Billedvakre og assosiasjonsvekkende dikt som forener det konkret sansede med en eksistensiell tenkning, der det er rom for betraktninger av så vel personlige som allmennmenneskelige erfaringer. Få norske samtidspoeter evner som Terje Johanssen å trekke de store linjene i sin diktning, og i Atlanterens klokker viser han til fulle hvilken spennvidde hans poesi har. Diktene i samlingen er landskapsmessig forankret i Lofoten, men den Atlanteren vi møter her, er ikke bare det havet som slår mot den nordnorske kysten. Det er også havet som poetisk metafor, som bilde på den evige bevegeligheten som overskrider menneskelivets endelighet og forgjengelighet. I Johanssens billedvakre og assosiasjonsvekkende dikt forenes det konkret sansede med en eksistensiell tenkning som er genuint poetisk i sin karakter, der de dikteriske bildene og den bevegeligheten som oppstår dem imellom, skaper et rom for betraktninger av så vel personlige som allmennmenneskelige erfaringer.