I avhandlingen sin setter Ragnhild Strauman søkelys på musikkundervisningen i Den norske kirke. Avhandlingen viser at sang- og salmerepertoaret som synges er svært variert, selv om «ti på topp»-listene ikke byr på store overraskelser. Det største mangfoldet ligger i barnekorrepertoaret, der også de ulike prioriteringene hos kirkemusikerne og menighetspedagogene kommer tydeligst fram, både når det gjelder valg av sjanger- og innholdskategorier. Straumans informanter ser musikkopplæringen som en selvsagt faktor for tilnærmingen til kristen kunnskap og praksis. Salmevalget begrunner de ut fra estetiske, rituelle og intergenerasjonelle kriterier, men også ut fra egne preferanser og det de behersker best. Flere sider ved den musikkpedagogiske praksisen kan samtidig oppfattes som uartikulert kunnskap. Datamaterialet i avhandlingen består av innsamlede spørreskjemaer og samtaleintervjuer. Dette tolker Strauman i lys av Wolfgang Klafkis og Dietrich Benners kategoriale dannelsestenkning, med den dobbeltsidige åpning, Bildsamkeit og den ikke-affirmative oppfordringen til selvvirksomhet som vesentlige aspekter for en kirkemusikkpedagogisk grunnlagstenkning. Studien løfter fram betydningen av det fundamentale møtet mellom barnet og musikken og fremhever barnekoret som kirkens lærings- og dannelsesarena. Strauman relaterer også kirkesangen til Christopher Smalls musicking-begrep, og introduserer hymnicking - «å salme» som et eget dannelsespedagogisk konsept.