Tore Renbergs besettelse
Tore kikker ut av vinduet i det som regnes som ett av Stavangers eldste hus. Et massivt trehus som er like gammelt som handlingen i hans siste roman, Lungeflyteprøven. Det er her i øverste etasje, helt oppunder taket, at det aller hemmeligste skjuler seg: En overraskende stor skrivestue med tykke tømmervegger, velfylte bokhyller og en stor mengde med rariteter.
Født: Madla utenfor Stavanger.
Bor: i Stavanger
Tore Renberg har utgitt en rekke bøker: fra de ikoniske romanene om Jarle Klepp, til Du er så lys og Tollak til Ingeborg, og ikke minst Teksaas-serien om den småkriminelle Hillevågsgjengen fra Stavangers skyggeside. Renberg debuterte i 1995 med Sovende floke, som han mottok Tarjei Vesaas' debutantpris for. Han har mottatt Bokhandlerprisen to ganger, P2-lytternes romanpris, Nynorsk Litteraturpris og har entusiastiske lesere i 18 land.
Aktuell med Lungeflyteprøven.
– Jeg har lenge har vært redd for den historiske romanen.
Tore folder fingrene rundt tekoppen. Han sier at det var noe med dette stoffet, som «skyter piler» mot vår tid, som han ikke greide å slippe. Han tenkte på det dag og natt i fem og et halvt år. På femten år gamle Anna Voigt som ble mistenkt for å ha drept sitt eget barn og på Lungeflyteprøven, denne medisinske nyvinningen som ble brukt som bevis i rettssaken mot henne. Hvordan kunne det ta så lang tid? Og hvordan kunne et helt samfunn fordømme disse stakkars jentene?
At han lyktes er i hvert fall sikkert. Med hele fem seksere og et unisont begeistret kritikerkorps, blir Lungeflyteprøven omtalt som hans kanskje aller beste roman. Det er ikke lite for en forfatter som har mottatt Bokhandlerprisen to ganger, P2-lytternes romanpris og Nynorsk litteraturpris.
– Er det et livsverk?
– Det er det ikke tvil om. Jeg skulle ønske at jeg hadde krefter til å gjøre det gang etter gang etter gang. Men hvis jeg har krefter til å gjøre det to ganger til, så vil jeg imponere meg selv, sier Tore.
Han var sliten da han sendte den siste versjonen av manuset til forlaget. Det kjentes i både kropp og hode at han hadde strukket seg så langt som overhodet mulig. – Jeg var så utmattet og lei at jeg ikke klarte å lese gjennom teksten én gang til, det var helt umulig. Men så klarte jeg det allikevel. Å gå opp bakken enda en gang.
Høsten har vært travel. Etter at Lungeflyteprøven ble lansert har han reist landet rundt. Han har spilt inn podkaster, stilt opp i portrettintervjuer, vært på Dagsrevyen og på Lindmo. Snart har han besøkt det som er av litteraturfestivaler i Norge.
Men Tore, som sier at han får fem nye romanidéer i uka, virker ikke utmattet. Tvert imot. Det er nå han er i sitt ess, forfatteren og formidleren, når han kan reise rundt og møte leserne han er så glad i, og bringe historien om Anna Voigt videre.
Det merkelige ordet Lungeflyteprøven dukket opp da han leste seg opp på rettsmedisin til et teaterstykke. Først ble han fascinert over at han aldri hadde hørt om dette før, så ble han som nærmest «limt fast» til historien om Anna Voigt. Det var noe med all den uretten hun ble utsatt for og den skrekkelig lange rettsaken på fem og et halvt år.
– De hadde forhåndsdømt henne og det røsket ved det hardt bankende og skremte pappahjertet mitt. Jeg følte på den fryktelige ensomheten og redselen hennes, sier han.
Tore er usikker på om romanen hadde blitt skrevet om det ikke var for de to barna hans.
– Min Petra fyller tjue hvert øyeblikk og var nøyaktig like gammel som Anna Voigt da jeg begynte med dette. Det er klart at det har hatt noe å si.
Det var som om en rasende og fortvilet far våknet i han. En som ville gå etter alle som hadde gjort urett mot Anna Voigt. Som ville skade dem. Tore måtte forstå det uforståelige. Han ville finne ut hvorfor rettsaken mot Anna Voigt tok så lang tid og ikke minst; hvordan var det mulig å dømme unge jenter på så tynt grunnlag.
– Vi kan bare røpe det med en gang. Hun ble torturert. Den dag i dag kan jeg ikke begripe at mennesker gjør det mot folk, men jeg har vært tvungen til å sette meg inn i det og beskrive det.
– Hvordan greide du å sette deg inn i alt dette?
– Det er en helt ekstrem research. Jeg har lært meg tysk, lest tusenvis av sider, snakket med fagmennesker og reist til Tyskland en rekke ganger. Jeg har forsøkt å gjennomtrenge arkivene og lete etter alle disse menneskene gjennom fødselsattester og dødsattester, sier han.
Ett av høydepunktene kom da han fant et brev som var signert Hans Heinrich Voigt, Anna Voigt far. Ett annet da han fant godset der de bodde.
For å kunne skrive om alt dette måtte han «bli trygg på landskapet» og detaljene. Nå føler Tore at han kan gå rundt i gatene på 1600-tallet med Anna Voigt ved siden av seg. En gang kjente han nærværet så sterkt at han måtte spørre kona om hun også så ungjenta med snøreliv.
Det gjorde hun ikke.
– Det er noe av det mest merkverdige jeg har opplevd, sier han.
Romanen er bygget rundt et kor av stemmer. Faren til Anna Voigt er bare en av flere som kommer til orde. Skarpretteren, bøddelen som levde av å torturere og kutte hodet av folk, får også sagt sitt. Det samme gjør den unge juristen Christian Thomasius som forsvarte Anna Voigt i rettsaken.
– Det var få eller ingen som stilte spørsmål ved den strenge tyske rettspleien på denne tiden, ved tortur, grov vold, forfølgelser og dødsstraff, men et lite miljø hadde begynt å pirke i dette, og Annas advokat var en av dem. Den modige og fryktløse Christian Thomasius.
I en av de velfylte bokhyllene står det han beskriver som det mest verdifulle han har. (Med unntak av kona og barna.) En 400 år gammel bok med snirklete gotiske bokstaver skrevet av Christian Thomasius selv. Tore måtte lære seg gotisk tysk før han kunne lese hva som sto på de tettskrevne sidene.
Han stryker fingrene andektig over det tykke, håndlagde papiret der bokstavene danner små sirlige kunstverk. – Det er et kjempemateriale jeg har liggende her på kontoret. Christian Thomasius går inn i et enormt prosjekt. Når han får saken Anna Voigt i hendene som ung, så tror jeg at han ser på dette både som et karrierepunkt og som en reell utfordring til hele dette samfunnet han har vokst opp i. Det er slik jeg tolker det og jeg tror ikke dette er en parentes i hans juridiske karriere i det hele tatt, sier Tore.
– Hvordan var det å lære seg gotisk 1600-talls-tysk?
– Himmel og hav. Jeg hadde en rusten G+ i skoletida og ikke det beste utgangspunktet. Men jeg begynte å oppholde meg i landskapet og sakte men sikkert, ved gjentatte studier, begynte jeg å knekke kodene. En dag kunne jeg, nesten til egen forbløffelse, lese det.
Lungeflyteprøven er i dag en omdiskutert prøve, men den blir mange steder brukt som indisium i rettsmedisinske undersøkelser. – Det skjer av samme grunn i nødstilte land i dag, som den gang: Av skam, nød, fattigdom og øvrighetens overgrep mot mennesket, sier Tore. – Det er i den forbindelse at disse veldig modige menneskene, i min roman er det Thomasius, ser en mulighet til å skaffe bevis. Vitenskapelige bevis for at barnet har vært dødt i mors liv, eller faktisk blitt tatt livet av.
– Mange andre ville ha gått seg vill i researchen. Hvorfor gjorde ikke du det?
– Jeg er veldig grundig og pirkete. Jeg har noe detektivaktig ved meg som gjør at jeg kan håndtere store mengder av informasjon og systematisere det. Ikke minst er jeg nysgjerrig.
Tore innrømmer at han har vært redd for å bli tatt på at noe ikke stemmer. – Det er vel opplagt at det finnes feil i forståelsen min, og ting jeg ikke har klart å oppdage. Men det er ennå ingen som har arrestert analysene mine og innsikten i tiden, og det synes jeg at jeg har lov til å være stolt av.
Nylig fant han ut at han hadde fått idéene til både Tollak til Ingeborg og Lungeflyteprøven med bare dagers mellomrom i januar 2018.
– Er ikke det utrolig?
– Hvordan greide du å veksle mellom to så ulike romaner og fortellerstemmer?
– Jeg har et raskt hode. For raskt, faktisk. Hvis du ser for deg et hus, så har du et rom, der sitter Tollak til Ingeborg. Så går jeg ut av døra og inn neste rom, der sitter Jarle Klepp, Helge og Kathrine. De er på fest i 1990. Så går jeg inn på neste rom og til 1600-tallet. Der sitter stakkars Anna Voigt med etsverd over hodet. Så for meg er det ganske logisk, problemet er at hvis rommet ikke er ryddet, hvis det ikke slippes lys inn og gardinene ikke henger korrekt, da må jeg inn for å rydde. Det kan virke rart og forvirrende på andre, men jeg har det greit med det.
Det er ikke bare rommene i hodet til Tore som er ryddige. Forfatteren og musikeren ligger alltid i forkant med prosjektene sine. Manuset til neste roman er allerede sendt til forlaget og 1600-tallet, det kommer han ikke til å slippe med det første. Saken om Anna Voigt er han ferdig med, men det er noe med den tykke gotiske boka, den som er nesten like verdifull som familien hans, som han ikke helt greier å legge bort.
– Jeg må jo bruke all denne researchen til noe.
