Å slipe ned gravsteiner tar leseren med på vinylsanking i New Delhis basarer, testikkelknusende hopp på Ingierstrand Bad og et tilfeldig møte med Pablo Escobars sønn i Buenos Aires. I et mylder av tekster presenteres alt fra Stig Sæterbakkens litteraturanbefalinger, John Cages sopplidenskap og Joseph Goebbels’ jazzorkester, til norsk kristenrock, selvmordssoul og Ivar Dyrhaugs ukjente mesterverk. I tillegg følger tekster til et uutgitt album av artisten Gustimoldo.

Lars Mørch Finborud har de siste ti årene jobbet for å fremme avantgardekunst som kurator, plateutgiver og skribent. Å slipe ned gravsteiner er ikke kun en presentasjon av dette omfattende arbeidet, men også en skjønnlitterær og personlig behandling av materialet i form av noveller, essays og lyrikk – skrevet med Finboruds sedvanlige svarte humor og formidlingsevne. Som den ikonoklastiske tittelen antyder, handler ikke boken om å fremme den etablerte kanonen, men å definere et eget ståsted i kunsten.

Anmelderne om Å slipe ned gravsteiner:

"Finborud er en glitrende sakprosaforfatter: både fordi han graver fram noe vi alle har glemt, men mest fordi han skriver fra sitt eget perspektiv, med guarden nede."

Kjetil Røed, Aftenposten

"Tekst og lyd er symbiotiske bestanddeler for Finborud, tilsynelatende uløselige komponenter ... Han gjør leseren nysgjerrig. Og det begeistrer. Sånn sett har jeg ikke noe imot å falle hodestups gjennom universet, så lenge jeg har en Finborud-bok i neven."

Thea Urdal, Dagsavisen

"... et imponerende formidlingsarbeid som synes å målbære en viktig innsikt - ikke bare om musikkens historie og betydning, men om fortida og kunsten generelt."

Olav Løkken Reisop, Dagbladet

"Det er investert mye kjærlighet i tekstene, og grunnsynet er avantgardistisk: Kunsten er ikke en disiplin, men en transformativ erfaring, dermed må formidleren gå under strålen med hele kroppen og plaske rundt ... Finborud jager etter eksentrisk viten, og tekstene hans har dermed også ofte underholdningsverdi."

Susanne Christensen, Klassekampen

"Her er det mye å lære, og den enkle bevegelsen fra kilde til kilde og eksempel til eksempel pirrer kunnskapstrangen så vel som nysgjerrigheten ... I det hele tatt har Finborud et beundringsverdig blikk for utviklingslinjer og enkeltmiljøers betydning i norsk musikk."

Bernhard Ellefsen, Morgenbladet