Som sosialantropolog har Asle Jøssang fått «verktøy» til å stille nye spørsmål til misjonshistorien i landet der han vokste opp som misjonærbarn. I boken kommer det fram hittil lite kjente opplysninger og nye perspektiver, for eksempel om hvordan Misjonssambandets virksomhet i Tanzania ble til en kirke dominert av én etnisk gruppe.

Jøssang er tilbakeskuende, men stopper ikke der. Med analytikerens våkne blikk registrerer han de muligheter og utfordringer kirken i Tanzania står overfor på sin vei videre. Også i dag er samarbeidet med lokal kultur både god og nødvendig misjonsstrategi.

Asle Jøssangs lune humor kommer til uttrykk idet han henter fram pussige episoder fra misjonens historie og egen barndom, og boken blir stående som en varm hyllest til hans oppvekst i Tanzania.