris på det. Christine, 54.
For den som har det bra, kan livet være et eventyr, der man aldri aner hvilken godbit av en opplevelse som venter bak neste sving. Men for den som er deprimert, oppleves dagene ofte mer som et mareritt, med få gode øyeblikk og opplevelser. Både depresjonen i seg selv, dens årsak(er) og dens konsekvenser kan redusere antall gode opplevelser og intensiteten av dem.
6. Still passe store krav
Ikke pushe, men ta det litt og litt. Også gi den syke lov til å være inne en hel dag om det er det han eller hun må. Men initiativ og passende krav i dialog er fint. Agnete, 45.
Jeg er opptatt av at man skal behandle den som er deprimert mest mulig som en hvilken som helst annen person. En del pårørende går på nåler rundt den syke og er redd for å utløse en emosjonell reaksjon. Jeg tror det kan forsterke snarere enn redusere depresjonen. Ingen har godt av å bli behandlet som et defekt menneske.
7. Legg til rette for mestring
De pårørende må ha forståelse for begrensningene til den som har det tungt. Slik at den syke ikke blir pushet til noe som virker uoverkommelig. Fordi det viktigste er at den syke får mestringsfølelse. Selv de ‘små’ mestringene er store nok. Merethe, 33.
Mestringsfølelsen er ofte svært lav hos en deprimert person. Dårlig mestringsfølelse kan være både en årsak til og en konsekvens av depresjonen. Om man mangler selvtillit, energi og konsentrasjonsevne og er svimmel og svært nedstemt, kan det være vanskelig å skaffe seg eller holde på en jobb eller fullføre et studium.
8. Vær en heiagjeng – uten å mase
Viktig at det ikke blir mas, eller oppfattes som mas. Gå varsomt, men vis at du er der. Ikke heie for å heie. Men heie når det er en reell grunn, som gjerne kan forklares. Igjen: Det er mestringsfølelsen som må stå i fokus. Men det må være reelt. Ærlighet har alt å si. En som ikke lenger har troen på seg selv, vil være svært var for dette. Wenche, 57.
Kanskje har du en gang i livet deltatt i en eller annen form for konkurranse som innebærer utholdenhet. Som å løpe et fem eller ti kilometer langt løp. Avhengig av hvor mye du presser deg, kan slike løp være smertefulle. Spesielt mot slutten av løpet, og spesielt hvis du har porsjonert kreftene dine feil. Kanskje startet du i for høyt tempo. Du kjenner hvordan lårmusklene svir av melkesyre, hvordan det hveser i brystet når du puster og peser som en blåsebelg, hvordan du kanskje har hold eller annen smerte. Det brenner i føttene hver gang de treffer asfalten, og gnagsåret du har på hælen, kjennes som glasskår i skoen. Du er på den siste kilometeren av løpet, men føler at du er helt ferdig. Og det verste av alt, der borte, i enden av svingen, vet du at det er en lang og bratt oppoverbakke. Se for deg den situasjonen. Se for deg hvor slitsomt det er å motivere seg til en siste kraftanstrengelse før den siste bak- ken. Se for deg hvor lett det er å gi opp og bestemme seg for å gå bakken og rusle over målstreken.
Men så får du en overraskelse! Midt i bakken ser du en gruppe mennesker du kjenner. Det er hele familien din. De står klar med flagg og trompeter og heier på deg idet du peser deg opp. Du sender et skjevt smil til dem og kjenner hvordan energien kommer tilbake, og du nyter den herlige mestringsfølelsen idet du når toppen av bakken.
9. Hjelp til med praktiske oppgaver
Viktig at den pårørende kan gjøre det sammen med den syke. Å slite med depresjon kan gjøre at man ikke orker å gjøre noe. Hvis man får hjelp til for eksempel rydding, så kan den syke kjenne på mestring. Hvis andre gjør alt for en, så kan man føle seg mislykket og hjelpeløs. Wenche, 57.
Når man er deprimert, spesielt dypt deprimert, kan det bli stadig vanskeligere å holde orden på livet. Jeg mener dette helt bokstavelig. Mange av oss har sett bilder fra eller besøkt hjemmet til en svært syk person som ikke lenger klarer å ta vare på seg selv og sine omgivelser. Skitten oppvask tårner seg opp, søppel bæres ikke ut, men kastes på gulvet eller i poser som bygger seg opp til en lokal søppelhaug. Man spiser dårlig, bruker ikke tid på å handle inn eller lage sunn mat. Regninger betales ikke og blir til purringer som blir til inkassosaker. Mange dypt deprimerte klarer ikke å holde på en jobb, og inntekten forsvinner.
10. Vær tålmodig og pass på deg selv
Fortsett å være en bauta. Søk selv pårørendehjelp. Hent selv positiv energi fra dine gledesoppgaver. Forstå at sykdommen gjør deg og den syke frustrerte, og snakk om dette også. Ta timeout fra hverandre og sykdommen. Eva, 53.
Nå har vi vært igjennom en lang liste med tiltak og teknikker du kan benytte for å hjelpe en med depresjon. Men det er to momenter som gjenstår, og de henger sammen: Du må være tålmodig, og i den prosessen må du passe på deg selv.
Det fins et utall ulike årsaksforklaringer på psykiske lidelser: traumer, sorg, mobbing, andre sykdommer, ensomhet, med mer. Mange sykdomshistorier har til felles at de har utviklet seg gjennom flere år, kanskje til og med tiår. Dette gjør at det kan ta lang tid å bli kvitt sykdommen.
Trenger du noen å snakke med?
Mange frivillige organisasjoner tilbyr støtte og informasjon. Flere har hjelpetelefoner, chatte-tjenester og støttegrupper som kan være til god hjelp.
Hjelpetelefoner og chat
- Hjelpetelefonen er Mental Helses gratis døgnåpne telefontjeneste for alle som trenger noen å snakke med.
- Sidetmedord.no er en nettjeneste drevet av Hjelpetelefonen. På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller ansatte veiledere.
- Kirkens SOS Norge er en døgnåpen tjeneste på telefon og internett. Telefon, SOS melding og SOS – Chat. Kirkens SOS tilbyr et lyttende medmenneske, som gir støtte og trøst i møte med den smerten som formidles.
- Foreldresupport er en døgnåpen telefon- og chattetjeneste for omsorgspersoner som trenger hjelp, veiledning eller har behov for å lufte tankene sine med noen.
- Pårørendetelefonen (Ivareta) er et anonymt lavterskeltilbud der du møter mennesker som selv har erfart hvordan det er å stå nær en som ruser seg.
Tipsene er hentet fra helsenorge.no
Flere bøker om angst, depresjon eller selvmord:
Den usynlige angsten
Den usynlige angsten handler om angsten, uroen og mørket ingen andre kan se eller føle, og setter ord på utfordringer rundt mental helse som svært mange kan kjenne seg igjen i. Unge voksne som sliter psykisk, får for lite og for sent hjelp, og de siste årene har det vært en stor økning i angst og andre psykiske lidelser hos denne gruppen.
Blomsterdalen
Vinner av Nordisk råds litteraturpris 2021
Hun opplevde det første selvmordet da hun var bare tretten år gammel. Selv vil hun begraves mellom de høye fjellene i den østgrønlandske byen Tasiilaq, hvor de navnløse gravene på kirkegården i Blomsterdalen er dekket med blå, røde og rosa plastblomster som stille skrik i den hvite snøen. Hun har en kjæreste hun elsker, en omsorgsfull familie, og hun er nettopp kommet inn på universitetet i Århus. Verden ligger åpen for hennes føtter, men ingenting føles riktig. Den lukker seg stadig tettere rundt henne, og en nedtelling begynner. Blomsterdalen er en hardtslående og fandenivoldsk, men også gripende og poetisk roman om tilhørighet, kjærlighet, vennskap og sorg - og om å leve i et samfunn hvor ingen snakker om de døde.
304 dager
I mars 2015 står Afghanistanveteranen Nicholas alene i skogen bak huset, klar til å ta sitt eget liv, da han innser at han er nødt til å varsle sine nærmeste. Han lover moren sin å holde seg i live til jul, som er 304 dager unna. Gjennom 304 fragmenter fortelles to fortellinger: Nicholas går til krig fordi han vil være med på å gjøre verden til et bedre sted, men ender med å få livet sitt revet i småbiter. Arman er tre år gammel da Sovjet invaderer Afghanistan. Som voksen skal han slutte seg til Taliban for å beskytte landet sitt - blant annet mot norske soldater. 304 dager er en roman om krig og vennskap, kjærlighet og familie. Den handler om måten livene våre er vevet sammen på, til en fortelling som strekker seg tusenvis av år bakover i tid. Mest av alt handler den om kampen for å komme seg gjennom et krigstraume, og forsøke å overleve freden.
Elias og Benjamin - en fortelling om å være far i møte med det utenkelige
Hvordan møter man sorgen etter selvmord? Og hvordan kan man håndtere skylden, maktesløsheten, skammen og følelsen av å ikke ha gjort nok? Lars Petter Kjær mistet to sønner til selvmord i løpet av et halvt år. Her skriver han om sjokket etter at den ene gutten døde, og hvordan han ikke klarer å hjelpe tvillingbroren fra å gå til grunne sammen med sin bror.