To maskinister møttes på sjømannskirka i San Francisco i 1985. Pensjonisten og krigsseileren «Aksel Larsen» hadde bosatt seg i storbyen etter et nedslående møte med etterkrigs-Norge. Vennskapet med den yngre Arne Ragnar Svendsen åpnet porten til en unik historie. «Aksel Larsen» er et psevdonym, men hans fortelling står til troende. Ved krigsutbruddet flyktet han nord gjennom Sverige, og ble beskutt under flukt til England. Innrullert i Nortraship ble det konvoifart på tankskip i nord-Atlanteren. Skipet ble torpedert og et dramatisk forlis i februar 1942. Ved torpedering i mai 1943 fikk Larsen store brannskader. Fra sykehusopphold i New York ble han vervet til USAs handelsflåte og løst fra norsk seileplikt. Det ble etter hvert konvoifart i Stillehavet. Nok en torpedering, i juni 1944, ble fulgt av vel ni måneder i den beryktede japanske fangeleiren i Raubaul ved Ny-Guinea. Han overlevde enda et dramatisk forlis da japanerne trakk seg tilbake, og ble berget av filippinsk gerilja i krigens siste dager. Da Aksel døde i San Fransisco i 1988, etterlot han sine egne opptegnelser gjennom hele krigen til bokas forfatter. En nærmest komplett beretning fra en uteseiler var et faktum. Den kler krigen i kjøtt og blod, i smøreolje og sjøsprøyt, og kaller leseren inn som sannhetsvitne på nært hold. En del anekdoter og utfyllende historier fra sjømenn som Larsen møtte, et satt inn i totalrammen. Til slitet og de fysiske skadene som krigsseilere fikk, så kom presset og den konstante angsten. Den skapte skjulte sår - på psyken, på sjela. Som leser er du til også stede også når den store uretten blir begått mot denne stolte yrkesgruppen - da «freden» kom til Norge. De måtte leve videre, hjelpeløse, med sitt eget krigshelvete under huden.

Boka er trykt på svanemerket papir og har stivbind med tekstilovertrekk, preg og folietrykk. Illustrasjonene er trykt på semitransparent pergamynpapir. Boka lanseres i Oslo Sjømannsforenings festlokaler med opplesning av Jon Eikemo.