Alt som ikke har blitt tjoret fast - dikt

Dikt om å forholde seg til en verden som ikke lenger finnes, om minnene som blir med oss videre, og om frykten for å bli alene.

Diktene i Alt som ikke har blitt tjoret fast følger en kvinne som kommer reisende til en fraflyttet øy nord i landet. I dette landskapet bringes sagn og myter sammen med avdøde slektningers fortellinger om stormer, ulykker og forlis. Kjærlighetsforholdet som tar plass i boken, kretser rundt opplevelsen av å bli kastet ut i verden, brått - alene, eller sammen med en annen. De døde gis et poetisk og spøkelsesaktig liv, som i et slags minnealbum, mens kystlandskapets omskiftelighet vitner om at ingenting virkelig står stille.

Anmelderne mener: «... smart funne på, konseptuelt velfungerande [...] Kanskje ligg det òg ein ny tendens her, i desse unge forfattarane som går så langt i å gjera språket romanaktig at bøkene deira meir tar form av korte prosasusjett enn eigentlege dikt. Uansett er dette eit megainteressant aspekt ved Alt som ikke har blitt tjoret fast: Diktet er sjangeren der forma står i forgrunnen, og her skjer dette gjennom eit påfallande fråvær av lyrisk form, gjennom ei form for ikkje-dikt.» Hadle Oftedal Andersen, Klassekampen «I alt dette som stormar og bles, blant irrasjonelle krefter og tankar, vert det naudsynleg med den nøkterne tilnærminga som tekstane representerer. Det mørke og trugande verkar då endå sterkare. At Gundersen skriv utan stort litterært fiksfakseri, i eit tidvis strengt, ope og lyttande språk, er ein stor styrke ved desse dikta.» Sindre Ekrheim, Dag og Tid «Gundersen besitter en sterk billedskapende evne ... Forfatteren har funnet sitt eget uttrykk, sitt eget stoff, og selv om hun skriver tydelig innenfor en tradisjon er det mer en nok av egenart her til at tekstene og samlingen som helhet er tydelig hennes egen. Alt som ikke er tjoret fast er ikke preget av de spektakulært sterke enkelttekstene, men av det solide, gjennomtenkte arbeidet som stein for stein bygger opp noe som er større enn summen av sine enkeltdeler.» Ola Jostein Jørgensen, littkritikk.no